Igår spilte mannen ute og det var rett og slett en magisk stemning fra begynnelse til slutt. Og idag håper jeg på det samme. Det er utrolig deilig å sitte en hel kveld med gode venner og god musikk.
Jeg prøver som sagt å bli snillere med meg selv. Det er helt rart hvor vanskelig det er. Igår fikk jeg kompliment for hvordan jeg så ut og jeg klarte faktisk å si takk. Inni meg var det et virrvarr av tanker som satt igang. Kanskje kjolen var for kort? Hadde jeg sminket meg bra nok? Var jeg for pyntet? Burde jeg? Det er så rart at det at noen sier noe fint får meg til å tvile på meg selv. Det er vanskelig å skjønne. Men jeg vet at ho som sa det mente det. Jeg må bare øve videre.
Det å aldri føle jeg strekker til er vondt og fryktelig slitsomt. Det fører til at jeg aldri klarer å slappe av. Jeg må alltid gjøre litt til, bidra litt til, hjelpe litt til. Det å bare sitte stille og ikke gjøre noe koster meg masse, men jeg øver. Jeg blir rett og slett utslitt. Jeg er rundt som sprettball alltid. Idag skal jeg rett og slett ligge rett ut på verandaen og ta livet med ro fram til kvelden. Jeg trenger det idag. Så idag blir det kort blogg, for jeg trenger det og.
Igår skulle hatt dere med på middag. For en opplevelse det var. Nutheim er et hotell her i bygda hvor eldstemann jobba litt i starten av skoletida og nå i sommer har han hatt sommerjobb der. Samme har nest eldste som jobber som servitør. Det å få se de i aksjon var rett og slett magisk. De briljerte begge to. Jeg var altså så stolt. Takk begge to. og takk til dere andre som spiste med oss og satt prikken over ien.
Etter middag var det hjem med flere venner og sang og musikk. Når besøket reiste satt min kjære og jeg og sang karaoke. Det er mange år siden sist, så gøy. Igår var en strøken dag fra ende til annen.
Idag er det mer musikk siden min kjære skal spille på puben. Jeg gleder meg altså så masse. Han er utrolig flink og jeg er så stolt.
Mens jeg sitter og skriver kommer andre tanker inn. Jeg prøver å dytte de bort, men det er ikke lett. Det er nemlig sånn at det å føle at ingen er stolt av deg er vanskelig. Jeg vet at gjengen min er det fordi de sier det. Jeg ser på meg selv og tenker altfor ofte at det er ingenting jeg har å være stolt av hos meg selv. Men dette er helt feil for det første har jeg fire selvstendige, trygge, morsomme og sterke barn. Jeg har et liv jeg kan være stolt av å ha skapt. Men om meg ser jeg ikke dette så ofte. Det ble hakket verre etter at jeg ble ufør. Føler meg som en belastning for samfunnet. Her er jo det rare at jeg ser ikke på andre uføre på samme måte. Det er det flere grunner til, men jeg er jo i perioder frisk nok til å være med på masse. Da er jeg også så klar for å jobbe, så kommer kjelleren eller anfall igjen og veien tilbake til jobb blir lengre igjen. Dette er litt derfor jeg nå skriver litt. Kan jeg lage meg en liten følelse av å jobbe? På blogg.no kan jeg kanskje tjene noen kroner. Det hadde vært fantastisk.
Jeg ville jo ikke søke ufør, men fikk beskjed at nå var nok nok. Jeg hadde prøvd alt og klarte ikke. Jeg tror allikevel ikke jeg trodde jeg fikk søknaden innvilget. Da den ble det med 100% måtte jeg lese igjennom alle papirer fra lege og psykolog. Det var egentlig veldig tøft. Men jeg skjønte at de kunne jobben sin og så mye jeg ikke klarte å se selv. Så ble jeg altså ufør. Første året ble jeg redd for å si ja til noe som helst. Jeg var livredd for å bli sett på som en snylter. Dette har gått seg til litt, kanskje litt mye for nå sier jeg ja til alt. Jeg er fotballtrener, vikartrener, skateansvarlig, nestleder i FAU og oppmann på Alaget. Av og til blir dette rett og slett for mye. Så jeg må ta en runde med meg selv i høst. Det blir ikke lett for alt gir meg noe, men jeg klarer faktisk ikke å ha så mye på mine skuldre.
Sa til min kjære her om dagen at katta er liksom ute av sekken etter innlegget om voldtekt. Det er jammen mange katter som slippes ut og flere blir det. Så blir jeg jo å skrive om de allerede utslupne og. Til slutt blir jo dette materiale til en bok. Nei, nå sitter jeg her og ler. For noen uker siden tenkte jeg ikke på å lage blogg og nå drømmer jeg om å bli en påvirker. Det er noe jeg i hvert fall skal gi et forsøk. Med dere på laget kan det gå.
Da skal bikinien på og sola nytes et par timer. Deilig!!!
Rekordmange lesere igår. Det er rett og slett fantastisk. Fortsett å del, dere fine folk.
Idag kjenner jeg at jeg gleder meg helt vanvittig. Skal spise der de to eldste jobber i sommer. Skal med fire venner og de to miste barna. Blir helt rått. Kommer nok et innlegg i kveld om dette.
Sitter nå her på verandaen og tenker på det livet jeg har nå og det jeg hadde. Dette er noe jeg bruker mye tid på nå. Hvordan klarer jeg å stå oppreist? Hvordan klarte jeg det når jeg ikke hadde barna og min kjære? Hvorfor klarer jeg det ikke alltid? Hvorfor må det være så vanskelig å bli friskere? Hvorfor?
Jeg må ærlig innrømme at jeg føler meg dum innimellom fordi jeg har alt og er lykkelig i livet, men fortiden tærer allikevel. Jeg føler meg dum som ut av det blå får anfall. Jeg føler meg dum fordi jeg ikke har kontroll over egen psyke. Det er helt latterlig, men det er sånn det er. Jeg ser derimot ikke sånn på andre som sliter. Det er meg og meg selv i bokseringen. Jeg er faktisk kremeksempelet på fordomsfull med meg selv. Merkelige greier det der.
Jeg har lovet meg selv å hver dag si noe hyggelig til meg selv. Noen dager er det vanskelig å finne noe, men så ser jeg ungene og da skjønner jeg at jeg kan ikke være så ille. Allikevel kommer disse harde tankene.
Bare det å faktisk si til meg selv at det må ha vært noe jeg har gjort for å fortjene all dritten jeg har opplevd. Men det er jo ikke det. Det som har skjedd meg hadde skjedd andre om ikke det ble gjort med meg. Alltid skal jeg finne forklaringer på alt. Kanskje skjedde det meg fordi jeg taklet det. Jeg står oppreist. Jeg klarte meg. Jeg overlevde.
Det å komme seg igjennom en utrygg oppvekst og ungdomstid er ingen selvfølge. Så vet dere hva? Jeg er sterk. Selv etter at så mange prøvde å ødelegge meg så er jeg her. Jeg sto alene i alt. Jeg er ikke alene nå. Livet mitt er trygt. Barndommen til mine vakre er trygg.
Ingen tvil at å skrive er terapi. Her sitter jeg og klapper meg selv på skulderen. Jeg har mann og fire barn. Jeg er en god kjæreste og ikke minst mamma. Min fortid har formet meg, men nåtiden og fremtiden former jeg med gjengen min. Det må synke inn hos meg en gang. En dag håper jeg at fortiden er fortid. En gang håper jeg at jeg klarer fult og helt å se fremover. En dag håper jeg at jeg husker de gode minnene fra før barn og mann. For jeg husker alle gode minner etter barn og mann. Dette er fascinerende. En ting er sikkert vi skaper gode minner sammen.
Idag er en tankefull dag. Jeg har bestemt meg for å innse at det er slike dager innimellom. De slår meg ut, men de går over. Heldigvis. Kjenner bare når jeg skriver at alt blir litt lettere. Allikevel er skuffelsen så stor hver gang jeg detter litt sammen.
Men jeg har masse. Jeg har masse bra i livet mitt. Jeg blir så skamfull når fortiden går utover det gode i livet. Men det er ikke min skyld noen av traumene mine. Det var andre som tok valg å ødelegge meg litt da og den ødeleggelsen fortsetter nå. Jeg kommer aldri over det virker det som. Kanskje jeg må slutte å prøve å komme over det? Kanskje innse at fortiden er der. Den er bare så tung å bære. Det er så masse jeg ikke har fortalt om.
Idag er voldtekt som er i hodet mitt. Jeg har dessverre vært igjennom dette også. Flere ganger. Dette er fryktelig vanskelig å sette ord på, men skal prøve å ta for meg en av de nå. Jeg var igjennom en sovevoldtekt. Det var en såkalt venn som tok seg til rette når jeg sov. Det å våkne på den måten var forferdelig. Heldigvis var det en annen kompis i samme leilighet og han fikk ut denne idioten. Jeg kom hjem og fortalte om dette. Reaksjonen var ikke den jeg trengte. Jeg fikk spørsmål om jeg var full og hva jeg hadde på meg. Ingen klem, ingen omsorg. Når det gjelder spørsmålene mamma stilte så var jeg ikke full og jeg lå med klær på fordi det var en dobbelsovesofa. Jeg la meg med ryggen til og la meg for å sove. Uansett om jeg hva jeg hadde hatt på meg er det da ikke greit å ta seg til rette. Hvorfor skjønte han ikke dette? Ikke han heller… Hvorfor skjønte ikke mamma dette? Jeg anmeldte ikke fordi jeg rett og slett ikke klarte å stå i det alene.
Dette har jeg syntes vært vanskelig. Tenk om han gjorde det med flere. De som har tatt eie i min kropp kan ha gjort det med flere. Jeg prøvde å anmelde en gang, men ble sendt mellom legevakt og politi flere ganger til slutt måtte jeg bare hjem. Dette førte til at jeg ikke klarte å anmelde nå heller. Det er vanskelig å akseptere dette. Men jeg må. Det var ikke min feil. Det kan ikke ha vært min feil, men som jeg føler på skyld.
Det at ulike mennesker har valgt ut meg er vondt. Det at jeg er degradert til et offer er skikkelig tungt. Jeg har sagt så mange ganger til min gamle psykolog at jeg vil ikke bli sett på som et offer. Han har faktisk fått meg til å innse at jeg er det… Offer for omsorgssvikt, offer for seksuelt misbruk, mobbeoffer og voldtektsoffer… Jeg er også en overlever. Det er bare veldig vanskelig å blande disse to i hodet mitt. Klarer ikke å finne styrken i meg selv. Men jeg har en gjeng som finner styrken i meg og det er godt. Jeg har idag gode venner som er glad i hele meg. Jeg blir ikke utnyttet mer. Føler jeg et snev at dette sier jeg ifra, for jeg blir syk av det. Jeg må bli verdsatt av andre for å klare å i det hele tatt tenke tanken at jeg er verdifull selv. Jeg tenker nemlig tanken innimellom nå.
Så idag forteller jeg deg at du er verdifull. Ingen har rett til å utnytte deg på noen som helst måte. Jeg skriver dette til deg for at du må tro det.
Idag river tankene i meg. Gjorde det i natt også. Det er så tungt når du bare vil ha det bra, men fortiden henter deg inn igjen.
Det å våkne til at tankene river deg i stykker er så vondt. Det å våkne sinna på de døde er heller ikke greit. Men jeg er det. Jeg er faktisk skikkelig sint. Hvorfor gjorde de som de gjorde? Tenker faktisk på alle voksenpersoner i barndommen. Hvorfor passet de ikke på meg? Hvorfor?
Jeg klarer bare ikke forstå det. Slike dager som dette er vonde. Jeg har vondt psykisk og fysisk. Det setter seg i kroppen disse traumene. Traumene og bilulykka er grunnen til fibroen min tror jeg. Det er rart at psyken setter seg så mye i kroppen. JEg har alltiid hatt mye kroppslig vondt. For 3 år siden smalt vi jo og da eskalerte det. Sikkert ikke rart med brudd i rygg og ribbein.
Huet må jobbes med idag og tror jeg må ta en tur i regnet også for å myke opp en anspent kropp, eller så får mølla stå til pers.
Sorry, men orker ikke skrive mer nå. Tårene triller bare. Kommer sterkere tilbake senere.
Takker og bukker for 2plass på topplista. Takket være dere nås kanskje drømmen om blogg.no.
Hadde nok en natt med masse drømmer. Da bare kun vonde drømmer. Våkner med en form for anfall. Idag med et PTSDanfall. Rett tilbake i den berømte vannsenga. Det å da legge seg for å sove igjen pleier ikke å gå, men fikk det til.
Det som er vanskelig er at i anfallet er jeg der det skjedde. Et sted i hjernen klarer jeg å si at vi er i 2021 og det er det som henter meg ut av det. Det jeg blir skikkelig forbanna over er at anfallene kommer i trygge situasjoner og på trygge steder. Som i natt våknet jeg opp i egen seng og var tilbake i denne forbanna vannsenga. Jeg klarer ikke å skjønne det. Har jo hatt noen rolige måneder med PTSDen, men den er dessverre litt tilbake igjen. Dette går i litt sykluser hos meg. Når det ene slipper litt opp kommer det andre.
Får høre innimellom at jeg må fokusere på alt det gode jeg har i livet. Kan hende jeg er slem nå, men det hjelper ikke å høre det. Jeg føler meg skamfull og dum fordi jeg klarer ikke det. Huet mitt har ingen av- og påknapp. Men for all del, jeg prøver. Det er bare ingen hjelp i folk som vil ditt beste, men ikke aksepterer svaret om at det ikke er så enkelt.
Idag våknet jeg etter en natt med dårlig søvn, et tankekjør som spoler kjapt gjennom livet på repeat, regnvær og så skrev jeg et innlegg isted…Det innlegget er borte for dataen ville oppdatere helt ut av det blå. Ble lettere varm i topplokket, men da var det bare å starte på ny. Her er det bare å gjøre. Det er slik det er med vaner det er bare å gjøre. Det å prøve å lage seg en god dag er blitt en annen vane hos meg. På dager som dette er det ikke så lett, men jeg skal prøve. Det er faktisk litt hyggelig å vite at det er flere som har tatt til seg uttrykket.
Dette uttrykket har jo jeg adoptert av en som vil lage en god uke. Det er for stort for meg nå, men dag for dag nærmer seg at det kan jeg klare. Noen dager som idag er det time for time. Jeg har allerede klart en time med å skrive blogg og drikke kaffe. Sitter ute i regnet og tror at jeg og datteren skal hoppe i sølepytter idag. Ut vil jeg og da høres det gøy ut. Til middag skal eldstemann og kompis lage tapas til oss… Oki, kanskje det snur nå.
Blir ikke dagen ofte litt verre med regn… Neida, ikke min, Jeg har nemlig gjengen min her. Hele gjengen inkludert to utenbygdfras. Disse to har fått plass i gjengen vår med sine barn og barnebarn. De har vel egentlig blitt litt innbyggere her, men har nå fortsatt hus og hytte et annet sted.
Vi fikk plutselig melding idag at vennene våre hadde kjørt seg vill, men de var heller fremme. Tullete folk. Vi trodde de kjørte i dag tidlig, men de kjørte i natt. Så vi fikk besøk og nesten en ekstra dag med dem. Takk.
Så kommer overskriften idag. Min ene venn sier at jeg er flink å skrive. Det er fint å lese det jeg skriver. Jeg kjenner at alt inni meg låser seg. Jeg vet jeg må si takk, men hva mer? For ja, jeg klarer ikke bare si takk. Det er alltid “Takk, men…” Har jeg fått kompliment for klær er det noe jeg fant innerst i skapet. For håret, da kommenterer jeg at jeg ikke skal til frisør i 2021. For at jeg ser bra ut, så har det vært en hard jobb…. Så kom kommentaren idag om bloggingen. Jeg prøvde å si takk…. Måtte virkelig jobbe. Da kom det fra min vakreste kjære “Linda, godt over 40 og har lært å si takk.” Det er den beste kommentaren noen sinne. Jeg må lære meg det, for det er lov å bare si takk uten bortforklaring. Det kan hende de som sier noe hyggelig mener det. Jeg vet jo at jeg mener det jeg sier. Om noen sier “Takk, men..” til meg er jeg den første som sier at de må lære å ta til seg komplimenter. Men det er ikke så lett å skjønne at folk mener det de sier. De fleste er jo ærlige. Jeg er ærlig. Allikevel er “TAKK” et vanskelig ord. Så resten av sommeren tenker jeg vi øver sammen på det. Vi sier “TAKK” uten noen forklaring, eller å gi kompliment tilbake til avsender. La folk skryte av deg.
Det er egentlig fortsatt helt surrealistisk at jeg er blandt topp 5 på miniblogg sin toppliste. Det er takket være dere og deres delinger.
Idag er det en sliten kropp her. To meget aktive dager er over og jeg forbereder meg på en litt vill uke. Her er det tapas imorra. Onsdag, fredag og lørdag har min kjære sitt band spillejobber. Torsdag er det ut å spise der de to eldste jobber i sommer. Tenk å få maten laget av en sønn og servert av en annen, mens de to minste er med og spiser. Denne uka blir minner skapt. Gode minner.
Dere tenker vel at jeg er over snittet opptatt av minner. Men minner er jo så viktige. Her vil jeg skape gode minner for de rundt meg og meg selv. Jeg har nok vonde minner. Det rare er jo at det er de som må jobbes med og det er jeg ikke alltid helt klar for. Har vel egentlig i alle år tenkt at jeg ikke vil pirke i gamle sår…. Jeg har aldri vært så bra som når jeg åpnet meg først for psykolog, så min kjære og så dere. Jeg har heller aldri vært så skjør. Er ikke skjør på en vond måte, bare følsom. Det er fint å føle. Det er vondt å føle.
Alternativet til å ikke kunne føle er verre. For litt over tre år siden var min mann, to av barna og jeg i en bilulykke. Det kunne gått galt. Det kunne vært over på et blunk. Heldigvis har det gått bra med alle. I ettertid føler vi oss styrket. Vi har sett hva som bor i bygda vår og venner og familie, og oss selv.
Det å vite at alt kan være over på et øyeblikk har nok ført til at vi lever mye i nuet. Vi prøver å leve hver dag til det fulle. Det er ikke slik at det må skje noe stort hver dag, men vi er mye sammen og tar godt vare på hverandre. Vi nyter hverandres selskap.
Det å oppleve at man kan miste alt kan være ødeleggende og for min del var det det en stund. Jeg kjørte bilen og fikk også skylda. Jeg husker ikke ulykken i seg selv og satt igjen med det at jeg kunne ha endt med å ta livet av 7 mennesker. Dette skjedde ikke og jeg har måttet jobbe for at den tanken skal slippe. Tror noe av det lureste vi gjorde var å kjøre bil raskt igjen etter det skjedde. I tillegg har min mann og barn aldri vært annet enn støttende. Dette var en ulykke. Jeg kommer nok til å slippe skyldfølelsen en dag, men ikke enda.
Det å føle glede er godt. Jeg er litt ekstra heldig for jeg kjenner nok andres glede også, nesten like godt som den det gjelder. Det å se gleden i andres øyne noe de klarer noe, opplever noe er for meg magisk. Innimellom blir det faktisk litt slitsomt for jeg gjør alt jeg kan alltid for å få frem denne følelsen hos andre. Det er sjelden jeg ikke er på.
Det å føle smerte og sorg er vondt. Her er jeg vel litt uheldig. Jeg vil fjerne denne følelsen fortest mulig, både hos meg selv og andre. Jeg vil ikke at noen skal ha det vondt. Jeg blir fysisk dårlig når barna slår seg. Om de er triste brister hjertet mitt nesten.
Nå har jeg lært at det er viktig å kjenne på de vonde følelsene også og stå i de. Det å jobbe med det synes jeg er vanskelig, men prøver. Jeg vet jeg overlever vonde følelser og kanskje kommer styrket ut av det. Men i øyeblikket er det vanskelig. Det å føle er generelt avansert.
Nå er det meldt litt regn de neste dagene så akkurat nå vet jeg hva jeg skal.
