Da var jeg klar for å avslutte turen til Luxembourg. For en reise det har vært å følge eldstemann på veien til VM. For den veien har vært bratt, hard og beintøff. Du kan lese litt om det her. Kokken Christoffer
Jeg får vel skrive med en gang at Christoffer vet om dette innlegget og har godkjent at jeg skriver dette.
Veien frem til VM var skikkelig tøff for han. Tidvis var den tøff for oss rundt han også. Hele barndommen og ungdomstiden var fylt av mobbing. Han var ikke et englebarn på noen måte, men i ettertid har vi andre skjønt hvor utageringen og pingsingen kom fra. Jeg var vitne til utestengingen på ungdomsskolen og det var der ting begynte å snu. Så utrolig mange kamper som ble tatt med han og med skole. Vi sitter nå igjen i litt sjokktilstand. Det var så utrolig tøft og nå står vi her. Han har to gull og en sammenlagt sølv i VM.
Christoffer er en helt. Han er min helt.
Han tenker at hadde ikke han blitt mobbet og utestengt, hadde ikke maten betydd like mye. Hadde ikke maten betydd så mye hadde har ikke startet på Restaurant- og matfag. Hadde han ikke startet der, hadde han ikke hatt læra på Vaaghals. Hadde han ikke vært på Vaaghals, hadde han ikke møtt Christer og Aron. Hadde han ikke møtt dem, hadde han ikke visst om konkurranser eller turt å satse. Hadde han ikke satset, hadde han ikke møtt Terje på Plah eller satset på VM. Dersom, atte… Takk alle dere som har bidratt i livet til mitt eldste barn. Jeg vil aldri glemme dere. Hverken dere som brøyt han ned, med vilje eller ikke, eller dere som bygde han opp.
Han har en mamma som sliter tidvis veldig hardt med egen psyke. Det å da klare å stå støtt for seg selv og meg når det trengs er helt rått. Takk, kjære du. Jeg vet nemlig hvor vanskelig det er å ha en mamma som ikke alltid funker helt. Det at du klarer å fortelle meg hver dag hvor viktig jeg er og hva du setter pris på at bonus og jeg har gjort for deg er ikke mindre enn beundringsverdig. For du skal vite at du og dine søsken gjør mer for oss enn vi noen gang kan gi uttrykk for.
Veien frem til der han er nå i yrkeslivet sitt har han gått selv. Ja, han har hatt oss hjemme og på jobb, men han har klart dette selv. I tillegg til hjem og jobb, møtte han på VGS den ene som tente den siste gnisten i han. Hun så han, hun anbefalte han. Takk, Kjersti.
Jeg er utrolig stolt av deg, Christoffer. Du er et forbilde for dine yngre søsken, kommende kokkestjerner, din bonus og din mamma.
Jeg blir nok aldri til å forstå at du har klart å snu livet ditt til dette, men jeg er så glad for det og ikke minst stolt over det. Du, Christoffer, du!
PS: Jeg må takke for at jeg får delta på veien din. Du lærer meg masse. Jeg er visst ikke ferdig å skrive om deg, dine søsken eller din bonus. Dere er best.