Hei alle sammen.

Vil med dette ønske dere alle et godt nytt år. Jeg håper på et nytt år som blir litt bedre enn det som har vært på visse områder, men allikevel håper jeg det gode fortsetter. Det har vært meget mye bra.

Året startet faktisk utrolig vondt med at kjære militærgutten reiste. Det førte til at hele familiestrukturen endret seg på ny. Det å ikke kunne ha han her var en ting, men han var jo sååå langt borte. Det militæråret har gjort er at vi har blitt bedre kjent med hverandre og jeg er om mulig enda mer stolt av han. De tingene han har vært igjennom, blant annet 60timer uten søvn og mat… De samtalene vi har hatt og har. Den ekstreme gleden av å få deg hjem på perm. Den enda større gleden da du dimmet. Den utrolige takknemligheten over å nå ha deg hjemme i et halvt år. Kjære Marius, du er helt rå! Gleder meg til å se hvor veien videre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Frøken Fryd har endelig  kommet igang med sin musikalske reise. Det å få se lille frøkna vår på scenen. Det at vår lille forsiktige jente tør å stå forran mange mennesker og synge aleine!!!Enda større er det å se den personligheten som bygges nå. Den omsorgen du viser alle andre, Frøken Fryd, den skal få deg langt her i livet. OG ikke minst selvtilliten din.

Så kjære Simen, dette var en av de største dagene i mitt liv. Det at du ville konfirmeres var rett og slett overraskende og utrolig fint. Du veit at du er den som kjenner mine triggere på godt og vondt aller best. Det er ingen som kan frustrere meg så ekstremt. MEN, det er heller ingen som får meg til å le så hardt at jeg rett og slett dør litt på meg. Alle de gode samtalene og din utrolige visdom imponerer meg stort. Den dagen vi fikk fordi du valgte å konfirmere deg vil jeg aldri glemme og jeg er utrolig takknemlig..

Så kjære Christoffer, for et år. Du tok som vi alle vet sølv i VM. Det er stort nok det, men det råeste er veien du har gått fra å presentere mat mens du gråter, til der du er nå. Gleder meg til å ta morgenkaffe med deg på Facetime de dagene vi får til det- Gleder meg til veien videre.

Min kjære, Remi, hvem ville jeg vært uten deg har jeg ofte lurt på, men er vel heller hvor ville jeg vært uten deg. Du er min klippe i motgang og min klippe i medgang. De er lederen i heiagjengen min og jeg i din. Du og jeg har klart det utrolige. Vi har fire helt nydelige unger som alle har tatt litt fra meg og mye fra deg. Selv Christoffer har fått din rimelig tørre humor. Du sjokkerer meg hver dag med alt du får til. Du er en helt utrolig vakker mann. Din tørre humor skaffet meg til og med jobb.

Dette året har jeg nemlig jobbet med ulik mengde hele året uten sykemelding. En liten covidpause i starten av året er det eneste. Tenk, jeg har tidvis i år hatt fire jobber. Det er sjukt det!

Jeg har vokst som menneske og har alle planer om at det nye året skal gjøre meg sterkere og kanskje jeg til slutt ender med å være like glad i meg selv som jeg er i dere.

Til alle dere som har gjort året til det det har blitt: TAKK!!!

GODT  NYTT ÅR!

Dere altså, takk for gode ord og at dere gidder å lese. Fortsett gjerne med det.

Idag er det min nest eldste som skal få gjennomgå. Neida, han skal ikke få gjennomgå. Idag vil jeg skrive litt om han.

Han har nemlig i hele år vært i militæret. Førstegangstjeneste langt oppi nord. Det å være så langt borte fra en stor del av hjertet mitt har vært tungt. Tidvis har han nok stortrivdes, men var nok også veldig klar for å bli ferdig. Endelig har han dimma. Han skal nå være hjemme i over et halvt år. Det er surrealistisk å vite det. Så godt å vite at mange gode samtaler er i vente. Han er nemlig en av de smarteste jeg veit om.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er mange gode ting man kan lære i militæret helt sikkert og det har han nok også gjort. Vi har fått hjem en godt voksen gutt. Han er utrolig smart og ikke minst reflektert. Det å se hvilken venn han er, er utrolig godt. Haha, jeg sitter nå her og griner litt. Har altså savnet han så utrolig masse.

Det må være lov til å si at jeg grugleder meg til all den ekstremt tørre humoren jeg vet kommer til å fare gjennom huset. For de tre gutta som er her hjemme nå er like ille. Det må også være lov til å si at jeg gleder meg til å le enda mer enn jeg allerede gjør.

Kattene her hjemme er muligens mer lykkelige ann noen gang. For er det noen som har et ekstremt godt lag med de er det han og Frøken Fryd. Helt utrolig å se og varmer mammahjertet.

Veien videre er ikke helt satt og det må jeg ærlig innrømme at jeg synes er helt greit. Det å ikke helt vite hva man vil bli er greit det. Jeg visste ikke det og har to utdanninger bak meg. Nå er det jobbing i et halvt år og så studier et sted i Norges land. Det blir spennende å følge, for gutten har et meget godt hue.

Kjære Marius, jeg er ufattelig stolt av deg. Digger at du går egne veier. Digger at du tenker sjæl. Digger deg som person. Elsker å bruke tid med deg. Elsker deg.

Legger ved et bilde fra en dag jeg aldri kommer til å glemme. (Ikke alle som liker å ha bilder av seg på nett) Du og jeg, Marius. Takk for at du er akkurat du.

Da var jeg klar for å avslutte turen til Luxembourg. For en reise det har vært å følge eldstemann på veien til VM. For den veien har vært bratt, hard og beintøff. Du kan lese litt om det her. Kokken Christoffer

Jeg får vel skrive med en gang at Christoffer vet om dette innlegget og har godkjent at jeg skriver dette.

Veien frem til VM var skikkelig tøff for han. Tidvis var den tøff for oss rundt han også. Hele barndommen og ungdomstiden var fylt av mobbing. Han var ikke et englebarn på noen måte, men i ettertid har vi andre skjønt hvor utageringen og pingsingen kom fra. Jeg var vitne til utestengingen på ungdomsskolen og det var der ting begynte å snu.  Så utrolig mange kamper som ble tatt med han og med skole. Vi sitter nå igjen i litt sjokktilstand. Det var så utrolig tøft og nå står vi her. Han har to gull og en sammenlagt sølv i VM.

Christoffer er en helt. Han er min helt.

Han tenker at hadde ikke han blitt mobbet og utestengt, hadde ikke maten betydd like mye. Hadde ikke maten betydd så mye hadde har ikke startet på Restaurant- og matfag. Hadde han ikke startet der, hadde han ikke hatt læra på Vaaghals. Hadde han ikke vært på Vaaghals, hadde han ikke møtt Christer og Aron. Hadde han ikke møtt dem, hadde han ikke visst om konkurranser eller turt å satse. Hadde han ikke satset, hadde han ikke møtt Terje på Plah eller satset på VM. Dersom, atte… Takk alle dere som har bidratt i livet til mitt eldste barn. Jeg vil aldri glemme dere. Hverken dere som brøyt han ned, med vilje eller ikke, eller dere som bygde han opp.

Han har en mamma som sliter tidvis veldig hardt med egen psyke. Det å da klare å stå støtt for seg selv og meg når det trengs er helt rått. Takk, kjære du. Jeg vet nemlig hvor vanskelig det er å ha en mamma som ikke alltid funker helt. Det at du klarer å fortelle meg hver dag hvor viktig jeg er og hva du setter pris på at bonus og jeg har gjort for deg er ikke mindre enn beundringsverdig. For du skal vite at du og dine søsken gjør mer for oss enn vi noen gang kan gi uttrykk for.

Veien frem til der han er nå i yrkeslivet sitt har han gått selv. Ja, han har hatt oss hjemme og på jobb, men han har klart dette selv. I tillegg til hjem og jobb, møtte han på VGS den ene som tente den siste gnisten i han. Hun så han, hun anbefalte han. Takk, Kjersti.

Jeg er utrolig stolt av deg, Christoffer. Du er et forbilde for dine yngre søsken, kommende kokkestjerner, din bonus og din mamma.

Jeg blir nok aldri til å forstå at du har klart å snu livet ditt til dette, men jeg er så glad for det og ikke minst stolt over det. Du, Christoffer, du!

PS: Jeg må takke for at jeg får delta på veien din. Du lærer meg masse. Jeg er visst ikke ferdig å skrive om deg, dine søsken eller din bonus. Dere er best.

Må takke for nok en tur på topplista.

De neste dagene var fylt med konkurranser. Det var helt utrolig vondt å stå rett på utsiden og ikke kunne bidra. Så kom beskjeden at de elsket at jeg heiet av full hals og bjelle. Da ble det blod på tann og Norge vant heiinga med meg, en med fløyte og ei med bjelle og ikke minst lærlingene som var på tur. De gikk i god skole og lærte at vi heier alltid en gang mer enn de andre nasjonene. Det gjorde vi.

Siste konkurranse for Christoffer nærmet seg slutten og da var jeg så heldig å få spise maten hans på et langbord med supert selskap.

For et måltid. Det var utrolig koselig å bli kjent med nye folk, men må ærlig innrømme at det jeg husker best er maten i seg selv. Det å vite hvor mange timer som lå på bordet ispedd frustrasjon og kjærlighet. Takk, kjære juniorlag.

Dagen etter hadde vi fri på morgenen og spenningen var høy før valøren kom. Det ble nytt gull!!! Hva skjer liksom!!??!!

Hadde heldigvis verdens nydeligste samboer og vi fikk med oss en ny god venninne på litt sightseeing. Jeg tok da en 65m høy glassheis!!! Vi var på julemarked der jeg fikk handlet årets engel (handler en ny engel hvert år til minne om de vi har mistet) og litt annet til jul. Så en liten pause og tilbake på hotellet. Der fikk vi middagsdate med verdens hyggeligste sponsor og et annet foreldrepar. Jeg fikk nydelig risotto og de andre lettere overstekt mat. Men jeg husker fortsatt den risottoen. Så bar det videre til slottet der Christoffer og resten bodde for fest. Og for en fest det ble. Helt fantastisk å endelig få henge med min kjære sønn i ca4timer. Det var utdelinger og god musikk. Christoffer var så inkluderende og dro meg med og jeg hilste på en hel haug av hans. Endelig fikk han hilse på alle mine nye bekjente også. Mamma Greiner og sønnen var som erteris den kvelden. Uforglemmelig.

Så kom dagen for avreise og antagelig en av de tøffeste og stolteste dagene i mitt liv. Vi står opp og spiser en lang frokost for så å reise til messa og vente på premieutdeling med lagene. Nervøsiteten var til å ta å føle på, men jeg fikk vært der for påsan i flere timer og det var godt. Ikke vanskelig å se på alle at de nå var utslitte. Så kommer seremonien og det gikk nesten hele veien. Sølv til junior og så et sjokkerende bronse til senior. Selvfølgelig var vi supportere ufattelig stolte av elle lagene. Lagene var også det, men de var også helt knuste. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av hjelpeløshet når du ser hvor knuste de var og ikke minst når du må holde rundt og oppe din 22åring fordi han hulker. Det skal sies at det nå går bra og sølv er det nye gullet.

Dette var litt av det jeg opplevde og jeg kommer til å komme tilbake til litt mer følelser etterhvert. I tillegg kommer jeg til å skrive mye mer om inntrykk underveis og etterpå.

Jeg døde litt…  dere klarte å hive meg inn på topplista. Takk.

Altså for et skrik som kom ut av meg igår da Christoffer kom inn døra. For en overraskelse og så ufattelig godt å vite at nå slapper han av. For gjett om han sovnet på sofaen eller ikke? Hadde planlagt steik igår, men blei pølsegrateng ja. Det er hans favoritt og da lager mamma det.

Så tilbake til Luxemburg. Etter vi var ferdig på messa stakk vi på hotellet og var litt sosiale, men blei jammen ikke seint for vi var rimelig slitne. Var så trivelig å sitte å bli kjent med folk. Merket godt dagen etter at man kjente hverandre bedre. Ble en skikkelig sammensveiset gjeng noen av oss, for meg gjorde det mye av turen.

Dag 2 var det senior sin tur og deres Restaurant of nations. 110 mennesker ble servert denne dagen. Helt rått å se hvor bra de er, altså. Fantastisk å se Aron som har vært en av de som har vært så viktig i Christoffer sitt liv i aksjon. Denne dagen fikk jeg også vært litt med C da de fikk sin første gullmedalje. For en prestasjon.

Dagen gikk mye ut på å se de andre lagene, smake litt bobler, spise litt og heie masse. Bjella fikk kjørt seg. Det å se Christoffer ta sitt første gull er nok noe av det aller største jeg har opplevd til da.

Vi så også på utstillingen av matkunst. Tenk for et håndverk dette er. Helt rått.

Denne dagen ble vi også bedre kjent med de andre som var på tur og det var utrolig fint. Etter at siste dessert gikk, gikk vi og gratulerte med vel gjennomført og stakk en kjapp tur ut. Det å være i en stor gjeng med fremmende var utrolig spesielt altså.

i det øyeblikket jeg la meg slo det meg at jeg var i Luxembourg og jeg hadde en unge som er i VM. Veien frem hit har vært beinhard for han. Nervene for dagen etter kom og tenkte så mye på hvordan han hadde det.

Idag har vi fartet litt rundt på formiddagen. Så utrolig gøy å overraske hun som fikk han inn på Vaaghals og bygget han opp. Ropet hennes var nesten like høyt som mitt. Takk, du veit hvem du er. Det du har gjort for Christoffer er vi alle evig takknemlige for. Det er mye av din skyld at alle barna her hjemme nå ser at hardt arbeid lønner seg. Du har en spesiell plass i hjertet vårt.

Som dere så kom påsan hjem igår og det var utrolig godt for oss alle. Nå savner vi Armygutten vår ekstra.

Må bare henge med kidsa litt.

Lag deg en god dag.

Det var det å se ene sønnen i kokkeVM som skulle til for å få tilbake lysten til å skrive. På reisen jeg har vært på forrige uke delte jeg på Facebook og kjente at det var utrolig godt. Facebook fungerer ikke helt til alt jeg vil dele med dere nå, så I am back.

La oss starte med starten. For ca 2 år siden ble Christoffer tatt ut til kokkelandslaget junior. Det var det største man kan oppleve trodde vi i gjengen vår da. og nå står vi her. Han har tatt sølv sammenlagt!!!

Lørdag 26 november kjørte frøken Fryd og Remi meg til Gardemoen og jeg tok inn alene på hotell. Det å si ha det til de var beintøft og jeg trodde ikke jeg skulle komme meg på tur. Står opp 27.11 klokka 0355 lang dusj og så rett til Gardemoen for å sjekke inn… Panikken tok meg da jeg kom inn. Hvordan sjekker man inn? Så slo det meg at jeg har på Norge sitt supporter utstyr og kanskje ser noen andre. Det gjorde jeg og fikk hjelp og fikk sjekket inn. Så var det å prøve å finne denne fremmende damen jeg skulle dele rom med. Jeg fant ho ikke, dvs ante ikke hvem hun var, så så henne , men ante ikke dette var min nye venninne Kjellrun. Fant en gjeng og spiste frokost og drakk kaffe med dem. Kanskje jeg kommer meg på flyet. Det gjorde jeg. På andre siden av midtgangen satt det en dame jeg ikke visste at var i reisefølget. Det var min samboen for uka og vi satt sammen på flyet og etter det var det oss. Så var vi igang.

Etter mange timer på tur kom vi oss til messeområdet og kunne endelig heie på Christoffer og laget hans. Fikk til og med gitt klem og sagt hei. Det var utrolig godt. For et arbeid de gjorde. Første dag var det Chefs table on fire og det var det. Det var 12 gjester og fem serveringer. Dette var symbolet for fine dining. Rått å se de. Må ærlig innrømme at jeg knakk sammen noen ganger, spesielt når man så ting som lugget litt, men de fikset alt og det må jeg si er imponerende. Samholdet gjorde meg ydmyk. Som mange har fått med seg har ikke Christoffer hatt en stor vennekrets. Det å se hvordan han er en del av denne store vennegjengen gjorde godt. Så inkluderende med hverandre. Tonen var mild og god, selv når de svømte godt og når det kokte som verst.

Denne dagen fikk de gull…

Da må jeg faktisk avslutte, for jeg døde litt som jeg skrev. Dette er grunnen….