Takk, kjære dere for flotte tilbakemeldinger på FB og meldinger.
Idag har dagen blitt litt kjip faktisk. Etter den søte kløe, kommer den sure svie. Det skjedde idag. Kroppen er helt ute av seg. Prøvd å jobbe i huset, men har måttet krype til korset og ta det med ro i kveld. Sånn er det bare og det var verdt det. Jeg vet det blir det i lengden. Idag er det litt dritt bare.
Jeg er slik i kroppen og hodet på grunn av traumer og ulykka. Om kroppen er vond hjelper det ikke veldig på de gode tankene mine. Har virkelig prøvd idag og det funket til etter en lunchdate med min kjære. Da fikk jeg en av mine raptuser og skulle ta alt i huset. Du kan jo tenke deg om det hjelper på en ødelagt kropp.
Så måtte jeg krype til korset og sette meg i sofaen. Da innså jeg hvorfor jeg ikke jobber. Jeg innser også at jeg klarer noen timer, men det er ikke mye. Jeg kommer meg gjennom det, men det er ikke mer igjen etterpå og heller ikke de neste dagene.
Tankene mine om meg selv her i sofaen blir verre og verre, så nå ville jeg rett og slett blogge litt i et av mine svake øyeblikk for å ta dere med inn i det. Jeg prøver å holde fast i minnene som er skapt denne uka og de er mange. Men så er uka over. Min mann tilbake på jobb, eldste reiser snart hjem og så skal de minste på skole. Så er denne sommeren over og jeg går inn i min vanlige periode med tomhet og en depresjon. Jeg har ikke sett dette mønsteret før akkurat nå. Vet ikke helt hvordan jeg skal jobbe meg ut av det heller. Jeg vil bare gråte idag. Jeg er lykkelig og trist. Det å være alle hjemme med hele gjengen er det som er selve livet. Det er faktisk slitsomt også. For jeg prøver å være på mitt beste hele tiden.
Det å være på sitt beste er bare slitsomt. Idag er jeg ikke det og jeg prøver faktisk å tenke at det er greit, men jeg klarer ikke å akseptere. det. Alt man vil får man til. Eller? Det er ikke det at alle alle dager er ikke rosenrøde det står på. Det er at det blir kølsvart innimellom. Jeg klarer ikke å se veien ut av det. Samtidig som jeg har kommet så langt at jeg med en gang henter opp det som er bra og gode minner. Jobber intenst for å i hvert fall lage en så god dag som mulig. Idag er det gode timer og dårlige timer. Spent på morradagen. Skal i hvert fall prøve å akseptere dagen som det er og lage den så god som mulig. Nå håper jeg gutta snart kommer fra jobb, så er det natta på mor. En natts søvn drømmes det om og gode drømmer.
Idag sitter jeg med et smil om munnen. Så mange av dere fikk med dere bildene fra i går kveld.
Jeg hjalp altså min eldste sønn på kjøkkenet. Mor ble degradert til assistent, men for en sjef å ha. Jeg må ærlig innrømme at jeg var skikkelig nervøs før dagen. Klarte ikke spise en gang, men så var vi igang. Da var det bare å holde seg fast. Jeg stressa litt en periode og da måtte jeg få litt kaffe og så gikk det bra. Under service var det fult kjør. Den roen og kontrollen han hadde på sin viktigste dag denne ferien var sykt å få oppleve. Dette var hans meny og folk kom for å spise hans mat. Det å få være en del av livet hans på jobb er noe jeg aldri vil glemme. På slutten av kvelden gikk han rundt og jeg var med til noen bord. De tilbakemeldingene han fikk skal jeg passe på han tar med seg videre.
Dette blir innlegget om denne ene sønnen som har måttet kjempe litt ekstra her i livet med god hjelp fra gjengen sin. Det har vært mobbing og skole har vært vanskelig. Mat har han han derimot aldri hatt problemer med. Husker så godt når lillegutt spiste smør rett fra pakken. Det var det blideste ansiktet jeg noen gang har sett. Han har alltid fått lov å lage mat. Det har smakt god eller fantastisk alle ganger uten om en. Da hadde gutten laget omelett med appelsinskall. Det er noe av det verste jeg har smakt og som vi har ledd av det etterpå. Det som er kult er at han tær å prøve rare ting og det klaffer alltid (utenom den ene gangen da).
Så kom det tid for å starte på nytt med videregående. restaurant og matvalg ble resultatet på dette. Derfra har veien vært bratt og kun oppover. Eneste kjipe er at det er i Oslo han bor og ikke hjemme hos mor. Neida, jeg er glad for at han trives der han bor og har en jobb han elsker. Så er dere i Oslo er det Vaaghals som er stedet han jobber. Det er verdt en tur. Neste Oslotur skal jeg dit. Det gledes.
Et annet høydepunkt i hans karriere var da han fikk fagbrevet. 12 juni hadde mamma bursdag. Hun døde to dager etter. 16 juni skal lillegutt ta fagprøva. Han klarte det. Han har aldri vært så stolt som da. Jeg har aldri vært så stolt som da. Vi ble enige om at 16 måtte vi la sjokket og sorgen ligge og vi klarte det. Lagde en helaften med mat og kos litt alene og litt med hans venner. Det at han går inn i en egen sone på kjøkkenet er jo helt klart. Da er det fult fokus på det som skal gjøres. Og det er alltid kunden i fokus. Alle skal være fornøyde alltid.
Oki da, et høydepunkt til tåler dere. En dag ringte han og sier at han skal på audition på kokkelandslaget junior. Jeg trodde jeg skulle dø. Det er vel noe av det mest nervepirrende jeg har vært med på. Og denne coronaen førte jo til at alt av offentliggjøring tok litt tid. Men så kom den til slutt. Han er med. Min sønn fra en bygd på ca 400, gikk i klasse med to andre er på Kokkelandslaget junior. Han kan bli verdensmester og OLmester. Han blir verdensmester og OLmester Det er helt rått og det beviser at med hardt arbeid kan du bli akkurat det du vil.
Igår beviste han at han kan det han gjør. Applaus for maten. Jeg har nok aldri vært så stolt, ydmyk og takknemlig som igår. Du er en stjerne, kjære lillegutt. Takk for at du turte å ha meg med på en av de viktigte kveldene dine. Du er fantastisk.
Om to dager reiser han, men imorgen har han fri. Da skal vi ta fem morrakaffer sammen og nyte litt fri sammen hele gjengen. Blir nok noe digg heimelaga mat fra mor og skal dere se.
Kjære leser,
lag deg en god dag.
PS: Jeg har fått lov å skrive om han. Snill gutt dette her.
Da er noen fantastiske dager med venner over og det er alltid litt vemodig å vite at noen ser vi ikke før neste år. Men for noen dager det har vært. Synd det ikke kunne arrangeres countryfestival, men det har jammen vært liv på puben også. Vandringsmenn kan det å skape liv.
Idag er jeg så heldig at jeg skal få hjelpe sønnen på jobb. Det gleder jeg meg virkelig til. Blir trist når han reiser igjen. Vi har nesten ikke sett han i sommer for han har jobbet hele i ferien sin. Men skal nyte de siste dagene. Vi snakker jo uansett sammen hver dag på facetime. Tar alltid morrakaffen sammen. Utrolig godt.
Jeg har fått så mange tilbakemeldinger på at jeg er tøff. Det er litt surrealistisk at jeg har blitt tøff. Jeg har alltid følt meg svak og mindreverdig. Dette har nok mye med ekstrem mobbing på skolen og utryggheten hjemme. Det er godt å se barna ikke oppleve det samme som meg. Godt å se at de er tøffe og sterke. Jeg føler meg faktisk litt sterkere i meg selv etter at jeg startet bloggen. Det er rart at det å være åpen og dermed sårbar gjør meg sterkere.
Det er så mye jeg vil skrive om at jeg er litt inne i en skrivekrise. Tror jeg rett og slett må sette meg ned og lage en plan over alle de tingene jeg vil ta opp og fortelle om.
Nå skal jeg nyte en kopp kaffe før jeg skal til dyst.
