Idag sitter jeg med et smil om munnen. Så mange av dere fikk med dere bildene fra i går kveld.
Jeg hjalp altså min eldste sønn på kjøkkenet. Mor ble degradert til assistent, men for en sjef å ha. Jeg må ærlig innrømme at jeg var skikkelig nervøs før dagen. Klarte ikke spise en gang, men så var vi igang. Da var det bare å holde seg fast. Jeg stressa litt en periode og da måtte jeg få litt kaffe og så gikk det bra. Under service var det fult kjør. Den roen og kontrollen han hadde på sin viktigste dag denne ferien var sykt å få oppleve. Dette var hans meny og folk kom for å spise hans mat. Det å få være en del av livet hans på jobb er noe jeg aldri vil glemme. På slutten av kvelden gikk han rundt og jeg var med til noen bord. De tilbakemeldingene han fikk skal jeg passe på han tar med seg videre.
Dette blir innlegget om denne ene sønnen som har måttet kjempe litt ekstra her i livet med god hjelp fra gjengen sin. Det har vært mobbing og skole har vært vanskelig. Mat har han han derimot aldri hatt problemer med. Husker så godt når lillegutt spiste smør rett fra pakken. Det var det blideste ansiktet jeg noen gang har sett. Han har alltid fått lov å lage mat. Det har smakt god eller fantastisk alle ganger uten om en. Da hadde gutten laget omelett med appelsinskall. Det er noe av det verste jeg har smakt og som vi har ledd av det etterpå. Det som er kult er at han tær å prøve rare ting og det klaffer alltid (utenom den ene gangen da).
Så kom det tid for å starte på nytt med videregående. restaurant og matvalg ble resultatet på dette. Derfra har veien vært bratt og kun oppover. Eneste kjipe er at det er i Oslo han bor og ikke hjemme hos mor. Neida, jeg er glad for at han trives der han bor og har en jobb han elsker. Så er dere i Oslo er det Vaaghals som er stedet han jobber. Det er verdt en tur. Neste Oslotur skal jeg dit. Det gledes.
Et annet høydepunkt i hans karriere var da han fikk fagbrevet. 12 juni hadde mamma bursdag. Hun døde to dager etter. 16 juni skal lillegutt ta fagprøva. Han klarte det. Han har aldri vært så stolt som da. Jeg har aldri vært så stolt som da. Vi ble enige om at 16 måtte vi la sjokket og sorgen ligge og vi klarte det. Lagde en helaften med mat og kos litt alene og litt med hans venner. Det at han går inn i en egen sone på kjøkkenet er jo helt klart. Da er det fult fokus på det som skal gjøres. Og det er alltid kunden i fokus. Alle skal være fornøyde alltid.
Oki da, et høydepunkt til tåler dere. En dag ringte han og sier at han skal på audition på kokkelandslaget junior. Jeg trodde jeg skulle dø. Det er vel noe av det mest nervepirrende jeg har vært med på. Og denne coronaen førte jo til at alt av offentliggjøring tok litt tid. Men så kom den til slutt. Han er med. Min sønn fra en bygd på ca 400, gikk i klasse med to andre er på Kokkelandslaget junior. Han kan bli verdensmester og OLmester. Han blir verdensmester og OLmester Det er helt rått og det beviser at med hardt arbeid kan du bli akkurat det du vil.
Igår beviste han at han kan det han gjør. Applaus for maten. Jeg har nok aldri vært så stolt, ydmyk og takknemlig som igår. Du er en stjerne, kjære lillegutt. Takk for at du turte å ha meg med på en av de viktigte kveldene dine. Du er fantastisk.
Om to dager reiser han, men imorgen har han fri. Da skal vi ta fem morrakaffer sammen og nyte litt fri sammen hele gjengen. Blir nok noe digg heimelaga mat fra mor og skal dere se.
Kjære leser,
lag deg en god dag.
PS: Jeg har fått lov å skrive om han. Snill gutt dette her.
