Takker igjen. Dere er supre. Idag blir det et ambivalent innlegg.
Jeg har vært på jobb. Jeg storkoste meg rett og slett. Det var helt herlig å kle seg og sminke seg for å reise på jobb. For en gjeng jeg var med og snakket med kunder og alt. Dette blir så bra.
Var noen timer på jobb før psykologtimen. Super dame, men…. Det har seg slik at jeg tar nå en bloggpause til vi har vært igang en stund. Dette for å vite hva som funker i terapien. Synes det er litt skummelt og veldig trist, rett og slett vanskelig. Valget er tatt og vi ser om det kjennes greit en periode.
Jeg vil takke alle som har latt meg ventilere og gleder meg til vi skrives igjen. Blir selvfølgelig på mine sosiale medier fortsatt. Takk for nå, så sees vi om litt.
Jeg var uheldig her og kjørte på en kant og vi må bruke forsikringen på det. I utgangspunktet burde dette være greit, men jeg har så dårlig samvittighet at jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Idag var det slik at jeg ikke klarte å reise på verkstedet med bilen. Det skal sies at jeg har noen kjipe opplevelser med bil og verksted, så det spiller nok inn. Men min kjære tok bilen idag. Brukte store deler av formiddagen på å komme meg ut av dårlig samvittighet. Det er helt fjernt egentlig. Jeg synes det er kjipt når det blir som idag, men nå er jeg helt fin igjen og klar for trening.
Hvor ville jeg vært uten treningen min? Det er bedre enn all medisin må jeg si. Tenk at jeg er medisinfri både når det gjelder psyke og smerter. Ja, jeg kan ta vanlig reseptfri smertemedisin om det er krise, men stort sett hjelper treningen bedre. Migrenemedisinen tas nesten aldri faktisk, det er helt vilt. KAn ikke annet enn å klappe meg selv på skulderen og takke dere som har heiet meg frem i prosessen min.
Frøken Fryd er på kino med 2venner. Jeg skulle ta sol og så strikke litt, mens jeg ventet.
Neida, denne jogget 5km!!! Imorra er det 4uker siden jeg jogget mine første sammenhengende 400 meter!! Fy søren!!! Jeg kjenner meg helt rå!!!! Nesten drømmen om 5km på under 45 minutter. Det var mitt sluttmål. Spent om når jeg klarer det. Jogget ikke på bane idag heller.
Takk alle som leste og delte igår også. Det er takket være dere at jeg gjør dette.
Ser det har dukket opp en ny problemstilling. Jeg er en klemmer. Jeg elsker klemmer. Tanken min var at nå er det rett ut og klemme folk. det vil si igår var det hjemmekveld med barna og de har jeg klemt på hele perioden. Men det er alle dere andre. Jeg har lyst til å klemme alt og alle. Men skjønner alle ikke vil det. Alle er ikke klemmere og det er jo lov. Jeg vet bare ikke hvem som ikke er det. Så si gjerne ifra for jeg kommer nok til å ville gi deg en klem når jeg ser deg neste gang.
Det er rart at jeg er så glad i klemmer. Jeg var ikke det. Det var sånn før at alle måtte få natta kos. Da måtte jeg gi nattakos til de som misbrukte meg også. Da var det gjerne en hånd som strøk borti steder den ikke burde være. Husker jeg hatet å ha besøk når jeg skulle legge meg. Jeg bille ikke klemme. Det var bare ekkelt. Men jeg har tatt tilbake makta på dette området.
Jeg lurer på hva den fysiske avstanden under pandemien har gjort med oss. Lurer på hvordan det blir fremover. Blir alt å gå tilbake til normalen? Kommer det til å vaskes og sprites når en skal i butikker? Fortsetter det å være normalt med avstand? Jeg synes noe har vært helt supert og annet ikke. Jeg har vært hekdig, for vi er jo mange, Det er mange som har vært alene. Det er mange som vil være alene. Det er mange som har vært alene som ikke har villet det. Tror det blir vanskelig for mange å komme tilbake til normalen faktisk. Vi må fortsette å være rause.
Jeg klemmer de jeg vil klemme. Jeg klemmer de som vil ha klem av meg. Jeg blir glad av klemmer, men skjønner de som ikke blir det. Det er ikke alle som liker det. Jeg var en av de, men altså ikke nå lenger. La oss akseptere forskjellene. Det er lov å være ulike. Det er bra vi er ulike.
For noen folk dere er. Plutselig er jeg på topp 50 to dager på rad. Fortsett med det dere gjør, om det er dele eller snakke om bloggen vår. Takk.
Idag er en magisk dag. Norge åpner. Jeg har grått litt idag for idag er det på tide med flere gledestårer. Takk alle dere som nå setter ut alle stoler og bord som har vært stuet bort. Takk alle dere som benytter dere av de plassene dere reiser på. Lykke til på jobb idag. Håper det blir et lykkelig kaos!!!!
Skulle stått og delt ut klemmer til de som trenger det og vil ha. Det skal jeg ikke for det er flesk og duppe på gang. Husmorpoeng sankes. Jeg har til og med handler treskruer, terrasseskruer og noen skruer til plasttak, Denne dama kan. Neida, kan ikke skruer, men har folk til slik. Super service hos den lokale BM. Gøy å komme med bilder og melding fra mannen og de ser at jeg har ikke peiling og hjelper meg med det jeg trenger. Takk! Ja, flere poeng, eltefrie rundstykker er satt over også. Tror jammen jeg er igang.
Takk spesielt til gjengen min, både den hjemme og heiagjengen, dere bygger meg opp. Jeg har supre folk i livet mitt. TAKK!
En ting vet jeg, jeg skal på jobb på tirsdag!!!! Fytti katta jeg er så glad. Jeg er igang. Jeg kjenner på positive følelser jeg klarer å stå i. Takk!!!
Jeg har klappet for alle som har blitt klappet for hele pandemien. Jeg har virkelig satt enormt pris på alle som har tatt vare på oss underveis. Idag er det kulturlivet, utebransjen og restaurantene jeg klapper for.
Jeg vil takke dere alle sammen. Takk til dere som har ikke har klart å overleve økonomisk denne pandemien. Jeg håper dere klarer å komme tilbake. All ære til dere at dere prøvde. Takk!!! Takk til dere som har stengt midlertidig og åpnet og stengt og klart å overleve! Jeg setter pris på at jeg har et sted å gå til!!! Min sønn har jobben sin. Takk for at dere er dere. Dere er fantastiske hele hurven.
Dere er rett og slett fantastiske. Var på 28.plass igår. Jeg er utrolig takknemlig!!!
Heftig. Takk!!! Del videre.
Våknet til et hue som ikke var helt med. Hatt disse drømmene, eller la oss kalle en spade for en spade marerittene. I natt har jeg vært igjennom det meste, så vet ikke hvor jeg skal starte. La oss ta det positive med en gang. Jeg føler meg allikevel klar for dagen. Jeg sto opp allikevel. Min kjære kommer alltid inn og stryker meg rolig på leggen og spør om hans kjære vil stå opp, om jeg ikke er ute til vanlig tid. Jeg vil nemlig stå opp. Jeg elsker morgen med å smøre matpakker til de som skal på skole og jobb. Det er mitt første bidrag til dagen deres.
Vi kan starte der. Mine bidrag til andres dager. Jeg hadde altså mareritt om dette. Det er sjukt det. Mareritt om at jeg ikke bidrar nok. Tror dette kommer fordi jeg har fått meg jobb og noe av det som har plaget meg mest er at jeg føler meg som en snylter og at jeg ikke bidrar nok generelt. Dette er på alle områder. Igår var det fotballtrening. Den måtte endres fordi det var færre av mine, men flere av de andre som ikke kunne. Det ble en super trening. Tanken var å ta med de eldre som hadde fått avlyst sin trening og de som kom tidlig til sin. Alle hadde det supert og jeg fikk den “løkkasstemningen” jeg ville ha. Allikevel satt jeg igår og idag og lurte på om det ble feil for noen. Ingen ville hjem etter trening. Jeg lurer fortsatt på om det ble da feil for barna eller foreldrene. .Dette re rett og slett teit og jeg skal legge det bort nå.
Så er det å ikke bidra nok til gjengen min. Her tror jeg det verste er å akseptere at jeg har vært så mye sykere fysisk og psykisk enn nå. Slik jeg er nå har jeg aldri vært så lenge jeg kan huske. Det er jo fantastisk. Jeg er absolutt ikke der at nå er jeg slik at jeg kan jobbe 100% og alt er tilbake til for mange år siden, men jeg er på vei til noe bedre. Gjengen min elsker det og synes alt er rått. De er takknemlige for alt jeg gjør og er. Jeg klarer altså ikke å akseptere at det er nok. Jeg klarer vel ikke helt tigi meg selv for å hå “stjålet” den Linda de har nå fra dem. Jeg har en slik teit tanke at hadde jeg bare tatt tak før så…. Men hadde jeg tatt tak før hadde jeg kanskje ikke vært klar til å ta tak i kropp, sinn og få meg jobb.
En annen ting som er tøft er at jeg føler jeg ikke tok nok vare på mamma på slutten. Det kommer med en gang en tanke om at jeg gjorde mitt beste og at jeg ikke kunne gjøre mer for mitt eget ve og vel. Det var skikkelig tøft å se henne forfalle under pandemien. Jeg vet, fordi folk har sagt det til meg, at det ikke var noe å gjøre. Det var hennes valg å bli sittende inne i stolen sin, men allikevel tøft som fy. Det var vondt å ikke kunne reise på sykehuset, men alt var nedstengt. En dag klarer jeg nok å se at det er hennes og ikke mine valg som førte til det endelige resultatet. Det skulle bare vært noe en kunne gjort.
Til slutt får jeg ta det jeg synes er aller vanskeligst. Det å være en som hever trygda si hver 20. Det har gjort noe med selvfølelsen. I natt drømte jeg at en mobb løp etter meg og ropte NAVer. Jeg løp for livet, men de var så mange og tok meg igjen og heiv meg i bakken. Det var sjukt, for jeg bråvåknet og visste ikke hvor jeg var med en gang. Dette var et mareritt, men jeg har slitt så med at jeg ikke bidrar nok til samfunnet. Jeg gjør jo det er det mange som sier og ramser opp alt jeg gjør i fleng alt jeg gjør i kommunen og for andre. Jeg skal begynne å virkelig lytte til det folk sier til meg. Når mange sier en ting er det muligens noe i det. Det er som jeg har sagt mange ganger “Er alle rundt deg en idiot, er det på tide å se seg i speilet.” Det blir det samme med meg. Om mange nok sier at jeg er mer enn bra nok er jeg nok det. Jeg er ikke av de raskeste så det tar litt tid bare å skjønne det, men jeg er på vei.
Nå skal jeg snart ut på min første jogge/gåtur i bygda, for har et mål om et eller annet løp neste år for å holde motivasjonen oppe.
Du,
lag deg en god dag.
En som lurer på hva kroppen får til idag. Kanskje 3 km i terreng?
Takk for at dere sendte så mange gratulasjoner til min førstefødte igår.
Slik er jeg idag, stolt som en høne.
Jeg har fått en jobb frem til nyttår. Drømmejobb og drømmeprostent stilling. Jeg skal jobbe annenhver tirsdag frem til jul på Tveitan AS. En lokal butikk her i kommunen. Det har vært helt vilt å vente på svar etter intervjuet og holde det hemmelig for dere. Jeg er så stolt at jeg turte å søke og så takknemlig for at de sjanser på meg. Etter jul blir jeg ringevikar om noen er sjuke. Jeg er igang. Dette blir rett og slett helt rått. JEG HAR EN JOBB!!!!
Idag feiret jeg med trening og kjøpt med to blinddatebøker. Det vil si. De er pakket inn i gråpapir med nøkkelord skrevet på. Jeg skal åpne imorgen eller lørdag. Da håper jeg på litt kjipt vær og Frøken Fryd og jeg har en date med sofa, te og fyr i ovnen.
Trening og bøker er mitt mine nye hobbyer. Jeg elsker det.
Nå er det snart kjøttsuppe og diverse fotball. Titter innom i kveld for har litt å skrive om.
Lag deg en god dag.
PS: Jeg tar imot alle delinger jeg kan få idag som en feiring av jobb.
Idag må jeg takke igjen. Nå har jeg hoppet litt opp på lista igjen og det er nydelig. Takk for alle delinger.
Det første innlegget idag går til min førstefødte. Det er din dag, kjære sønn. Det å ikke være med deg er skikkelig dritt, men hjalp litt for oss begge å ha en god og lang samtale på facetime.
Kjære sønn, du gjør meg så stolt. Det du får til og har fått til er rett og slett fantastisk. Det hadde du ikke alltid trua på selv. Husker vi pratet om hvor stort du kom til å gjøre det på grunn av innsatsen og arbeidsviljen din. Du trodde ikke på meg. Som alltid har mor rett. Men, du har ikke klart det på grunn av oss som har har oppdratt deg. Du har klart dette selv. Det er din innsats du nå høster frukter av. Det er din fortjeneste og en dag vil du se det. Du har fast jobb på Vaaghals og er på kokkelandslaget junior fordi du er dritflink. Du fikk frie tøyler på Nutheim fordi du er engasjert og dritflink. Du er rå på smaker og jobber meget godt. Du får alle cateringene fordi du leverer et strøkent måltid. Takk for at jeg får følge deg hele veien.
Treninga har vi nå felles og neste år skal vi løpe sammen. Blir ikke halvmaraton, men vi finner et løp vi kan gjøre sammen. Det tok meg 43 år for å finne løpegleden og den fant jeg på grunn av deg. Takk, kjære sønn.
Du skal vite det at du er en super storebror og det er mange små og store som savner deg masse. Derfor er det gull at du holder kontakt jevnlig. Du er den lekne og trygge de alltid kan komme til.
Takk for at du alltid ser det beste i meg når livet lugger. Det har gjort til at jeg har tatt tak og nå er sprekere i kroppen enn noen gang og det har en innvirkning på huet.
Takk for at du får meg til å le med din tørre humor. Takk for at du gidder å prate med meg så ofte som mulig. Takk for at du er en treningspartner. Takk for alle vakre øyeblikk. Takk for at du er den du er.
Kjære, vakre sønn, nyt dagen til det fulle på jobb. Briljer og nyt. Du er ra.
Idag løfter vi alle glasset for deg. Gratulerer masse med de 21 første år av et fantastisk liv.
Elsker deg-
PS: Håper på mange delinger og gratulasjoner idag. Er det noen som fortjener det er det han her.
Litt sein idag, men nettet har vært litt rart og dessuten var det både tur og kafebesøk tidligere idag. Vurderer en bakkeøkt etterpå, inspirert av God morgen Norge.
Tenker mye på veien videre for tiden. Veien videre kan ikke bli uten å bli ferdig med fortiden. Dette må jeg si jeg gruer meg litt veldig til. Det blir skikkelig tøffe tak. Jeg er bare glad jeg har fått inn treningen som noe positivt. Dørstokkmila er borte. Er nok litt redd for at den kommer tilbake, men har en gjeng som jeg kan lene meg på. Det er veldig rart å ha treningsvenner. For det er det det har blitt. Imorra møtes vi selvom hun som har treningen ikke kommer. Rutiner er inne. Har trua på å holde de. tenk om dette er den nye meg. Jeg trur litt på det.
Det å da gå inn i fortiden er tung, men jeg vet jeg må. Ene episoden med onkel er allerede uten følelser. Det som jeg her må jobbe med er å klare å komme videre fra sinnet og følelsen av å ha blitt sveket av mine foreldre. Tårene kommer nå med en gang. Det er så vondt å føle seg sveket, men verre å åpne opp om det. Jeg føler meg som en sviker selv, når jeg forteller det til “alle”. Men det er min historie som jeg må fortelle for å komme videre. Den må snakkes og ikke ties ihjel. Jeg kjenner pulsen stiger nå. Det er tøft dette her, men jeg må.
Det å stå i følelsene er det jeg aldri klarer. Jeg føler jeg svikter de rundt meg når jeg er lei meg. Blir jeg sint leter jeg med en gang etter noe positivt i situasjonen eller en løsning. Er jeg “for” glad har jeg en kamp om å roe meg ned. Blir jeg skuffet tenker jeg det bare er meg Jeg vet ikke hvordan man føler. Det er ingen som har lært meg det. Jeg vet at det jeg følte var svik og kjærlighet, hånd i hånd. Jeg visste det ikke da, men nå. Det å bli sveket og elsket av samme mennesker er rett og slett merkelig. Det er vanskelig å sette ord på det. Hvorfor ble ikke den døra revet ned? Jeg tror jeg bare må jobbe med den døra litt for meg selv nå og få hjelp til det etterhvert.
Inne i meg nå kjenner jeg at jeg kjefter på meg selv. Grunnen? Jo, det skal jeg fortelle. Jeg har masse å glede meg over og det er det jeg vil fokusere på. Men det er ikke alltid det er riktig. Men jeg gjør det nå resten av dagen. Da blir kvelden like god som starten og bare noen humper midt på. Det er lov.
Du lag deg en god dag.
PS: rimelig sikker på at det blir en bakkeøkt etterpå ja. Det trengs.
