Takker og bukker fine mennesker. Dere er herlige.

Idag er det tungt å skrive. Kjenner angsten river i meg. Vet ikke hvorfor. Vil ikke vite hvorfor. Aner hvorfor.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det å kjenne på disse følelsene av å ikke makte alt jeg klarte før. Det å kjenne på å si nei. Det å kjenne på at jeg er bare meg. Det å kjenne på at det er ikke nok.

Jeg har jo gitt meg dette året på å bli så frisk som mulig og så finne ut av mulighetene for å komme tilbake i litt jobb krever mer enn jeg har kapasitet til. Jeg må ha mer tid. Jeg trodde ikke jeg trengte det. Jeg trodde jeg var tilbake. Jeg trodde jeg klarte alt igjen. Jeg trodde jeg nærmet meg superwomanmodus. Men ikke denne tøtta nei. Her sitter jeg og hylgriner mens jeg skriver. Jeg har innsett mine begrensninger og hater det. Virkelig hater det. Har vel rett og slett aldri kjent på egne behov. Vet ikke om jeg har hatt det. Har vel antagelig det, men ikke kjent etter og nå har de kommet. Jeg trenger ladetid.

Sagt fra meg flere verv idag faktisk. Vondt som rakkeren. Men klarer ikke bli så frisk som mulig med alt det jeg har på timeplanen i tillegg til trening, psykolog og lege.

Det er fryktelig vanskelig å overlate stafettpinnen til andre, men nå er valget tatt. Skal ærlig innrømme at jeg gleder meg til å være trener for laget mitt i høst. Det er de beste ungene. Så overlater jeg stafettpinnen til andre. Etter 12 år eller noe er vel det innafor.

Har altså sagt fra meg en del idag fordi jeg strekker ikke til nok til familie og meg selv. For trening for å holde kroppen og hodet i sjakk det tar tid. Helst burde jeg ha en økt hver dag, men klarer ikke det. Målet er allikevel det å faktisk klare å gjøre litt aktivitet hver dag. Noen ganger er det jammen nok med husarbeid eller oppussing altså. Det er ikke det at jeg skal ta helt av, men må sette meg selv i førsterekke sammen med gjengen min nå. De fortjener det og det gjør jeg også.

Så er det om litt over en uke klart for ny runde psykolog og jeg må ha energi igjen til det. Vet det bli tøft. Vet jeg kommer til å jobbe hardt. Vet det blir bedre etter en stund. Må bare ta bevisste valg i forkant. Må vite jeg har gitt det mitt alt. Må vite jeg har gitt gjengen min alt. Må vite jeg har gitt meg selv alt.

Det er rart med de innleggene som tar deg en helt annen vei enn jeg tenkte, men men sånn er det bare. Tåene er sluttet og jeg kjenner at jeg står trygt i egne valg nå. Tenker gjengen min liker å få litt mer meg tilbake nå.

Mulig jeg skriver mer i kveld etter kamp, ellers så skrives vi imorra.

Kjære du,

lag deg en god dag.