Tusen takk, fininger. Digger dere.

Noen dager lurer jeg bare på å bli i senga. Det er rett og slett mer fristende enn å sette igang med dagen. Kjente meg rett og slett dyster idag tidlig. Sto opp og lagde matpakker og satte på kaffe og dagen var igang. Det å få noen øyeblikk med mine kjære hver morgen er virkelig verdt å stå opp for. Det å elske hverdager er egentlig en fin ting.

Jeg sliter med angsten min for tiden. Igår hadde jeg en skikkelig tøff dag. Det var vanskelig å rett og slett komme seg ut døra. Det å faktisk klare å reise på frisklivstur var en seier. Så mye bedre det var enn å ligge på sofaen. I tillegg ble fibroen mye bedre. Angsten ble ikke bedre, men jeg hadde en fin tur og samtale på tross av angsten.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det å føle redsel er medfødt. Angst er irrasjonell frykt. Min angst for tiden er knyttet til sykdom, død og generelt mer bekymret og  urolig i hverdagen. Vært det lenge. Mye indre tankekjør og stress. Det å være bekymret er jo helt vanlig tenker du kanskje? Det har du helt rett i. Jeg er bare bekymret konstant for mye og mange. Dette har eskalert over årene og periodevis er det helt hemmende. Men etter behandling både hos psykolog og på Kysthospitalet (da for fibro) har jeg fått en verktøykasse jeg tar i bruk. Åpenhet er det som hjelper meg mest. Bare det å forklare dere hvordan mitt indre er nå, hjelper meg å sortere ut litt av det irrasjonelle og det rasjonelle.

I tillegg har jeg enda ikke vært i eksponeringsterapi, men vet at det å ikke rømme fra det jeg har angst for eller låse meg og mine inne, som jeg helst vil, hjelper. Noen ganger må jeg allikevel ha en utvei. Dette er når jeg blir usikker på PTSDen min. Den er dessverre ganske aktiv for tiden. Du kan rett og slett være glad du ikke er inni huet mitt for tiden for der er det voldtekter, misbruk, død, sykdom, kollisjoner, mobbing osv. Bildene er så tydelige, marerittene så ekte, luktene så skarpe og lydene realistiske. Jeg utsetter meg selv for ting for å få tilbake kontrollen, men kan ikke det på alle områder i livet. Det blir for mye. Derfor er det et puslespill om gangen.  Skrøyt på meg nå med et om gangen for det er flere som legges parallelt. Når jeg blir ferdig har jeg vel egentlig laget en collage av egne traumer. Da kan jeg begynne på en nye en med det gode i livet. Må nok pusle mer på de bildene også.

Jeg har angst for at mine skal oppleve noe som helst av det jeg har opplevd, foruten det gode. Jeg legger ned mye energi i å beskytte mine for fare. Når de er ute av huset sliter jeg. Veldig. Når jeg er med dem er jeg veldig bevisst på at min frykt ikke skal smitte over på dem. La meg gi et eksempel. Gaustatoppen, jada jeg klarte det. Der ville de ta banen ned. Jeg ville absolutt ikke det for er livredd for trange rom og mørket. Mange grunner til det. Selvom jeg vet at jeg ikke vil oppleve det samme i toget fra toppen. Det å sende barna ned med kompisen vår var vanskelig. Jeg ble da så delt om hva som er riktig å gjøre. Men de ville, jeg ville ikke ta det selv eller at de skulle det, men de gjorde det. Turen ned med min kjære var nydelig og de var superhappy for å ha tatt banen. Dette er slike ting jeg eksponerer meg selv for i hverdagen. Sønnen på 14 har reist og badet med kompiser i sommer. Jeg sitter hjemme og er livredd for døden. Frøken Fryd er jo alene ute med venner og sykler. Jeg er livredd for at hun skader seg. Mannen er på jobb. Tenk om han kræsjer. De eldste på jobb og jeg er livredd for at noe skjer. Har behov for oppdateringer hele tiden, men sender sjelden melding til barna, mannen derimot prater jeg med hver dag. Det er vanskelig å skjule mine indre redsler. De eldste har jeg nå, etter at de ble myndige, hatt gode samtaler om dette med. De tar hensyn og sender meldinger om at de har det bra om de er på tur. Dette fordi det koster dem lite og de vet at det roer tankekjøret og pulsen min. Synd at det hjelper, men godt allikevel at vi har noe som funker for oss. Det blir også oftere litt greiere om de ikke sender melding, angsten kommer ikke like fort. De minste kommer hjem til tiden (og da trenger de ikke blir ringt etter, selvom jeg trenger det) og vet ikke så mye om mitt indre kaos her.

Det å være delvis åpen med barna er jeg allikevel. Vi har jo de dagene angsten ligger utenpå og jeg skvetter eller gråter for den minste lille ting. Eller at jeg er i en depresjon. Alltid får barna da vite at det er ingenting med dem, det er kun mitt indre og mine tidligere erfaringer som gjør at jeg reagerer litt anderledes enn andre. Det at de får vite at det er ingenting de har gjort eller kan gjørevet jeg er viktig. Jeg vet hvordan min barndom var.

Det å gå på eggeskall er fryktelig tungt og vondt i lengden. Det å hele tiden aldri strekke til. Det å bli dratt etter håret. Låst ute. Kalt navn. Det å alltid ha dårlig samvittighet og dette på toppen av alt misbruket og alt det andre. Jeg kjenner at jeg akkurat nå er stolt jeg står på begge beina. Jeg er stolt av det mannen min og jeg har gjort med våre vakre. Jeg er stolt av den medmenneskeligheten og selvstendigheten barna våre og vi har. Vi er rause mennesker alle seks.

Fordi jeg nå har skrevet dagens er pulsen roligere og angsten ikke like intenst. Dette er muligens rotete for der,  men det har funket for meg. Vet det er andre der som har det som meg, det er liksom kaotisk innimellomheletiden for oss.

Kjære vakre medmenneske,

lag deg en god dag.

Takk for at dere leser og kommer med tilbakemeldinger. Nå lurer jeg på hva dere vil jeg skal skrive om. Mer historie, trening, psyken, hverdag, hobbyer? Kom med forslag. Jeg er åpen for og om det meste.

Idag har jeg faktisk en skikkelig tøff dag. Det er litt veldig kjipt for vi har ingen planer i kveld. Både kropp og sinn har en reaksjon jeg ikke helt klarer å finne ut av. Dårlig søvn er nok også en god grunn til at jeg er litt ute av drift. Idag var jeg på tur med Frisklivssentralen. Vi var ikke så mange, men hadde en veldig god samtale underveis og etterpå. Trente igår og dagen før, kan være derfor kroppen ikke spiller på lag, men er anderledes enn det pleier. Jeg er mer sliten i tillegg til smertene. Liker det ikke, det føles som det har kokt over og at jeg har møtt veggen litt igjen. Den trives jeg ikke med og jeg tar ikke hensyn til den og vil ikke det heller.

Blir nok en plan med både lege og psykolog om akkurat dette. Jeg klarer liksom ikke lade mellom slagene og vet ikke hvordan jeg skal klare å få det til heller. Nå har jeg sagt fra meg en del ting, men skal fullføre høsten. Trenger det for egen selvfølelse og for å vite at jeg kan fullføre det jeg har sagt ja til. Det som er problemet er at jeg fortsetter jo bare å si ja til nye ting, men det må jeg jobbe med. Jeg klarer å ha litt ansvar, men i og med at jeg har null filter og går all in i alt jeg gjør blir totalen for stor, når tilleggstingene kommer. Det er her jeg må bremse og det har jeg bestemt meg for,  men jeg liker ikke å bremse. Jeg vet ikke hvordan man gjør det.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har liksom plutselig fått egne behov. Helt merkelig. tror egentlig noe skjedde når mamma døde så brått. Tror jeg rett og slett ubevisst startet prosessen om å ta vare på meg selv og behovene meldte seg. Mitt hovedbehov er å være tilstede for gjengen min. Det er det aller viktigste. Det klarer jeg her hjemme. Men jeg vil være med på annet moro med de og, men det klarer jeg ikke alltid. Det å ikke lenger ha ork til å finne på sprell som før, slo meg helt ut en dag. Jeg hoppet på trampoline, tok de med på turer, kafe, spilte masse, osv. Nå er kun det fritidsaktivitetene deres, mine forpliktelser og husarbeid jeg får til. Jeg er nesten ikke på kafe en gang. Jeg er tross alt kafedronninga. Forrige uke dro jeg på kafe alene faktisk. Det var skikkelig godt å bare være tilstede i nuet uten å skulle noe. Kjenner at jeg trenger å lade på kafe med venner eller alene, spille med barna, leke boksen går. Trenger å lade med å se film med min kjære på kvelden uten å sovne. Reise på besøk. Trenger vel også å lade med å ikke gjøre noe, men jeg vet ikke hvordan. Jeg vet jeg må øve.

Det går opp for meg nå at jeg har hatt et energioverskudd som nå er tomt og jeg har ikke noe på lager. Det går opp for meg at jeg er sliten. Jeg må lære meg selv å kjenne på godt og vondt. Tror nok min ene lille diagnose har lurt meg litt med å kamuflere egne behov bak gleden i å glede andre. For det gir meg energi, det. Det er som å spise en sjokolade, blodsukkeret stiger kjapt og høyt for så å falle til under der det var. Men kanskje det å glede meg selv også kan gi meg noe. Det å unne meg selv egentid og å gjøre det jeg kjenner jeg trenger. For jeg kommer til å lære meg å finne ut hva jeg trenger. En dag lærer jeg. Jeg lærer nemlig ikke så fort, men er på vei.

Jeg vet at jeg gleder meg til å trene laget mitt og være lagleder for Alaget i høst. Jeg vet jeg gleder meg til å kunne se på Frøken Fryd sine treninger neste år, mulig det blir litt friidrett også. I høst tror jeg ikke vi får til å starte med det. Frøkna er nemlig meget spretten og rask. Spennende. Jeg veit at det å være med nest eldste før militæret er viktig for meg. Jeg vet at samtalene med eldste er viktig for meg. Jeg vet at det å bruke tid med nest yngste på treninger og kamper er viktig. Digger samtalene våre i bilen på tur til og fra. Jeg vet jeg digger å følge mannen på kamper og spillejobber.  De er så dyktige i alt de gjør. Mitt mål er å bli bra på å være mamma og kjæreste. Jeg vet de synes jeg er det, men jeg kan bli bedre. I tillegg skal jeg bli snillere med meg selv.

Jeg skal lære meg å strekke til på de områder jeg vil strekke til på. Jeg klikker litt i tanken på å ikke strekke til overalt, for det er det jeg vil, men jeg drar i bremsen. Litt kjedeligere, men tryggere og mer langvarig.

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å lage pølsegrateng. Et av mine beste minner fra barndommen. Så tror jeg at jeg skal høre med de hjemme om vi skal benke oss foran TV og se film eller spille noe. Eller bare skravle. Oh yeah, dette skal bli en bra ettermiddag.

Kjære du,

lag deg en god dag.

Takker og bukker fine mennesker. Dere er herlige.

Idag er det tungt å skrive. Kjenner angsten river i meg. Vet ikke hvorfor. Vil ikke vite hvorfor. Aner hvorfor.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det å kjenne på disse følelsene av å ikke makte alt jeg klarte før. Det å kjenne på å si nei. Det å kjenne på at jeg er bare meg. Det å kjenne på at det er ikke nok.

Jeg har jo gitt meg dette året på å bli så frisk som mulig og så finne ut av mulighetene for å komme tilbake i litt jobb krever mer enn jeg har kapasitet til. Jeg må ha mer tid. Jeg trodde ikke jeg trengte det. Jeg trodde jeg var tilbake. Jeg trodde jeg klarte alt igjen. Jeg trodde jeg nærmet meg superwomanmodus. Men ikke denne tøtta nei. Her sitter jeg og hylgriner mens jeg skriver. Jeg har innsett mine begrensninger og hater det. Virkelig hater det. Har vel rett og slett aldri kjent på egne behov. Vet ikke om jeg har hatt det. Har vel antagelig det, men ikke kjent etter og nå har de kommet. Jeg trenger ladetid.

Sagt fra meg flere verv idag faktisk. Vondt som rakkeren. Men klarer ikke bli så frisk som mulig med alt det jeg har på timeplanen i tillegg til trening, psykolog og lege.

Det er fryktelig vanskelig å overlate stafettpinnen til andre, men nå er valget tatt. Skal ærlig innrømme at jeg gleder meg til å være trener for laget mitt i høst. Det er de beste ungene. Så overlater jeg stafettpinnen til andre. Etter 12 år eller noe er vel det innafor.

Har altså sagt fra meg en del idag fordi jeg strekker ikke til nok til familie og meg selv. For trening for å holde kroppen og hodet i sjakk det tar tid. Helst burde jeg ha en økt hver dag, men klarer ikke det. Målet er allikevel det å faktisk klare å gjøre litt aktivitet hver dag. Noen ganger er det jammen nok med husarbeid eller oppussing altså. Det er ikke det at jeg skal ta helt av, men må sette meg selv i førsterekke sammen med gjengen min nå. De fortjener det og det gjør jeg også.

Så er det om litt over en uke klart for ny runde psykolog og jeg må ha energi igjen til det. Vet det bli tøft. Vet jeg kommer til å jobbe hardt. Vet det blir bedre etter en stund. Må bare ta bevisste valg i forkant. Må vite jeg har gitt det mitt alt. Må vite jeg har gitt gjengen min alt. Må vite jeg har gitt meg selv alt.

Det er rart med de innleggene som tar deg en helt annen vei enn jeg tenkte, men men sånn er det bare. Tåene er sluttet og jeg kjenner at jeg står trygt i egne valg nå. Tenker gjengen min liker å få litt mer meg tilbake nå.

Mulig jeg skriver mer i kveld etter kamp, ellers så skrives vi imorra.

Kjære du,

lag deg en god dag.

Tusen takk vakre mennesker som leser bloggen vår. Dere er bra folk.

Det å utlevere seg er vanskelig. Det er vanskelig av flere grunner. Hadde en lang telefonsamtale ,med min bror igår og den var viktig. Vi pratet om det gjorde vondt verre å være åpen. Helt ærlig gjør det det av og til. Av og til blir jeg sliten og trist. Jeg kan sitte og bruke mye energi på å skrive og på å komme meg etterpå. Det viktigste er at det alltid føles som det er verdt det. Jeg kommer meg alltid opp igjen. Så jeg kommer til å fortsette å skrive og skrive. Tenk om dette hjelper noen andre å skrive eller snakke seg ut av dypet man er i. For det er et dypt mørke innimellom jeg går inn i. Det er godt å ha folk rundt meg og dere som heier og heier på meg. Jeg heier på dere også.

Dette mørket virker av og til altoppslukende og man ser ikke at man er noen nytte. Jeg har fortalt om mine diagnoser. Jeg er mer enn mine diagnoser er det flere som har sagt. Har også fått beskjed at jeg ikke skal skjule meg bak diagnosene. Noen er freidige nok til å si at fortid er fortid. Det er sant alt sammen, men det er ikke så enkelt. PTSDen tar jo fortiden rett inn i nåtiden. Jeg merker ikke at den slår til. Jeg tar lite hensyn til den for det har jeg gjort. Tatt mye hensyn til den og fibroen og angsten. Det førte til at jeg satt inne og ble deprimert og la på meg mye. Det er den onde sirkelen jeg er glad jeg er ute av.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå har jeg til og med klart å trene flere ganger hver eneste uke i hele år. Det hjelper på alt. Angsten er sjeldnere lammende. Fibroen er der konstant, men den blir ikke verre av trening og da får det bare være. PTSDen kommer når den vil uansett og  depresjonen har hilst på en runde i år, men kjente sin besøksrett og reiste etter ca tre uker. Jeg tror det å trene er godt for kropp og sinn. Jeg trener hardt en gang i uka, med hardt mener jeg at jeg tar meg helt ut, og resten er lett til moderat. Grunnen til at jeg begynte å trene hardt er at jeg rett og slett fikk dødsangst når jeg ble skikkelig andpusten. Etter å skjønne hva som skjedde ble det å eksponere meg for det viktig. Nå er dødsangsten borte og jeg får heller ikke mer vondt etter en hardøkt. Er jeg dumdristig og tar to hardøkter etter hverandre kjenner jeg fibroen godt. Det tåler den ikke og det vet jeg. Men av og til glemmer jeg meg litt, men det går jo over. Bare tar litt tid. Nå i noen uker til trener jeg med Frisklivssentralen 3 ganger i uka og så er det ut på egenhånd igjen. Det skal jeg klare.

Tilbake til disse som mener så mye. Det er innimellom litt ødeleggende å få slengt flåsete kommentarer etter seg om vekt og diagnoser. Men alle har rett til sine meninger, men det er kanskje ikke alltid man trenger å ytre de. Det er det med å i hvert fall tenke seg litt om før man sier noe. Rart at Frøken Nullfilter sier det, men  til og med jeg prøver å tenke meg om. Det er nemlig vondt å få kommentarer for ekspempel om vekt. Det at jeg har gått ned i vekt er selvfølgelig helt greit, men jeg husker når jeg hadde lagt på meg så var det flere som kommenterte det også. Jeg klarer ikke å se hva som er vitsen med det. Er det kanskje en ide å bare si at folk ser bra ut. Jeg har flere venner som sliter med å legge på seg og det er ikke bedre å få kommentarer på det. Tror vi alle må bli flinkere til å la vekt være vekt. Man vet jo ikke hva folk sliter med. Det kan være så mye, spisevegring, angst, stress, søvn, stoffskifte, medisiner osv. “Så fin du er!” er hyggelig å høre.

Så var det dette med å skjule meg bak diagnosene. Føler ikke at jeg gjør det, men de forklarer en hel del. I tillegg er de en del av meg og styrer en del av hverdagen, men ikke hele. Jeg har fått masse hjelp i helsevesenet for å takle de, men har fortsatt en lang vei å gå. Derfor er det vondt å få høre jeg skjuler meg bak og bruker de som et skalkeskjul. For meg er det å være åpen en form for terapi. Det er mye lettere at de rundt meg vet hvem hele Linda er. Ikke bare hun ekstreme dere ser. Det skjer jo at jeg får anfall blandt andre eller at det bare blir for mye og jeg må trekke meg unna. Tidligere har jeg holdt avstand til andre mennesker fordi jeg var redd for å bli dårlig foran andre. Dette vil jeg ikke tilbake til og derfor er jeg så åpen som jeg er nå.

Det fol ikke trenger å tenke seg om er alle de fine kommentarene man sender ut. Jeg har tidvis etter at jeg startet å blogge følt meg som superwoman. Det å få takk når jeg er på butikken. Det å få en klem fordi noen trenger å si at de er stolte av meg. Det å få høre at det jeg gjør hjelper flere enn jeg kan ane. Det å få høre alle historiene. Det å få være en del av deres liv. Det å få nye venner. Det å få høre jeg er tøff. Det å få høre at jeg er mer enn bra nok sånn som jeg er. Det å bli elsket.

Jeg er Linda med en herlig gjeng her hjemme, gode venner, flere hobbyer og mange diagnoser. Jeg er meg , men leter etter hvem det er etter at puslespillene er lagt. Vil gjerne finne ut at det med dere og tror vi sammen klarer det.

Og kjære du,

lag deg en god dag.

Digger dere virkelig. Det er litt surrealistisk at jeg har blitt en blogger. Etter over 60 innlegg må man vel si at jeg er blitt det. Det er takket være alle tilbakemeldingene og takket være dere som bare trenger å vite at det er noen der som har opplevd som dere og dere som bare leser for å bli kjent med meg og andre som meg. Takk alle som en.

Så er første lille skoleuke over faktisk. Så fort det går. Med fornøyde unger er det en ren glede. Første fotballtreninger og kamp er også unnagjort. Min nest yngste er nå faktisk trener for Frøken Fryd. Jeg er imponert.

Min kjære, vakre, dyktige mann har jo skrevet sang til meg. Verdens fineste sang. Den er min. Alle ordene er om meg, men som jeg gleder meg til å kunne dele den med verden. Den jobbes med nå med å legge på noen instrumenter jeg ikke får vite om.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I denne sangen synger han “Den ærlighet om livet som du deler, river av et plaster på et sår, som endelig får luft og heler, og blir et arr som svinner år for år. ” Dette er så sant. Jeg tror på det. Tror virkelig på det. Noen dager tenker jeg på hvor mange plastra sår jeg har hatt som nå gror med åpenheten. Det tar tid. Utrolig lang tid, men mange gror. Noen sår er det fortsatt plaster på.

Så slår virkelig et slag for åpenhet idag. Det er skikkelig vanskelig å ta det første skrittet, men det må tas. Snakk med legen, psykolog, helsesykepleier, en venn, kjæreste, foreldre, søsken, andre i familien, andres foreldre. Snakk gjerne med meg. Jeg har aldri hørt så mange triste historier før, men jeg har heller aldri fått så mange klemmer. Dere som har åpnet dere har sagt det hjelper. Jeg vet det hjelper. Det å sitte på det selv blir som en trykkoker og det smeller en eller annen gang.

Jeg er heldig. Jeg har en mann som reiv av plasteret for meg. Jeg visste ikke han så hele meg. Jeg skjønte det først i sangen at han så alt dette. Det skal sies at jeg fortalte veldig lite før mamma døde. Jeg var redd for å ødelegge alt vi hadde. For vi har hatt det fint med mamma de årene vi har vært sammen. Og som jeg savner henne. Det er så feil at min mann og jeg er de eldste. Vi er jo bare i førtiåra begge to. Viktig å presisere her at jeg er i starten og han i slutten av førtiåra da. Neida, joda.

Min mann er min klippe. Han maser ikke på meg om å fortelle. Han er så tålmodig.

Det er ikke lett å være sammen med en som meg. Det er ikke lett å være den som må ta hensyn til at din kjære har det vondt, fysisk eller psykisk. Det er ikke lett for han å måtte bære meg på sine skuldre. Det er ikke lett å vite at den du elsker har opplevd det jeg har opplevd. Det er ikke lett å stå på sidelinjen og ikke alltid vite hva man skal gjøre. Det er ikke lett å være redd for å tråkke feil. Det er ikke lett for han å se på at jeg presser for langt. Det er ikke lett for han å presse meg til å klare litt mer. Det er ikke lett for han å be meg ta det med ro. Det er ikke lett å se at jeg har det vondt. Det er ikke lett for han.

Han gjør alt dette så utad lett. Han lar meg aldri, da mener jeg aldri, få dårlig samvittighet. Han får meg aldri til å føle meg som en belastning. Han får meg til å føle meg sterk. Han får meg til å føle meg trygg. Han viser meg alltid respekt. Han passer på meg. Han får meg til å føle meg morsom. ( Herre min jeg elsker latteren hans.) Han får meg til å føle meg verdsatt. Han får meg til å føle meg som en viktig bit av livet hans. Han får meg til å føle meg elsket.

Min kjære, du skal vite jeg elsker hele deg. Jeg setter pris på alt du gjør for meg. Jeg setter pris på alt du gjør for barna. Jeg vet det ikke er lett. Jeg vet også at du synes det er verdt det. Jeg ser hele deg. Jeg passer på deg. Jeg er her for deg alltid. Du er min klippe og jeg er din. Jeg elsker å høre deg synge. Digger å se deg på fotballbanen. Jeg elsker samtalene våre. Du er den fineste mannen jeg vet om. Jeg er heldig, veldig heldig. Jeg elsker deg, min kjære.

Må fortelle en litt morsom historie. Min kjære sier jeg må høre en sang som passer oss. Så synger han på Kvitnes. Jeg hører “Jeg elsker deg med alle dine feil og mangler….” Så stopper han. Som vi lo, men det er blitt slik at vi elsker hverandre med alle våre feil og mangler. Vi er ikke perfekte hver for oss, men sammen er vi perfekte.

Du,

lag deg en god dag.

Dette er helt sykt. Takk!!! 32.plass her inne på blogg.no hadde jeg aldri trodd. Så utrolig godt at dere leser min historie. Igår fikk jeg utrolig mange meldinger på sms, messenger og ansikt-til-ansikt om at det jeg gjør hjelper utrolig mange.

Vi var som jeg skrev igår på fotballkamp for mannen og nest eldste sønnen. Ble ufortjent uavgjort. Var litt sent hjemme og kommer inn på rommet til at Frøken Fryd har pyntet for oss og laget et brev og et hjerte. I brevet står det “Takk for alt dere har gjort for meg i livet her er noe fra meg. ” Med en tegning og et hjerte. På veggen har hun da klipt ut og hengt opp navnene våre. Hjertet mitt bristet litt. Tenk å få noe sånt helt ut av det blå. Noe riktig har vi gjort.

Det med at noe riktig må vi ha gjort bringer meg over på bloggen idag. Det å ha opplevd det jeg har gjort har gjort meg til meg, med alle mine feil og mangler. Det har også gjort meg til en mamma som definitivt er der for mine barn. Det har gjort meg til en kjæreste som alltid er der for min mann. Det har gjort meg til en som alltid er der for alle. I det siste har jeg innsett at jeg har begrenset mengde med meg. Min drøm er å komme litt tilbake i jobb, omså bare 10%. Da må jeg ta harde valg. Gjengen min vinner den kampen alltid. Så etter dette halvåret er det nok mulig at jeg sier fra meg det meste. Ene og alene fordi jeg er med på alt mine er med på, jeg trener selv for å bli så frisk som mulig og er med på altfor mye annet. Så neste år skal jeg sette av til å få en liten stilling og være mamma og kjæreste.

Det kjipe med dette er at jeg elsker alt jeg har gjort hittil. Det gir meg energi og det tar energi. Jeg legger hele meg i alt jeg gjør alltid. Det er fordelen med Borderline. Derfor merker jeg nå at det er for mye for jeg har ikke energi til å legge alt inn i alt. Så jeg klapper meg på skulderen og sier til meg selv at jeg er flink som har innsett dette.

Jeg har vært aktiv som trener nå i ca 12 år. Det at jeg skulle bli fotballtrener hadde jeg aldri trodd. Har knapt nok sparket en fotball før jeg fikk barn. Men da har jeg vel gjort noe riktig. Vet at mange synes til og med jeg er en god trener. Det er jo helt vilt. Dette er nok den kontakten jeg har med barna og ikke mine ferdigheter. For og si det sånn merket jeg godt at jeg kun har det i kjeften når jeg skulle trene G16. Men vi fikk det til sammen. Heldig er jeg som har barn som liker engasjementet mitt. Noe riktig må jeg ha gjort.

Ikke nok med at vi fikk pyntet rommet idag, men jeg får pratet med han eldste hver dag på facetime eller telefon. Tror jeg kan telle på en hånd, siden han flyttet for 3år siden de dagene vi ikke har pratet. Vi prater ikke om alt, men vi er en del i livene til hverandre selvom vi ikke bor sammen mer. Noe riktig må jeg ha gjort.

Han nest yngste skal nå trene Frøken Fryd. Dette er jo faktisk helt rått. tenk at han vil bruke sin tid på dette. Det er dødsgøy. Tror ikke det er mange tenåringer som hadde giddet det. Noe riktig må vi ha gjort.

Min mann har vært i livet mitt i ca 18 år. Det er nesten 20 år. Vi har det forholdet jeg bare tidligere har drømt om. Hver dag gleder jeg meg til at han kommer hjem fra jobb. Vi gir hverandre alltid hadet- og nattakyss. Sier flere ganger om dagen at vi elsker hverandre. Noe riktig må vi ha gjort.

Jeg har skrevet at jeg er der for alle. Det er jeg. Men jeg har jammen folk som er der for meg også. De slipper alt de har i hendene når jeg trenger dem. Takk alle dere. Noe riktig må jeg ha gjort.

Dette ble et litt anderledes innlegg enn igår, en jeg tror vi alle trenger en liten pause.

Og du,
lag deg en god dag.

Dere altså. Digger dere. Takk for delinger og at dere leser.

Dagen idag startet med å smøre matpakker til de to minste og mann. Det er faktisk noe av det beste jeg vet å gjøre. Mat og en liten lapp med noen ord til hver av dem. Dette gjør så de får litt bedre tid på morgenen og kaffen er klar så jeg får tatt en kopp med dem før de reiser av gårde. Det er deilig med denne rolige stunden. En god start på en dag jeg vil lage god.

Sovet litt rart i natt. Vært fryktelig masse tanker. Tilnærmet panikk. Jeg hadde nok mareritt og det er vanskelig å skille de og virkelighet innimellom. Marerittene er like realistiske som anfallene mine. Slitsomt, men det går alltid over. Heldigvis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skrev igår om litt av min ungdomstid. Den var turbulent. Skulle så gjerne vært foruten mange av egne valg, men også valg andre tok for meg. Vet at mye av dette har formet meg til å bli den jeg er og det jeg er fornøyd med med meg selv. Det har også ført til at jeg sliter med det jeg sliter med og det er altfor mye. Helt uoverkommelig innimellom.

Var ikke helt klar igår med å fortelle om det som nå kommer, men skal starte på puslespillet om dette idag. Vi hadde en familievenn som jeg har skrevet om tidligere. Han likte at jeg var en ramp som han sa og hjalp meg alltid å lure mamma og pappa. Jeg snek meg alltid inn vinduet hans når han var der om jeg hadde vært ute uten lov. Jeg klarer ikke å skjønne at jeg gjorde det for det som skjedde på det rommet var ikke verdt det, men jeg skrudde av alt av følelser i denne perioden tror jeg. Kroppen min var til alle andres bruk. Den var allerede så misbrukt. Vet faktisk ikke hva jeg tenkte på. Dette er vel noe av grunnen til at det er en seksuell lavalder og at det faktisk er misbruk og voldtekt det jeg har vært igjennom. Jeg har altfor ofte tenkt at jeg fortjente det for jeg satt meg i situasjonen selv. Men jeg var ikke voksen. Noen skulle ha sett meg, hjulpet meg og ingen skulle misbrukt meg.

Jeg snek meg ofte ut nå han var hos oss. Det var ofte hans forslag. Han skulle la vinduet være åpent. Han var alltid våken når jeg kom hjem. Alltid. Mens jeg skriver nå blir jeg kvalm. Han hjalp meg inn vinduet og så var det igang. Jeg kan kjenne hånden for munnen og truslene han hvisket i øret. Lukten av gammel mann. Skummel mann. Farlig mann. Aner ikke hvorfor jeg ikke kjempet imot, ropte… Eller jo, når jeg skriver det skjønner jeg det. De hadde jo sittet på stua når alt skjedde med onkel. Det var ingen vits, dessuten lovet han å ødelegge livet mitt og familien. Jeg kjenner kroppen hans mot min. Det er bare ekkelt. Han luktet så ekkelt. Alltid. Kjenner grepet om skuldrene. Grepet om halsen når han løftet meg opp. Trusler  Følelsen av at nå dør jeg. Jeg døde ikke, men han er død. Jeg håper dette er siste gang jeg skriver om han. Dessverre er det nok ikke det.

Noe av det jeg synes var verst var å sitte og spise middag rundt samme bord som dette kreket dagen etter og han sitter der med det sleske smilet sitt. Han klarer å late som ingenting har skjedd. Ikke sjelden kjente jeg hånden hans under bordet på steder den ikke hører hjemme. Guri, som jeg hatet han. Ville bare rope. Kunne ikke. Han hadde full kontroll over meg, i flere år. Han fikk år av livet mitt. Jeg vil ikke gi han mange flere år. Ikke han. Ikke onkler. Ikke overgripere.

Jeg kjenner  at puslespillet er ikke ferdig lagt. Det er for mange følelser i det. Jeg har allerede skrevet jeg er kvalm, så kvalm at jeg måtte kaste opp. Det er helt grusomt å gå igjennom fortiden, men jeg må. Det er jo ikke bare jeg som har vært igjennom dette. Det er så mange. Altfor mange, men vi er ikke alene. Det er alltid noen å prate med. Alltid.

Jeg er utrolig heldig. Jeg har et godt liv. Veldig godt. Jeg har fire friske barn og en vakker mann. Denne gjengen er mitt alt. Jeg gjør alt for dem. Det er også veldig godt at de gjør alt for meg. De elsker meg for den jeg er.

Når jeg skriver det kjenner jeg at smilet er på tur tilbake. Jeg skal klare å ta tilbake de aller største delene av livet mitt. Mye av dette blir gjennom samtaler med min kjære, skrive med dere og 7september er jeg igang med behandling igjen. Mitt liv skal bli mitt, jeg må klare det. Nok er nok.

Idag skinner ikke sola ute, men den skal skinne inni meg.

Kjære, vakre du,

lag deg en god dag.

Dere er supre. Takk for alle kommentarer på FB og messenger. Kommenter gjerne her også, for da har jeg alt på et sted, sånn i fremtiden når jeg skal se tilbake på min bloggstart. Har satt sida på miniblogg inaktiv nå.

Dette med å brett ut eget liv er vanskelig. Får så mange spørsmål og tilbakemeldinger. Heldigvis har jeg en gjeng som støtter meg. I tillegg så mange venner og bekjente som sier at det jeg gjør er viktig og tøft. Jeg føler meg av og til som et pillråttent tre som knekker, men også som superwoman.

Idag kjenner jeg at helgens humper er på tur til å slippe taket. Så idag var det lunsj med de to minste og mannen. Ferien er over og imorra er det hverdag igjen. Det skal sies at jeg elsker hverdager. Det er de det er flest av og jeg klarer å slappe av. Sikkert dette kontrollbehovet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Imorra er man tilbake på skolen etter veldig ulike ferier. Noen gleder seg og noen gruer seg. Dette er det mange grunner til og jeg tenkte å skrive litt om det idag.

Det som skjedde meg var at første sommeren jeg gledet meg til skole var i sommerferien til ungdomsskolen. Da var det ny skole og slutt på mobbingen håpet jeg. Dette var feil. Ryktene og mobbingen startet med en gang. Det var uhorvelig vondt å igjen måtte lete etter folk som i hvert fall kunne prate med meg. Skjønner ikke at dette ikke var fokus da vi var mindre og at det er for dårlig nå. Det er INGEN grunn til å mobbe andre. Jeg ble mobbet fordi jeg var tjukk, mamma var tjukk, pappa var gammel, jeg var stygg, jeg ble kalt for ludder og andre flotte uttrykk. Dette var helt grusomt og gjorde noe med meg. Jeg ble utagerende. Hadde nok ikke annet valg egentlig, måtte ta tilbake, måtte vise at jeg hadde noe og noen. Ungdomsskoletiden var veldig tøff, men har selvfølgelig gode øyeblikk. Dessverre var mange av disse med festing. Joda, vi festet på ungdomsskolen. Skulle så vært foruten det, men det var som det var og jeg havnet i fryktelig mange kjipe situasjoner. Disse tar jeg ikke nå. Så var det mandag og ryktene svirret igjen og mobbingen fortsatte. Levde fra helg til helg. Dette er første gangen jeg tenkte at jeg trenger hjelp av noen. Men ingen så meg nå heller. Klarer ikke å skjønne at ingen fanget opp dette. Det er faktisk helt vilt.

Videregående startet likt. Jeg lette etter folk som ville prate med meg og hadde noen få som jeg kunne stole på på vgs. Hadde i tillegg en gjeng jeg var litt med utenom, men også her var det mye festing. At mine foreldre og lærere ikke så at jeg var en som var delvis på skråplanet skjønner jeg ikke. Må ha vært fryktelig sterk oppi dette, for det var aldri annet enn alkohol, men kunne fort vært det. Jeg vet at jeg var i dette miljøet for der ble du akseptert. Det var ingen som dømte.

Det å leve for helgene har jeg gjort i altfor mange år. Derfor var det så deilig å finne mine første ekte venner i voksen alder som man kunne ta en kaffe med, snakke med, shoppe med, besøke, reise på tur med. Det at hverdagene er så viktige nå er kanskje ikke så rart. Det at helgene blir satt ekstra pris på uansett og de er med barn eller uten er heller ikke så rart. Det at vi er så strenge med barna er heller ikke så rart. Våre barn skal ikke oppleve det jeg gjorde i disse årene.

Det å slenge kommentarer og mobbe kan ødelegge et menneske. Hører man en ting ofte nok tror man på det og kan også bli slik at en oppfyller ryktene. Rett og slett gir opp. Det er dessverre flere og flere unge som sliter med en svak psykisk helse. Jeg hører om flere og flere chattekanaler som hjelper de unge. Dette må det bli en slutt på. Det skulle ikke vært et behov for det.

Vi foreldre må sette ned foten. Her  hjemme sier vi at skal du ikke si noe hyggelig så trenger du ikke si noe. Om alle hadde tenkt det og levd etter det hadde verden blitt litt bedre.

Så til slutt vil jeg slå et slag for dette med at stakkars alle de som ikke har råd til å reise på ferie. Det er et enormt fokus  på dette hvert år. Så kommer første skoledag og jeg tror flere lærer er redde for å spørre hva folk har gjort i ferien. Vi har i hvert fall vært mest hjemme. Dette har ikke vært på grunn av økonomi, men fordi vi elsker plassen vår. Har hatt noe besøk, men ikke mye. Vi trives best sammen og det er samme hvor vi er. Så har vi vært heldige med at det har vært et sommertilbud med aktivitet i kommunen som vi har deltatt i innimellom. Det er vi voksne som fokuserer på sydenreiser osv. Barna trenger ikke dette, det er ikke de som roper ut at det er synd på de. De det er synd på er de som ikke har det bra hjemme, ikke de som ikke har reist på utenlandsferie.

Så her skal ungene på skolen imorra og fortelle om sin herlige sommerferie hjemme, med mye tid med sine foreldre. Vi foreldre her hjemme er jammen heldige, som har hatt tid med kidsa våre.

Du, lag det en god dag.

PS: Jeg skal fortelle mer om ungdomstida, men tida var ikke idag. Jeg startet, men klarte ikke. En annen dag kommer jeg til å være klar.

Tenke seg til at dere har fått meg inn på topplista på blogg.no. Det er for meg fantastisk.

Idag er det fortsatt kaos i hodet og kroppen. Spesielt kroppen. Gikk meg en tur etter at jeg hadde kjørt Frøken Fryd for å se om det hjalp… Desverre kjente jeg bare på en utrygghet og det blir jeg egentlig litt, veldig frustrert over. Vet at imorra eller dagen etter er nok dette bedre, men det sitter i.

Idag har jeg vært igjennom nesten alle traumer fra livet. Det er helt sprøtt. Har en ide om at når jeg prater om traumene er det som et puslespill. Hver gang det fortelles legges en bit og når du har fortalt det nok ganger er puslespillet lagt ferdig og dermed blitt kun et bilde. I det ferdige resultatet ligger det ingen følelser.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har et eksempel som er vondt å skrive om, men det må jeg. Om jeg ikke gjorde ting rett ble mamma sint. Jeg ble da i verste fall dratt etter håret og låst ute av leiligheten vi bodde i. Den følelsen av nedverdigelse slipper nok aldri taket. Men det som har sluppet taket er følelsene når jeg så for meg døra. Jeg husker akkurat hvordan den så ut. Brun tredør med messinghåndtak som pappa pusset hver torsdag Husker hvordan det var slitt øverst til høyre.  Tidligere har bare tanken på døra kjørt meg ut i en spiral av reise gjennom traumene.  Nå kan jeg fortelle hva som skjedde uten at jeg går i kjelleren. Det er rart å si, men det er godt. Disse traumene mister taket på meg og jeg får litt og litt kontroll tilbake. Kan hende det bare er imaginært, men jeg har trua på det.

Mamma hadde mye godt i seg. Ikke minst var hun en fantastisk bestemor. Dette var faktisk vanskelig for meg. Det å se mine barn få det jeg hadde savnet og ikke fått. Det tok tid å akseptere dette, men klarte det til slutt.  Men jeg unner virkelig barna mine at de fikk det beste av henne og det er der våre felles minner er. Den tanken er god.

Beklager, men tårene renner her for desto mer jeg skriver desto mer kommer sorgen over tapet av foreldre og det som kunne vært. Jeg skal bare roe meg litt før ene hjertet mitt skal hentes. Prøve å skrive mer senere idag, ble bare mye nå.

Kjære vakre du,

lag deg en god dag.

Hei alle fine dere.

Mannen hadde spilling i helgen og for en helg. Fantastiske folk. Helgen endte med tatovering. Bursdagsgave fra mannen. Armen min har nå fem såpebobler og en stjerne. De fem er mannen og barna og stjerna er for alle de vi har mistet. Jeg har hatt lyst på så lenge, men ikke turt pga at jeg har så angst for smerte. Men det gikk faktisk helt fint. Skal få inn litt hvitt i september. Jeg elsker den allerede. Tatovøren var også helt fantastisk. Kjemien stemte med en gang. Morsomt å møte nye folk som ser hele deg. Takk vakre kvinne.

Tenkte å slå et slag for at min kropp er min kropp igjen. Hadde en kjip opplevelse i helgen da en tok på meg på en måte som ikke er greit. En annen slo meg på rompa. Dette var sikkert ikke ment å gjøre meg utrygg, men jeg blir det. Dere skal aldri ta på et annet menneske som ikke er med på leken. Mine tidligere erfaringer har gjort at det skal ikke mye til før jeg går ut i anfall og det gjorde jeg nå. Fryktelig ubehagelig. Det som skjer når jeg får disse anfallene er at det starter et ekstremt tankekjør og opplevelser jeg skulle vært foruten kommer opp som bilder i hodet. Det eskalerte heldigvis ikke mer enn dette. Noen ganger ligger jeg i fosterstilling og blir rett og slett voldtatt eller misbrukt på ny. Kjenner fysisk alt som skjedde for mange år siden. Kjenner fysisk at jeg blir holdt fast, holdt nede, slengt i veggen, kvelertak… Det er nok ikke lett å sette seg inn i dette for dere som ikke har opplevd det. Det er vondt at ubetenksomhet fører til at jeg ikke har det bra.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det jeg lurer på er hva får folk til å gjøre slike ubetenksomme ting. Fylla har skylda er det sikkert noen som mener. Jeg mener at det er ingen unnskyldninger. La kroppen min være. Respekter andre menneskers intimsone. Det er faktisk aldri greit å slå noen på rompa eller ta noen i mellom beina og på pupper  uten at de vil det selv. Jeg ba ikke om det og jeg vil ikke det. Egentlig skulle man ikke ha trengt å skrive dette, men det må ut. Sikkert greit for de rundt meg å vite hva jeg synes er greit og ikke, men også for alle andre. Det er lov å si nei. Jeg satt med dårlig samvittighet idag fordi jeg ikke ville ta imot en unnskyldning, men var rett og slett ikke klar for det. Det er helt vilt at jeg føler det, men det er nå slik jeg er. Jeg har altså dårlig samvittighet for jeg så tydelig at det var en mann som var skuffet over seg selv idag, men det hjelper ikke meg. Jeg sov dårlig i natt og hadde et vanvittig tankekjør. Det har fortsatt idag og jeg har en indre uro. Skjelver på hendene og er rett og slett litt ute av det. Så husk intimsonen er ulik for alle, nå veit dere min.

Det var også så mye fint i helgen. Ble bare en liten hump i veien. Igår var jeg på mitt beste da mitt lag vant en konkurranse. Det vil si jeg var vel på det verste. Min dårligste egenskap er at jeg er en elendig vinner. Jeg gnei det inn til taperlaget hele kvelden. Men guri så gøy det var. Var en del som ble litt overrasket over hvor langt jeg dro det og de vrei seg i latter. De dagene som er slike er gull. Jeg sitter igjen med gode minner fra helgen.

Det var mye fint som skjedde, men det beste var at jeg fant to nye folk jeg vil bli kjent med. To veldig ulike damer av utseende, men like varme sjeler. Det er ikke ofte jeg møter meg selv i døra, men her gjorde jeg det. I tillegg er den gjengen vi var med blitt en stor vennegjeng. Alle er snille med hverandre og passer på hverandre. Sånn som min herlige venninne, som jeg ikke har sett på et år, hun spratt opp med en gang hun så det var noe med meg. Hun gikk med meg helt til anfallet roet seg ned. Anfall nummer to kom en annen og bare holdt rundt meg. Det var akkurat det jeg trengte og da kunne kvelden fortsette. Takk begge to.

Min mann er min helt. Han beholdt roen og ga meg all oppmerksomhet og kjærlighet som jeg trengte. Jeg fikk alle klemmene jeg trengte. Takk for at du alltid passer på meg. Nå gleder jeg meg til sangen min er ferdig og kommer ut på nett. Da skal flere få høre verdens beste gave. Det er surrealistisk for meg fortsatt at du har laget det mesterverket til meg. Jeg elsker deg uendelig.

Nå skal jeg nyte roen i huset litt før det blir en tidlig kveld idag.

Kjære leser,

lag deg en god dag.