Denne dama vant over angsten idag!

Så mange heiameldinger idag. Håper noen kom seg på tur også. Vet det allerede er noen som har vært. GØY!

Den sene ettermiddagen her har vært tilbrakt på storforeldremøte som vi fikk innkalling og ikke innbydelse til. Dette er et møte der alle barn skal ha hatt en voksen som har deltatt på det. Grunnen er at dette er et møte om den systematiseringen skolen nå har for at det blir en god skole for elever, ansatte og foreldre, med hovedfokus på barna. Det skal være ukentlige elevsamtaler for alle. Noe var nytt, men det meste var heldigvis slik vi tenker her hjemme og slik vi prater. Vi fremsnakker skole og lærere. Vi ber barna selv ta opp ting som ikke er av en sånn alvorlighetsgrad at vi må ta det. Vi har god kontakt med lærere og rektor. Det er utrolig deilig. En god og trygg skole skulle alle hatt.

Når det er sagt kom denne drittangsten kastet på meg før møtet. Det gjør den alltid. Men denne dama dro og klarte til og med å slenge ut en kommentar som var litt morsom. Så store møter med så mange profesjonelle og folk jeg ikke kjenner så godt er vanskelig. Hvorfor vet jeg ikke, men nå er det gjort. 1-0til meg.

Du,

lag deg en god dag.

Denne vant over angsten idag.

Jeg er stolt av meg selv, endelig!

Fy søren dere er helt råe. Takk for at dere leser.

Jeg er jo skikkelig igang med friskliv og trening igjen. Det er så utrolig bra for kropp og sinn. Det jeg har hørt med fibro er at beste medisin er trening, men kun lett til moderat. Nå kjenner jeg at jeg nærmer meg der at jeg har lyst til å prøve å ta meg helt ut. Litt for å se hva som skjer og litt for å se hva denne kroppen klarer. Igår var jeg nære det å tømme meg helt og tenker at jeg vil prøve i helgen eller til uka og se hvordan kroppen reagerer. Jeg tok meg nesten ut igår, men kroppen er ikke verre idag. Den er ikke bedre heller, men så lenge den ikke er verre er det verdt det. Har vært så livredd for ekstra smerter og kjente p åen ekstrem dødsangst når jeg ble sliten.

Jeg er skikkelig overrasket over progresjonen. Tenk på at jeg i desember/januar gråt meg gjennom å rusle 2 km. Igår jogget jeg 1,2 og løp i 10x bakke pluss styrke og jammen ble det bakketur idag også. Jeg kjenner på en enorm mestringsfølelse og blir nesten litt høy etter at jeg har klart nye ting. I tillegg er jeg så stolt av meg selv. Dette klarer jeg med litt hjelp nå, men vet jeg klarer det selv etterhvert. Idag er faktisk kroppen litt bedre etter turen.

Gjengen min har alltid ment at jeg er super og er stolte av meg. Dette er noe som er nytt for meg. Eller nå burde det ikke være det, men jeg blir fullstendig sølepyttrørt når de sier det. Nå kan jeg med hånda på hjertet si at når det gjelder trening er jeg dritstolt av meg selv. Det er så godt å kunne være stolt av noe med seg selv. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Jeg er stolt av meg selv!

Tenker jeg kommer til å blogge om treningen min litt fremover de dagene jeg trener. Grunnen er litt for dere og litt for meg. Det er greit å ha et sted hvor jeg ser hva jeg har gjort og kanskje dere plukker opp noen ideer underveis. Tenk om noen blir motivert til en økt? Merker at denne bloggen lever litt sitt eget liv og  det er deilig å ikke ha kontroll over det. Det som skrives kommer til meg i det øyeblikket PCen skrus på. Håper noen tar seg en tur ut idag, kanskje litt intervaller i motbakke? Lykke til på tur, i sofa, i sola (dit skal jeg litt før et foreldremøte).

Og du,

lag deg en god dag.

Stolt av meg selv.

Detter innom etter tidenes treningsøkt. Jeg har aldri klart å jogge en hel runde på Eventyrøy, banen i kommunen. Idag jogget jeg 3 runder med en liten pause mellom hver runde. Deretter klarte jeg en bakke 10 ganger. Noe skjer med denne kroppen og jeg liker det. Jeg er heller ikke helt død. Fysioterapeuten sa jeg kunne klart litt til for jeg klarte å prate siste runde i bakken, men da var treningen over. Jeg kjenner en mestringsfølelse fra en annen verden. Denne jenta på 43 kan! Håper litt feelgood kan spre litt treningsglede.

Må takke eldste sønnen for inspirasjonen idag. Han trodde på meg og jeg klarte. Takk, du er herlig.

Kjære leser,

lag deg en god dag.

Denne klarer det hun vil.

Takk for alt, kjære tante!

Tusen takk. Brått blandt de 50, utrolig takknemlig.

For en dag det var igår. Jeg er så utrolig takknemlig. Takk alle som gjorde dagen så fin.

Igår hadde jeg alle planer om å ringe min tante som også hadde bursdag. Det rakk jeg ikke. Hun tapte kampen mot kreften for fem dager siden. Tante var gift med min onkel, broren til mamma. Han har bursdag på samme dag som mamma. Rart med disse dagene. Rart hvordan de faller sammen. Hadde det vært telefon i himmelen. For det er der hun er med alle våre andre.

Tante var min trygghet i barndommen. Hun var roen i kaoset det var i feriene. Hun var den jeg tømte meg hos. Det å ha en, spesielt i tenårene, som ikke dømte var så godt. Det å ha en voksen jeg kunne prate med alt om var så godt. Hun var en av de som ringte og ringte når mamma gikk bort ifjor. Hun var tryggheten.

Tante var så stolt av barna og barnebarna. Det var alltid kun gode ord å høre om de. rett og slett litt tussete når hun ble bestemor. Det å se kjærligheten mellom tante og onkel kan ikke kaller annet enn vakkert. De er et forbilde for alle. Takk for at dere er og var dere.

Tante var et godt menneske. Onkel er et godt menneske. Sammen har de utrolig fine unger og nå også barnebarn. Jeg er med dere i sorgen etter verdens beste tante. Den tiden dere går igjennom nå er bare vond. Det er lov å gråte. Det er lov å være sint. Det er lov å være stille. Det er lov å rope. Skulle så gjerne vært hos dere under begravelsen, men klarer ikke reise på egenhånd. Jeg sender alle gode tanker.

Kjære tante, takk for at du var du. Takk for at du var der for meg når jeg trengte  det mest. Glad i deg for alltid.

PS: spurt min kusine om å få skrive om dette.

Amazon.com: Fuck Cancer: Funny and Motivating Fuck Cancer with Pink Ribbon Awareness - Notebook for Ladies Survivers and Motivated Fighters with Attitude For The Fight Doodle Diary Book: 9781097883158: Cancer, Fuck: Books

Takknemlighet!

Tusen takk. Plutselig på 35plass. Det er rått det. Fin bursdagsgave.

Dagen startet med å bli vekket til frokost. Deretter var det rett på fotballcup og jentene vant finalen. Så ut og spise. Bursdagsgave fikk jeg av min kjære for noen uker siden, tatoveringen, men jammen hadde alle barna fikset gave og. Ut å spise ble det også. Jeg er heldig!

Det å feire bursdag på cup er å anbefale. Aldri fått så mange gratulasjoner på en dag før. Helt nydelig. Nå er det litt strikking og TV før natta. Imorra er det trening igjen og da skal mitt nye headsett brukes. Hadde det vært kaldere hadde jeg brukt sitteunderlaget Frøken Fryd har laget til meg. Første innskudd til tur til kokkevm skal settes av.

Blir kort idag. Del gjerne, så er jeg tilbake imorgen. Dere er best.

Takker for alle gratulasjoner. TAKK!!!!!

Du,

lag deg en god dag.

Dere er best!

 

Lager meg en god dag.

Ekte helgekos

Titter bare innom. Fått spørsmål om hvordan dagen blir etter å dele mitt innerste. Dagen har bestått av jobbing ute med gjengen og nå stoppet kroppen og jeg ble sendt inn. Eller jeg dro ut på verandaen. Her er lydbok og hekling av alpelue igang.

Takk for at dere bryr dere.

Kjære deg,

Lag deg en god dag.

Jeg er et offer. Hater det, men er det.

Takk dere som leser vår blogg. Nå trenger jeg litt hjelp fra dere igår var det første dagen jeg ikke var topp 100. Det var og første dagen med et litt kortere innlegg. Gi meg gjerne tilbakemeldinger på hva dere vil jeg skriver om. Gjerne her eller på melding. Del mer enn gjerne, så jeg kommer ut til nye lesere.

Jeg har drømt så veldig i natt. Og faktisk husker jeg ingen gode drømmer. Det har vært et sant kaos.

Dette er ansiktet til et voldtektsoffer.

Idag tenkte jeg å fortelle om da jeg ble overfalt. Det sitter i kroppen selvom det er 20 år siden. Husker det som det var igår. Hadde hatt en fin kveld med venner og tok forhåndsregler og tok taxi hjem. Taxien kjørte feil, men jeg sa jeg bare kunne gå hjem. Det var bare rundt hjørnet. Det angrer jeg på den dag idag. I det jeg hører taxien kjører vekk kjenner jeg hånden på skulderen jeg skal til å snu meg og i det blir jeg dyttet ned og voldtekten er et faktum. Jeg husker fortsatt smerten når knærne treffer bakken. Han drar opp kjolen. Han hvisker truende ord hele tiden. Jeg prøver å rope, men det kommer ikke en lyd ut fra munnen min. Jeg kjenner hånden foran munnen. Kjenner kroppen hans.  Jeg prøver å kjempe, men han er for sterk. Jeg prøver å komme meg unna, men har ikke sjans. Han har overtaket.  Det er så vondt og jeg tror jeg dør. Går nok inn i overlevelsesmodus. Håper jeg overlever. Håper noen kommer. Håper jeg får hjelp. Håper han er ferdig. Det tar så tid. Det kommer ingen. Han gjør seg ferdig og kaster meg vekk som søppel. Han gir beskjed at jeg skal bli liggende ellers dreper han meg. Jeg kjente noe jeg tror var en kniv og jeg er sikker på at han hadde brukt den om jeg hadde beveget meg. Jeg ligger der i det som føles som en evighet. Jeg kommer meg rundt hjørnet. Det er vondt å gå. Det er vondt i hele meg. Jeg blør fra knærne.

Mamma var barnevakt. Jeg kommer meg endelig opp og i trygghet. Jeg får kjeft fordi jeg er sen. Jeg forteller hva som er skjedd og får til svar “Er du full?” Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg skjønner ikke hva det har med saken å gjøre. Jeg trenger bare å bli holdt rundt. Jeg går bare i dusjen og blir der . Jeg skjønner nesten ikke hva som har skjedd og skjønner ikke hva hun spør om. Jeg trengte omsorg. Jeg trengte noen som ba meg anmelde. Jeg trengte støtte. Fortsatt kjenner jeg på følelsen av hvor skitten jeg følte meg. Hvor lite verdt man blir. Hvor lite riktig spørsmålet var. Uansett om jeg var kadakas har ingen rett til å bruke kroppen min.

Jeg vil ikke være et offer som jeg har skrevet før, men jeg er det. Jeg er et voldtektsoffer. Denne voldtekten var nummer tre i rekken av fem. Jeg mener at voldtektsforbrytere er slummen i samfunnet. Jeg mener de som misbruker andre er slummen i samfunnet. Det som har skjedd meg har ødelagt meg helt. Jeg kan sitte og bli helt lammet av det. Fysisk lammet. Jeg har utviklet kompleks PTSD, eller hardcore som hun som utredet meg kaller det. Disse menneskene har fått en plass i livet mitt og de fortjener det ikke. De har tatt seg til rette med min kropp og mitt liv. Jeg skal ta livet tilbake, men det tar tid. Det er urettferdig. Jeg har slitt med at jeg ikke anmeldte, men vet grunnen. Jeg prøvde å anmelde første gang, men ble sendt som en kasteball mellom politi og legevakt, så jeg ga opp. Jeg klarte ikke mer. Jeg måtte hjem.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk går til det skrittet å voldta eller misbruke. Jeg klarer ikke å skjønne hva det gir det å ta noe fra andre som de ikke vil gi deg. Jeg skjønner det er makt, men man er ingen maktperson som en overgriper. Man er en liten dritt. Man er ikke verdt driten under skoa mine.

Det er vanskelig å ikke ta med seg driten videre. Men de fortjener ikke mer av livet mitt og jeg skal gi det et forsøk på å komme så langt unna de som mulig. De skal få en så liten del i livet mitt som mulig. Med deres hjelp kommer jeg til å klare det.

Du,

lag deg en god dag.

Takknemlighet er rørende.

Ny dag og nye muligheter. Takk, kjære leser.

Igår var jeg trenervikar for sønnen på datter sitt lag. Det ble ikke seier i mål, men for en seier å trene et lag som tåler å tape og taper med et smil. Isen etter kampen er vel så viktig som selve kampen. Hadde flere spillere som hadde slått seg og lurte i pausen om vi skulle gi oss, men fikk klart svar at det skulle vi ikke. De kriga på og vi var nærme mål flere ganger. Idrettsglede er vakkert. Det at foreldrene som var der var så takknemlige for at jeg tok det var hyggelig. Blir jo rørt jeg når noen takker meg. Da vi kom på butikken og en av spillerne kom og takket meg for at jeg var trener og sa jeg var bra, måtte jeg felle en tåre.

Takk, vakre mennesker.

Det å bli verdsatt er noe jeg plutselig har fått et sterkt behov for. Det å ikke være en selvfølge. Tror det her er en sammenheng med at jeg alltid har gitt til andre det jeg ikke fikk. Men nå ser jeg plutselig hva jeg ikke fikk og jeg har jo de samme behov som alle andre.

Husker forrige psykolog sa at det er greit at jeg trenger å bli pakket inn i bomull av og til. Det er lov for meg å forvente et takk. Det er lov for meg å kjenne på at jeg trenger å vite jeg er verdsatt.

Skal ærlig innrømme at sangen min kjære har skrevet til meg er tidenes bevis på å bli verdsatt. Bevis på å bli sett. Bevis på ekte kjærlighet. Bevis på ekte trygghet. Bevis på at jeg er mer enn bra nok med alle mine feil og mangler.

Mine barn viser meg takknemlighet daglig. De takker for alt jeg gjør. Idag sov jeg ekstra, for har hatt en elendig natt. Det å da våkne til at sønnen har tatt kjøkkenet og satt på kaffe før skolen er bevis på ekte kjærlighet.

Igår hadde jeg noen samtaler om akkurat det å bli verdsatt med noen andre mammaer. De takket meg for kampen ja, men for at jeg er meg og ser barna deres. Ene takket meg i tillegg for åpenheten for det trengs mente hun. Jeg er enig.  Jeg takker dere for at dere velger å si det til meg istedet for å tenke det. Takk.

Blir kort blogg idag. Jeg avslutter med å takke alle som takker meg for åpenheten. Det koster og er verdt det når dere uttrykker behovet. Jeg takker for alle som gir meg av tiden sin. Tid er dyrbart og jeg setter utrolig pris på det. Jeg takker gjengen min for at dere holder ut med berg- og dale meg. Jeg takker dere for at dere elsker meg. Jeg takker dere for alt dere gjør for meg. Jeg takker alle dere som er en del av livet mitt. Jeg setter pris på hver og en av dere. Jeg takker alle som leser bloggen. Dere er herlige.

Og du,

lag deg en god dag.

Ps: Takk, kjære bygda mi for at du er så vakker.

Vakreste plassen.

Jeg gir til andre, det jeg aldri fikk..

Tusen takk dere som leser. Trenger alle delinger jeg kan få . Vil gjerne bli enda litt større og dele med enda flere.

 

Jeg sitter med litt mindre angst idag enn på lenge. Hvorfor vet jeg ikke og det er jo egentlig  litt typisk. Treningen idag førte til mindre smerter og det er alltid gøy. I kveld er jeg vikartrener for sønnen og får da åren av å være trener på kampen til frøken Fryd. Gøy, lenge siden jeg har fått trene dem. Gleder meg til det. Til og med fått startet på vask av klubbhuset idag. Dette er dugnadsuka kan man si, avslutter med cup på søndag. Deilig det.

Har i det siste tenkt mye på en strofe i denne sangen min kjære har skrevet til meg. Strofen er “Du gir til andre, det du aldri fikk.” Det har han nok rett i. Tror litt av denne angsten i det siste har kommet av at jeg ikke klarer å gi like mye mer. Jeg trenger å gi meg selv litt. Det er noe nytt. Helt nytt. Jeg har begynt å se hva jeg får av andre i tillegg, eller ikke får. Så er det kjipe at jeg har innsett hva jeg ikke har fått i min barndom.

Jeg fikk ikke trygghet og gir trygghet. Det å miste tryggheten er lammende. Jeg kan den dag idag bli lammet når jeg kjenner på utrygghet, enten egen eller andres. Det er ingen forskjell på det for meg. Hvilken diagnose som gjør det vet jeg ikke, men tenker det er PFFene mine. Det å nesten aldri være helt trygg er vanskelig. Det er lett å da bli hjemme, for det er mitt eneste 100%trygge sted. Det å være vekke herfra er noen ganger umulig. Når jeg da først er borte er det ekstremt viktig for meg at de rundt meg er trygge. Hvorfor jeg blir stressa og utrygg når andre er det vet jeg ikke. Det var derfor det er så vanskelig med disse utrygge humpene som skjer innimellom, som man ikke kan styre. Det er humper i veien og de kan slå meg ut, men de ødelegger meg ikke lenger.

Jeg  fikk ikke tid og jeg gir tid. Dessverre har jeg sett at jeg har hatt et behov for å gi alle på min vei tid, men det går ikke. Jeg har rett og slett ikke kapasitet til det. Alle jeg gir tid tar jeg med meg hjem. Jeg klarer ikke å legge fra meg de jeg møter på min vei. Jeg klarer ikke legge fra meg tanken på om jeg har gitt nok tid. Det å ha tid til mine nærmeste er det jeg nå må prioriere. Det de trenger av tiden min skal de få og det som er til overs da, kan jeg gi til andre.

Jeg fikk lite kjærlighet og jeg gir kjærlighet. Jeg gir nok kjærlighet til de som vil ha det og de som ikke vil ha det. Er det noe jeg har overflod av så er det det. Og en ting er sikkert, det er ekte kjærlighet. Det å aldri få høre noen er glad i deg som barn er tøft. Jeg vet de hjemme var det, altså, men ble aldri noe fokus på det. Aldri en spontan klem med etterfølgende “Jeg er glad i deg. ” Det var nattaklem og “Sove godt og drømme søtt.” Men jeg kjente alltid at det manglet noe. Jeg visste ikke hva det var som barn, men ser det nå. Her er det “Elsker deg” hver gang vi går fra hverandre og det går alle veier. Det som er deilig er at vi mener det. Vi elsker hverandre. Vi er der alltid for hverandre. Legger godt merke til at alle barn, spesielt, trenger tilbakemeldinger på at man er glad i de og stolt av de. Derfor er det viktigste for meg på treninger å bruke navnet til alle, snakke med alle og gi alle klem eller fist bump. Stjernene i øynene gir meg kjærlighet.

En annen ting som var tøft var det å aldri være bra nok. Jeg var livredd for å gjøre feil og for lite. Så var alltid igang. Husker jeg vasket og så kom mamma og vasket etter meg foran meg. I stedet for å lære meg hvordan jeg skulle gjøre det riktig eller bare vente til jeg hadde lagt meg var det kjeft. Om jeg var uheldig og knuste noe brøyt det ut andre verdenskrig. Guri for en redsel jeg kjente når jeg knuste. Har måttet fortelle om dette til barna for jeg blir så redd når de knuser noe. Redd for at de kutter seg ja, men aller mest redd for at de tror jeg blir sint. Reagerer helt vilt sterkt på dette. Kjenner pulsen øker når jeg skriver om det. Helt merkelig, men det er sånn huet er. Masse bilder som flasher fort her nå. Kjenner kvalmen. Kjenner det låser seg. Veldig rart at noe så uskyldig som å knuse noe setter igang dette.

Vi er relativt mye sammen i dette huset og vi digger hverandre. Det å vite at ingen her hjemme føler seg som en belastning er godt. Jeg vet så godt hvordan det føles. Det å føle at alt hadde vært bedre om du ikke var der. Tenkte ofte på bare å flytte. Dette er en tanke som kan ta meg i mine nedeperioder. Jeg vet at det er tøft å leve med meg. Idag vet jeg at de her hjemme ikke kan tenke seg at jeg ikke er her. De elsker meg alltid og jeg dem. Jeg vet at uansett hva som skjer er det noen som kjemper for meg, alltid. Jeg vet at jeg kjemper for mine alltid. Da han eldste flyttet spurte jeg han om hva han husker best og kommer til å ta med seg videre i livet. Jeg kommer aldri til å glemme hva han sa. Han sa at min kjære og jeg alltid hadde kjempet for han og alltid elsket han. Tenk å få et sånt kompliment.

Jeg er heldig med mye av det jeg har og det jeg er uheldig med kan jeg ikke styre, men jeg skal jobbe med å bli så heldig som mulig. Jeg skal jobbe med å elske meg selv så mye som mulig. Jeg skal lære meg å gi meg selv tid. Jeg skal lære at jeg er bra nok. Jeg skal lære meg selv å kjenne.

Du,

lag deg en god dag.

 

Jeg gir deg et smil idag. Jeg gir meg et smil idag.