Tusen takk alle sammen. Dere er supre. Fortsett å send meldinger om hva dere vil jeg skal skrive om og å dele.
Nå har jeg hatt noen fine dager og følt meg helt på topp. Det er sjelden. Kampen mot angsten igår krevde nok sitt. Jeg er helt utslitt idag og faktisk ganske langt nede.
Idag har jeg funnet alle mine dårlige sider og egenskaper. Jeg har lett etter de gode sidene, men på møkkadager som dette er det rett og slett ikke lett. Sorgen over tapte foreldre og familiemedlemmer på toppen har ført til mange tårer.
Det er på dager som idag jeg må ha mitt mantra “Lag deg en god dag” friskt i minne. Jeg har ikke klart det ennå idag, men jeg prøver. Det er vanskelig når tårene bare renner. Det er vondt å bli pepra i huet om alle feilene det er ved meg. Blir pepra med alt jeg ikke lenger klarer. Alle tankene om dette med å være ufør, ikke ha arbeidsrestevne… Jeg vil jo jobbe, jeg vil. Men hvem kan ansette en som kanskje ikke klarer 10%? Hvem kan ta sjansen på det? Jeg kjenner på det at jeg ikke klarer å bidra nok i hjemmet verken av husarbeid eller økonomisk. Det å føle alle andre drar lasset og ikke jeg er en pyton tanke. Det å føle at en aldri klarer å gi nok er skikkelig dritt.
Idag har tankene om fortidens traumer spist meg litt opp. Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg har klart å forfalle og dermed må ta den harde jobben jeg gjør nå for å slette mange spor. Tror jeg har forfalt for å holde meg trygg. Kropp og sinn har kjempet i hver sin retning. Idag er de enige da, idag er de dritt begge to. Jeg har nok slitt med vekta av mange årsaker. Kanskje ubevisst prøvd å være lite attraktiv? Veit jo at jeg føler meg bedre nå enn på lenge og liker å pynte meg igjen, men blir da redd for konsekvensene. Redd for humpene i veien. Veit dette er en ny tanke som må jobbes med psykologen min. Jeg må få tilbake livet, få tilbake tryggheten i å gå ute pyntet, uten å ha treningsverk dagen etter fordi jeg går så anspent. Jeg vil ha livet mitt tilbake. Eller hva er tilbake? Jeg vil være like trygg ute som jeg er hjemme med gjengen min og det er jeg nesten aldri. Det er slitsomt og jeg har knapt nok nevnt dette til noen. Det er vondt å ikke ville snakke om ting fordi jeg ikke vil at andre skal kjenne på smerten.
Det å savne de vi har mistet er bare vondt. Det er så innmari mange som ikke er her lenger. Det å aldri få prate med dem igjen. Aldri si takk for det de har gitt oss. Uten mamma og pappa hadde jeg ikke hatt de barna og bror med jentene hans og det livet jeg har. Og livet mitt er bra. Uten svigermor og mormor hadde jeg ikke hatt min mann og hans nydelige familie. Uten tante hadde jeg ikke kommet ut med begge beina planta på jorda etter tenårene eller ifjor. Min kjære fetter som passet så innmari på pappa. Det er for mange. Uff, jeg savner dere så fælt alle sammen. Takk for alt!
Resten av dagen nå skal jeg jobbe intenst for å snu. Først sol og lydbok, så hjemmelaget carbonara og så fotballkamper. Det blir bedre, det må bli bedre.
Kjære du,
lag deg en god dag.