Må takke for nok en tur på topplista.

De neste dagene var fylt med konkurranser. Det var helt utrolig vondt å stå rett på utsiden og ikke kunne bidra. Så kom beskjeden at de elsket at jeg heiet av full hals og bjelle. Da ble det blod på tann og Norge vant heiinga med meg, en med fløyte og ei med bjelle og ikke minst lærlingene som var på tur. De gikk i god skole og lærte at vi heier alltid en gang mer enn de andre nasjonene. Det gjorde vi.

Siste konkurranse for Christoffer nærmet seg slutten og da var jeg så heldig å få spise maten hans på et langbord med supert selskap.

For et måltid. Det var utrolig koselig å bli kjent med nye folk, men må ærlig innrømme at det jeg husker best er maten i seg selv. Det å vite hvor mange timer som lå på bordet ispedd frustrasjon og kjærlighet. Takk, kjære juniorlag.

Dagen etter hadde vi fri på morgenen og spenningen var høy før valøren kom. Det ble nytt gull!!! Hva skjer liksom!!??!!

Hadde heldigvis verdens nydeligste samboer og vi fikk med oss en ny god venninne på litt sightseeing. Jeg tok da en 65m høy glassheis!!! Vi var på julemarked der jeg fikk handlet årets engel (handler en ny engel hvert år til minne om de vi har mistet) og litt annet til jul. Så en liten pause og tilbake på hotellet. Der fikk vi middagsdate med verdens hyggeligste sponsor og et annet foreldrepar. Jeg fikk nydelig risotto og de andre lettere overstekt mat. Men jeg husker fortsatt den risottoen. Så bar det videre til slottet der Christoffer og resten bodde for fest. Og for en fest det ble. Helt fantastisk å endelig få henge med min kjære sønn i ca4timer. Det var utdelinger og god musikk. Christoffer var så inkluderende og dro meg med og jeg hilste på en hel haug av hans. Endelig fikk han hilse på alle mine nye bekjente også. Mamma Greiner og sønnen var som erteris den kvelden. Uforglemmelig.

Så kom dagen for avreise og antagelig en av de tøffeste og stolteste dagene i mitt liv. Vi står opp og spiser en lang frokost for så å reise til messa og vente på premieutdeling med lagene. Nervøsiteten var til å ta å føle på, men jeg fikk vært der for påsan i flere timer og det var godt. Ikke vanskelig å se på alle at de nå var utslitte. Så kommer seremonien og det gikk nesten hele veien. Sølv til junior og så et sjokkerende bronse til senior. Selvfølgelig var vi supportere ufattelig stolte av elle lagene. Lagene var også det, men de var også helt knuste. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av hjelpeløshet når du ser hvor knuste de var og ikke minst når du må holde rundt og oppe din 22åring fordi han hulker. Det skal sies at det nå går bra og sølv er det nye gullet.

Dette var litt av det jeg opplevde og jeg kommer til å komme tilbake til litt mer følelser etterhvert. I tillegg kommer jeg til å skrive mye mer om inntrykk underveis og etterpå.