Tusen takk vakre mennesker som leser bloggen vår. Dere er bra folk.
Det å utlevere seg er vanskelig. Det er vanskelig av flere grunner. Hadde en lang telefonsamtale ,med min bror igår og den var viktig. Vi pratet om det gjorde vondt verre å være åpen. Helt ærlig gjør det det av og til. Av og til blir jeg sliten og trist. Jeg kan sitte og bruke mye energi på å skrive og på å komme meg etterpå. Det viktigste er at det alltid føles som det er verdt det. Jeg kommer meg alltid opp igjen. Så jeg kommer til å fortsette å skrive og skrive. Tenk om dette hjelper noen andre å skrive eller snakke seg ut av dypet man er i. For det er et dypt mørke innimellom jeg går inn i. Det er godt å ha folk rundt meg og dere som heier og heier på meg. Jeg heier på dere også.
Dette mørket virker av og til altoppslukende og man ser ikke at man er noen nytte. Jeg har fortalt om mine diagnoser. Jeg er mer enn mine diagnoser er det flere som har sagt. Har også fått beskjed at jeg ikke skal skjule meg bak diagnosene. Noen er freidige nok til å si at fortid er fortid. Det er sant alt sammen, men det er ikke så enkelt. PTSDen tar jo fortiden rett inn i nåtiden. Jeg merker ikke at den slår til. Jeg tar lite hensyn til den for det har jeg gjort. Tatt mye hensyn til den og fibroen og angsten. Det førte til at jeg satt inne og ble deprimert og la på meg mye. Det er den onde sirkelen jeg er glad jeg er ute av.
Nå har jeg til og med klart å trene flere ganger hver eneste uke i hele år. Det hjelper på alt. Angsten er sjeldnere lammende. Fibroen er der konstant, men den blir ikke verre av trening og da får det bare være. PTSDen kommer når den vil uansett og depresjonen har hilst på en runde i år, men kjente sin besøksrett og reiste etter ca tre uker. Jeg tror det å trene er godt for kropp og sinn. Jeg trener hardt en gang i uka, med hardt mener jeg at jeg tar meg helt ut, og resten er lett til moderat. Grunnen til at jeg begynte å trene hardt er at jeg rett og slett fikk dødsangst når jeg ble skikkelig andpusten. Etter å skjønne hva som skjedde ble det å eksponere meg for det viktig. Nå er dødsangsten borte og jeg får heller ikke mer vondt etter en hardøkt. Er jeg dumdristig og tar to hardøkter etter hverandre kjenner jeg fibroen godt. Det tåler den ikke og det vet jeg. Men av og til glemmer jeg meg litt, men det går jo over. Bare tar litt tid. Nå i noen uker til trener jeg med Frisklivssentralen 3 ganger i uka og så er det ut på egenhånd igjen. Det skal jeg klare.
Tilbake til disse som mener så mye. Det er innimellom litt ødeleggende å få slengt flåsete kommentarer etter seg om vekt og diagnoser. Men alle har rett til sine meninger, men det er kanskje ikke alltid man trenger å ytre de. Det er det med å i hvert fall tenke seg litt om før man sier noe. Rart at Frøken Nullfilter sier det, men til og med jeg prøver å tenke meg om. Det er nemlig vondt å få kommentarer for ekspempel om vekt. Det at jeg har gått ned i vekt er selvfølgelig helt greit, men jeg husker når jeg hadde lagt på meg så var det flere som kommenterte det også. Jeg klarer ikke å se hva som er vitsen med det. Er det kanskje en ide å bare si at folk ser bra ut. Jeg har flere venner som sliter med å legge på seg og det er ikke bedre å få kommentarer på det. Tror vi alle må bli flinkere til å la vekt være vekt. Man vet jo ikke hva folk sliter med. Det kan være så mye, spisevegring, angst, stress, søvn, stoffskifte, medisiner osv. “Så fin du er!” er hyggelig å høre.
Så var det dette med å skjule meg bak diagnosene. Føler ikke at jeg gjør det, men de forklarer en hel del. I tillegg er de en del av meg og styrer en del av hverdagen, men ikke hele. Jeg har fått masse hjelp i helsevesenet for å takle de, men har fortsatt en lang vei å gå. Derfor er det vondt å få høre jeg skjuler meg bak og bruker de som et skalkeskjul. For meg er det å være åpen en form for terapi. Det er mye lettere at de rundt meg vet hvem hele Linda er. Ikke bare hun ekstreme dere ser. Det skjer jo at jeg får anfall blandt andre eller at det bare blir for mye og jeg må trekke meg unna. Tidligere har jeg holdt avstand til andre mennesker fordi jeg var redd for å bli dårlig foran andre. Dette vil jeg ikke tilbake til og derfor er jeg så åpen som jeg er nå.
Det fol ikke trenger å tenke seg om er alle de fine kommentarene man sender ut. Jeg har tidvis etter at jeg startet å blogge følt meg som superwoman. Det å få takk når jeg er på butikken. Det å få en klem fordi noen trenger å si at de er stolte av meg. Det å få høre at det jeg gjør hjelper flere enn jeg kan ane. Det å få høre alle historiene. Det å få være en del av deres liv. Det å få nye venner. Det å få høre jeg er tøff. Det å få høre at jeg er mer enn bra nok sånn som jeg er. Det å bli elsket.
Jeg er Linda med en herlig gjeng her hjemme, gode venner, flere hobbyer og mange diagnoser. Jeg er meg , men leter etter hvem det er etter at puslespillene er lagt. Vil gjerne finne ut at det med dere og tror vi sammen klarer det.
Og kjære du,
lag deg en god dag.
