Rekordmange lesere igår. Det er rett og slett fantastisk. Fortsett å del, dere fine folk.
Idag kjenner jeg at jeg gleder meg helt vanvittig. Skal spise der de to eldste jobber i sommer. Skal med fire venner og de to miste barna. Blir helt rått. Kommer nok et innlegg i kveld om dette.
Sitter nå her på verandaen og tenker på det livet jeg har nå og det jeg hadde. Dette er noe jeg bruker mye tid på nå. Hvordan klarer jeg å stå oppreist? Hvordan klarte jeg det når jeg ikke hadde barna og min kjære? Hvorfor klarer jeg det ikke alltid? Hvorfor må det være så vanskelig å bli friskere? Hvorfor?
Jeg må ærlig innrømme at jeg føler meg dum innimellom fordi jeg har alt og er lykkelig i livet, men fortiden tærer allikevel. Jeg føler meg dum som ut av det blå får anfall. Jeg føler meg dum fordi jeg ikke har kontroll over egen psyke. Det er helt latterlig, men det er sånn det er. Jeg ser derimot ikke sånn på andre som sliter. Det er meg og meg selv i bokseringen. Jeg er faktisk kremeksempelet på fordomsfull med meg selv. Merkelige greier det der.
Jeg har lovet meg selv å hver dag si noe hyggelig til meg selv. Noen dager er det vanskelig å finne noe, men så ser jeg ungene og da skjønner jeg at jeg kan ikke være så ille. Allikevel kommer disse harde tankene.
Bare det å faktisk si til meg selv at det må ha vært noe jeg har gjort for å fortjene all dritten jeg har opplevd. Men det er jo ikke det. Det som har skjedd meg hadde skjedd andre om ikke det ble gjort med meg. Alltid skal jeg finne forklaringer på alt. Kanskje skjedde det meg fordi jeg taklet det. Jeg står oppreist. Jeg klarte meg. Jeg overlevde.
Det å komme seg igjennom en utrygg oppvekst og ungdomstid er ingen selvfølge. Så vet dere hva? Jeg er sterk. Selv etter at så mange prøvde å ødelegge meg så er jeg her. Jeg sto alene i alt. Jeg er ikke alene nå. Livet mitt er trygt. Barndommen til mine vakre er trygg.
Ingen tvil at å skrive er terapi. Her sitter jeg og klapper meg selv på skulderen. Jeg har mann og fire barn. Jeg er en god kjæreste og ikke minst mamma. Min fortid har formet meg, men nåtiden og fremtiden former jeg med gjengen min. Det må synke inn hos meg en gang. En dag håper jeg at fortiden er fortid. En gang håper jeg at jeg klarer fult og helt å se fremover. En dag håper jeg at jeg husker de gode minnene fra før barn og mann. For jeg husker alle gode minner etter barn og mann. Dette er fascinerende. En ting er sikkert vi skaper gode minner sammen.
Og idag vil jeg skape flere minner, gode minner.
Kjære du,
lag deg en god dag.
