Tenke seg til at jeg er blandt de topp 100  her. Det er litt kult synes jeg. Det er takket være dere. Topplista oppdaterer seg ikke, men har en egen side der jeg ser aktiviteten her inne. Takk.

Idag lurer jeg altså litt på om det er verdt det. Har så ekstreme smerter at jeg vet faktisk ikke. Liksom litt krise når det å skrive gjør vondt. Kan ikke grave meg ned, må holde tanken om mestring. Blir så frustrert over at jeg hele tiden må vurdere om det er verdt det.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Igår var jeg på trening som jeg skrev og etter treningen var jeg så mye bedre. Idag ser jeg at jeg ødela godt for meg selv med å være all-in på klatring og trening. Tror nok kroppen hadde vært bedre om jeg hadde klart å trene litt roligere igår. Om jeg bare hadde hørt på fysioterapeuten. Hun kan jobben sin, men jeg skal alltid gå fult inn for det jeg gjør ellers er det liksom ikke noe poeng å trene, i mitt hode.

For å ikke krabbe ned i kjelleren helt må jeg nå ta dere med inn i hodet mitt litt. Det er et sinnsykt tankekjør for nå jobbes det for å finne ut at det var verdt det. Dere har sikkert sett , og kanskje lager dere det selv, slike for- og imotlister. I huet mitt lages det hele tiden. De dagene jeg våkner og kjenner livet er grått lages det lister for å gå i butikken, bli hjemme, trene, vaske hus osv. De dagene kroppen ikke lystrer lages og lister. Som jeg skrev igår, jeg aksepterer at dette er kroppen min, men det er slitsomt på dager som idag.

Det er også noe i spørsmålet som river litt i meg. Jeg har fått utdelt denne kroppen ved fødselen, men smertene er ikke bare derfra. Det er folk som har gjort ting med meg som har ført til dette livet med smerte. Det at det er verdt det for de som har misbrukt og voldtatt…. Det er en tanke som har blitt sådd. Klarer ikke skjønne hvorfor noen gjør det.. Tanken om hvordan hadde det vært om jeg ikke hadde opplevd alt sammen. Det er for mye å tenke på på dager som dette. Det koker over.

Jeg må komme meg ut av denne evige spiralen om å hele tiden vurdere utfra verdi. Må komme tilbake til der å bare gjøre. Det er bare det at da kommer i hvert fall de fysiske smellene oftere. Idag verker alle steder i kroppen. Allikevel klarer jeg å innse, nesten, at ja det var verdt det. For om noen dager, forhåpentligvis imorra, er smertene tilbake til normalt nivå og jeg kommer til å tenke på da Frøken Fryd og jeg sto oppe i et tre og hun utfordret frykten sin. Jeg klarte å snakke ho gjennom det. Utrolig fascinerende at jeg som var livredd selv klarte det. I tillegg husker jeg en gutt som var tidenes motivator. Virkelig skrøt av hvor flink jeg var å snakke til barna og av min kjære frøken hvor tøff hun var. Hans heiarop vil jeg heller ikke glemme. Selv bussturen var superhyggelig. Jeg kommer til å huske den følelsen jeg hadde da jeg trodde jeg ikke klarte mer og klarte det. Den følelsen da jeg slapp meg ut i zipline etter å kjenne at hele kroppen ristet. Det at angsten ikke fikk lov til å slå ut. Stoltheten! Mestringen!

Konklusjonen min nå etter å ha skrevet ned kaostankene mine til dere er at ja det er verdt det. Jeg skal bare lære meg å roe litt ned etter slike strabasiøse opplevelser. Prøve å skjønne at det er trening i opplevelser også. Treningen er verdt det. Jeg har endret så mye at jeg nå klarer toppturer, trampoline- og klatrepark. Det er verdt det.

Idag skal min kjære og jeg reise bort da han har spillejobb. Jeg gleder meg. Mulig jeg ikke blogger i helgen, men det ser dere. Kjenner vi meg rett gjør jeg nok muligens det allikevel.

Du,

lag deg en god dag.

Fine, fine folk. Supert at dere deler. Tusen tusen takk. Litt lettere å dele direkte herfra.

Send meg gjerne kommentarer på bloggen og ting dere vil jeg skal skrive om eller lurer på. Denne bloggen lager vi sammen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Idag ble jeg så inspirert av noen treningsvenner på Friskliv. Så idag er emnet aksept.

Skal gå litt tilbake og noe er kanskje litt repetisjon for noen. Jeg har en haug diagnoser psykisk og noen fysisk. Den fysiske jeg sliter mest med er Fibromyalgi. Om du vil lese litt om det https://www.felleskatalogen.no/medisin/sykdom/fibromyalgi Dette er en kjapp innføring. For meg er fibro alt dette. Sliter med vandrende smerter, mage og søvn. Hva det kom av vet jeg ikke, men har hatt dette siden barneskolen og tror det eskalerte etter en overfallsvoldtekt og så etter bilulykken. Fibromyalgien er også grunnen til at jeg ba om resept hos Frisklivssentralen.

Ifjor måtte jeg til legen og si at dette går ikke lenger. Da hadde jeg stått på et morfinpreparat og sovemedisin i 2 år uten ønsket effekt. Sluttet tvert og smertene økte, så en viss effekt hadde de, men…. Etter kort tid fikk jeg, selvom det var en viss pandemi igang, et kort opphold/kurs på Kysthospitalet. De rundt meg har sett at det er før og etter Kysthospitalet hos meg.

Dette oppholdet var over 3-4 dager og kun et kurs. Vi lærte om sentralsensitivisering, kaos i nervesystemet og aksept. Idag skal jeg skrive litt om det siste.

Ene kursholderen fortalte en historie der du inviterte en del mennesker til en fest. Du inviterer folk du liker. Så er du på butikken og handler inn. Det kommer en du ikke liker og synes er sykt slitsom og lurer på hva du handler inn til. Du forteller, men inviterer ikke. Så kommer selve dagen og gjett hvem som banker på. Du svarer ikke. Dette mennesket kjenner ikke si besøkstid og titter inn gjennom vinduer. Du overser. Så møtes blikket deres og du åpner døren. Du slipper inn mennesket, men det får ikke oppmerksomhet, men er egentlig ikke like irriterende. Du tenker du gjorde noe lurt. Ok, hvorfor denne historien?

Jo, da legen min sa jeg hadde fibro sa jeg klart ifra at det kunne hun drite i for det gadd jeg ikke ha. Jeg visste vel det var det, men ville ikke. Nektet lenge å prate om det, men vi startet veien mot å finne best mulig lindring. Google ble min verste venn. Som jeg brukte tid på å fjerne mest mulig av denne uinviterte irriterende gjesten. Så sluttet jeg på alt og fikk oppholdet. Aksepten kom snikende.

Jeg tenkte da de startet med akseptpjattet sitt at dette er bare svada. Rett etter kurset første dagen hadde jeg så vondt og la meg i senga. Det var vanvittig fint utenfor vinduet. Så begynte tankene å surre. Hva er det beste nå? Invitere fibroen eller naturen inn? Jeg valgte det siste og gikk tur i flere timer. Dette var starten på min vei mot der jeg er idag. Jeg har ikke sjeldnere smerter. Det er kroniske smerter og plager, men det er greit. Jeg lever jo.

Plutselig endret tankegangen min seg. Det å ligge på sofaen førte til at smertene ble ikke bedre eller verre. Trening førte til litt verre smerter i starten, men en vanvittig mestringsfølelse, så det var verdt det. Jeg var i god sig frem til mamma døde. Da datt jeg rett tilbake. Så slo det meg brått og plutselig. Mamma dør faktisk av overvekt og med masse plager og smerter. Det skal ikke jeg. I januar i år startet jeg på ny. Litt hver dag om det så er å gå i butikken. Aldri en hel dag på sofaen pga smerter, men kan ligge pga migrene. Nå er det slik at jeg er ikke venn med fibroen, men den får lite oppmerksomhet. Den er bare der. Den kommer til å bli der. Hadde jeg ikke akseptert hadde jeg ikke vært på Skorve, Bindingsnuten, Gaustatoppen, trampolinepark, isbadet, klatrpark, trent over 3000 minutter i mai osv. Jeg opplever nå å våkne som idag med ekstreme smerter fordi jeg overhørte igår. Så er det trening da og denne avlyser ikke. Så er det etter trening da og jeg er idag faktisk bedre enn før. Dette skjer ikke alltid. Vet ikke hvordan det er imorra, men fordi jeg ikke hørte på gjesten (som aldri reiser) trente jeg. Minner skapt. Fikk en fantastisk samtale etter trening på kjøpet.

Oki, jeg vant ikke i lotto når jeg fikk denne kroppen, men det er greit. Jeg har vinni i lotto med gjengen min. Jeg har vinni i lotto med så mangt. Idag er det fokus på det jeg vant, må jobbe hardt for å holde fokuset, men det er et arbeid å være kroniker. Det er faktisk bare sånn det er. Det er ikke min feil. Det er ikke noen jeg har gjort. Det er mye jeg kan gjøre for å ha det best mulig med denne gjesten og mye jeg ikke skal gjøre. Kommer masse tilbake til dette, for idag er en god dag.

Idag er det i hvert fall å nyte gjengen. Imorra er det gode venner.

Du,

lag deg en god dag.

Joda, idag har jeg utfordret meg selv veldig. Latterlig stolt av meg selv og ikke minst frøken Fryd.

Sommerskolen her i kommunen har altså da fått en haug av unger og voksne ut i på klatring. Først var det ikke plass, men siden jeg kunne være med ble det da plass til oss allikevel. Hver voksne hadde 4 barn. Så vi har klatret og ziplinet i 3 timer. Jeg er så sliten.

Begge vi er da redde for høyder, men ho ville jo dette da. Vi var begge på nippet til å gi oss ved første zipline. Jeg havnet på en annen gruppe og de zippet avgårde så jeg måtte bare komme igang og da var det gjort. Det var så gøy, men før jeg slapp så skummelt. Neste runde tok bare vi to sammen og da var ho igang. For en mestringsfølelse.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Problemet mitt her etter er at jeg er ikke sterk i armene i det hele tatt og jeg er i tillegg kort og tung. Det var noen steder hvor jeg bare ville gi opp for jeg klarte det ikke. Selvtilliten var helt på bånn. Jeg følte meg som en geleklump og så kom følelsen av at jeg har herpa kroppen min. Jeg merket panikkanfallet nærme seg og det kom. Men da var det bare Frøken Fryd og meg og for første gang kom jeg meg ut av det ved at jeg fokuserte på hvor jeg var. Jeg var i klatrepark med min kjære datter og en haug andre barn og min frykt og dårlige selvtillit skal ikke smitte over på dem. Det klarte jeg. Ho ville hjelpe meg i siste hinder, men mor skulle klare selv og jeg klarte det.

Tenk hvor mange ganger jeg har valgt å ikke være med fordi jeg ikke klarer. Fordi jeg vet at gevinsten imorra er en ødelagt kropp. Mitt fokus har vært på denne ødelagte kroppen. Den er mulig ødelagt imorra, men jeg har ziplina og klatra og klart det. Fokuset imorra håper jeg kun blir på denne mestringen. Idag er et nytt minne skapt.

Mens jeg sitter her renner tårene. Jeg er så utrolig stolt. Den følelsen er så fjern for meg. Ja, jeg er stolt av min vakre datter, men jeg er oppriktig stolt av meg selv. Jeg har vondt i alle muskler og ledd, er rimelig forslått på armene, men jeg klarte det. Ofte er det jo slik at kropp og sinn ikke spiller på lag og om de er enige er de gjerne enige at livet er tøft. Nå kjenner jeg en følelse av “Bring it on”. Jeg føler meg som Superwoman.

Det er den samme følelsen jeg får når folk kommer og sier at de må bare si at jeg er tøff med denne bloggen og at det hjelper så mange. Det gjør at jeg kjenner at uansett hvor tøft det er, så er det verdt det. Vet at jeg har det tidvis bedre med meg selv og andre dager er det å skrive grusomt. Jeg tror allikevel at i lengden vinner vi alle litt på det.

Mine traumer er mange og det å være livredd har jeg vært mange ganger. Jeg blir så redd at angsten tar overhånd. Jeg får dødsangst. Idag vant jeg over alt. Jeg kjente igjen tegnene og klarte å overhøre de og kjøre på. Jeg vant over mye idag.

Jeg lagde meg en god start på dagen og den skal fortsette med fotballkamp. Må jo bli bra.

Kjære tålmodige du,

lag deg en god dag.

Så har dere gjort til at jeg plutselig er på blogg.no. Det er helt rart at jeg har klart å være så høyt opp på miniblogg at jeg nå beveger meg over på blogg. Takk alle og enhver. Nå trenger jeg vel så mye hjelp med delinger.

Idag ble dagen rett og slett god. Det startet med sommerskole og så sendte jeg avgårde de to andre. Så var det rett hjem og å øve på å slappe av. Jeg er ikke så god på det, men må øve. Håper dere nye som er kommet inn leser dere litt opp på det jeg har skrevet tidligere.

Etter å ha hentet Frøken Fryd og noen kompiser ble jeg invitert på en tekopp. Den koppen varte noen timer. Veldig god te, men samtalen var fantastisk.  Takk, vakre menneske.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noe som har gått opp for meg etter å ha vært mer sosial enn vanlig, er at det handler ikke om andre. Det er kun meg og mitt hode. Denne sommeren har jeg jobbet med å ikke tro jeg er utestengt. Jobbet hardt med å være med i gjengen. Jobbet med å “blande” meg inn i samtalen. Dette er så vanskelig. Så enten tar jeg all plass eller ingen plass. Kanskje jeg må øve litt her også. Jeg trenger ikke alt eller ingenting, men jeg trenger jo noe, veit bare ikke hva. Jeg er redd for å synes for mye, jeg er redd for å bli usynlig. Uansett hva jeg gjør er jeg redd for at det blir feil.

Idag har jeg tatt noen ubevisste og bevisste valg når det gjelder dette. Da jeg leverte Frøken Fryd gikk jeg bort til noen og “blandet” meg inn i samtalen, men jeg følte ikke jeg blandet meg inn. Ble tatt godt imot og følte meg bare med i samtalen. Endte faktisk opp med en ekstra samtale med en mamma. Så var det når jeg leverte, da stoppet jeg bilen og leverte barn på døra. Ellers er det faktisk bare å vinke nåe barna er trygt hjemme. Dette endte med den lange tekoppen og frøkna ble på besøk. Mannen og jeg endte med alenemiddag. Det skjer jo aldri.

Poenget med innlegget er det at jeg har dømt meg selv nedenom og hjem. Jeg har trodd at jeg er den folk trekker seg unna. De gjør ikke det. Jeg går ikke bort. Jeg blir sittende eller stående alene og kommer så hjem og kryper ned i kjelleren en tur. Jeg har oppriktig trodd at jeg ikke er verdt andres tid. Har ikke noe å bidra med. Dette kommer jeg masse tilbake til.

Akkurat nå er jeg godt høyt oppe etter en super dag. Veit også at en annen dag er jeg ikke der. Dere får lese meg alle dager. Det er vanskelig for meg å åpne meg helt  for dere, men jeg er på vei.

Idag var dagen super og nå sitter jeg og analyserer. Det er kjipern. Jeg skal jobbe for å kun bevare det gode fra idag og kjempe mot tankene som kommer nå.

Målet mitt er en dag å tjene på dette. Det å skrive gir meg så masse, tenk om jeg kan tjene litt på det. Håper derfor dere vil dele når dere synes det er greit. Setter uansett pris på alt. Litt satt ut nå, så kommer tilbake imorra. Må bli litt kjent for her var det mye mer å sette seg inn i. Men dere kan kommentere direkte. Det gleder jeg meg til.

Og kjære du,

lag deg en god dag.

2.plass igjen. Dere altså. 

Idag skal ene sønnen på telttur med kompiser. Jeg digger at de har så gode venner som finner på ting sammen. Frøken Fryd skal på sommerskole og andre sønnen skal med venner hele dagen. Betyr at frøken får spise middag alene med far og mor det er ikke ofte.

Jeg kjenner jeg leter etter gode minner med mamma og pappa. De kommer og så kommer de kjipe minnene med en gang. Hvorfor må det være slik? Jeg merker at mange av de minnene jeg fokuserer på å skape er de jeg mangler. 

Nå sitter jeg i sofaen og frøken sitter og ser videoer. Det er helt avslappet stemning. Ene skal på butikken og handle til telttur. Om jeg spurte om penger endte det i krangel. I verste fall ble jeg dratt etter håret og låst ute av leiligheten. Tror dette er noe av grunnen til at jeg aldri følte meg trygg hjemme et eneste sted, før jeg flyttet hit jeg bor idag. 

Det å kjenne trygghet hjemme er viktig at barna her også kjenner på. Min mann og jeg krangler ikke. Mange lurer på hvorfor ikke. Vi lurer på hvorfor vi skal det. Det er ikke det at vi ikke sier ifra om ting, men vi krangler ikke. Er ikke stygge med hverandre, sier ikke sårende ting til hverandre. Viser hverandre kjærlighet hver dag. Sier at vi elsker hverandre til hverandre og barna hver dag. Alltid nattaklem. Jeg tror det er viktig.

Jeg kan ikke huske at noen var glade i meg og sa de var stolte av meg. De var det sikkert.  Tror det gjør noe med et barn å aldri høre det. Tror også det er derfor jeg har et så stort behov for å se alle. Setter selvfølgelig krav og er streng, veldig streng, men det er for å vise trygghet. Selvom jeg er streng og tydelig vet mine egne og alle andres barn at jeg alltid er der. Det er alltid rosende ord og klemmer til overs hos meg. Sikkert litt i overkant, men det liker jeg. 

Haha, der plutselig dukket et minne opp. Vi var på sirkus og pappa ble dratt frem. Tryllekunsteren lurte fra han klokka og vi skjønte ikke noe. Det er gode minner og jeg skal finne dem. Sniker seg inn vonde minner nå, men jeg skal verse dem akkurat nå og jobbe med å finne frem flere fra sirkuset heller, men da kan jeg ikke skrive med dere mer nå. Vi skrives senere.

Kjære fine du,

lag deg en god dag.

Dere er rett og slett verdens beste lesere. Takk for alle heiarop og delinger. Uten dere hadde ikke starten på bloggen blitt som dette. 

Da er hverdagen altså nesten igang. Hvordan vi klarte oss uten at jeg hadde lappen aner jeg ikke. Idag har jeg vært sjåfør for meg selv og tre barn på ulike ting. Som jeg elsker det. Det er nydelig å føle at noen trenger meg. Det er slitsomt til tider, ja, men alternativet er verre.

Kjenner at jeg har latt styrketreningen hvile i sommer og tror nok HuMor er god og støl imorra. Men jeg liker det litt også. Det er nemlig litt tilfredsstillende å kjenne på andre enn kroniske smerter. Dessuten vet jeg at det er ikke lenge før jeg er klar for å guffe på med litt trening igjen. Kroppen trengte pause og fikk det. Tok jammen hensyn til meg selv. Det er pluss i boka. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noe jeg finner vanskelig i hverdagen er uforutsettte eller ikke planlagte ting. For eksempel en ekstra trening eller kjøring eller møte. Legger gjerne en plan for uka og skriver opp alt. Da er det vanskelig når andre ting kommer inn, for jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det. Istedet for da å spørre om hjelp løper jeg rundt som en hodeløs kylling og prøver å finne tid til alt. Om jeg ikke har tid, eller altså at noe skjer samtidig, får jeg nesten alltid en eller annen reaksjon. Ofte føler jeg at jeg svikter den som jeg da ikke kan være med. Til mine har jeg alltid sagt at det de sier ja til først er det de skal gjøre. For meg burde det være en huskeregel, men går i fella hver gang. Ja, jeg øver, men det er så mye å øve på. 

Det å leve er ikke bare å kjøre i fult tempo, men også å slappe av. Leste et sted at å øve på å leve er å klare å klare å slappe av om det er litt rotete når det kommer besøk. Husker ikke hvor jeg leste det og det er ikke direkte gjengitt. For meg er dette så sant. I tillegg er det å øve på å leve rett og slett å takle humpene i veien. Det skjer uforutsette ting, men vi er to. Det er så mange som må ta alt alene. Jeg må ikke det. Om mannen min må gjøre noe, som jeg hadde planlagt å gjøre selv, er det garantert en mor med en svart samvittighet. Han gjør det alltid med glede, men jeg takler rett og slett ikke å ikke gjøre alt. Men jeg kan ikke gjøre alt for alle, selvom jeg vil. 

Derfor er jeg nå i denne kjipe prosessen med å velge bort. Det er en prosess som kommer til å ta tid, for kan ikke velge feil. Jeg må i tillegg øve på å ta valg som fører til at jeg sier nei til andre for å si ja til meg selv. Hutte tu… Det er jammen ikke lett å slappe av. Men skal øve på det i kveld. 

Og du,

lag deg en god dag.

Tusen takk, kjære dere. Dere er bare best.

Idag starter hverdagen min litt igjen. Endelig. Jeg har tatt noen uker med ikke trening. Kroppen trengte det og det har vært så mye på tapetet. Idag skal Frøken Fryd på sommerskolen, så skal jeg på frisklivvstrening og så er det jammen fotballtrening for G16. Det blir supert å se treningspartnerne mine og gutta på laget igjen. 

Ferien har vært super rett og slett, men tror barna faktisk er klare for å ha vennene inn i hverdagen igjen. De er super heldige som har gode venner nå på barne- og ungdomsskolen. De to største har også sine gode og nære venner. Min mann og jeg har en del felles venner og noen egne. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Dette med venner er ingen selvfølge. Jeg hadde noen venner i oppveksten, absolutt. Men aldri den ene som alltid stilte opp for meg. Husker mye lek, men også mye ensomhet.  På barneskolen ble jeg mobbet. Mye skjult og noe var ikke det. Noe på tur til og fra skolen og noe i friminuttene. Gikk mye på utseende og størrelse. Jeg begynte alltid å gråte og da var det alltid “Skal du løpe hjem og få mammaen din til å sette seg på meg nå?” eller “Nå må jeg vel passe meg for du er like feit som mammaen din!” Dette har selvfølgelig satt spor. 

Så kom ungdomsskolen og videregående. Det samme skjedde begge steder. Jeg ble utsatt for rykter og på videregående var det i tillegg mobbing om vekt. Det er egentlig helt vilt at heller ikke dette ble tatt tak i. Det var åpenlyst. Jeg har prøvd å tilgi mobberne og ryktesprederne. Klarer det til en viss grad og vet de sikkert har forandret seg. Det som er vanskelig er at de sliter muligens ikke med det de har gjort. Vet at noen hadde glemt det. Litt urettferdig, egentlig. Jeg har fått noen unnskyldninger. For har sagt ifra til noen jeg har møtt på min vei. Veit også at noen hadde det beintøft selv og er oppriktig lei seg for at det gikk utover meg. Dere vet hvem dere er og jeg har tilgitt dere. Takk for at dere har bedt om unnskyldning. Det har ført til at jeg vet det ikke var noe med meg. Takk.

Her hjemme har vi prøvd å lære barna at skal du si noe skal det være hyggelig. Det er ikke lov å gjøre narr av familie, utseende, religion, etnisitet, legning, utfordringer osv. Føler vi har klart dette bra. Vi er også veldig opptatt av at vi ikke blir krenket av alt, for det er en balansegang.

Jeg skulle ønske at dette ikke var noen mobbetemaer. Tenk om man en dag kunne slippe å komme ut av skapet. Slippe å være nervøs for å tro noe annet enn foreldre. Ikke være flau over diagnoser. Slippe blikk og kommentarer om man blir sammen med en med en annen etnisitet. Tenk om vi bare kunne elske hverandres ulikheter og heller ville lære av hverandre. Det å være nysgjerrige på andre er bare bra. 

Jeg vil at det å elske skal være en menneskerett og drømmer at det blir en mulighet.

Og du,

lag deg en god dag.

Må bare takke for tilbakemeldinger, sympati og at jeg har blitt pakka inn i bomull idag. Det var akkurat det jeg trengte, mens jeg bekjempet migrenen og tror den er borte nå. 

I tillegg er det veldig hyggelig å få masse tilbake om at det ikke er syting, men at jeg har en stemme som må høres. Tenk om alle som hadde en stille stemme kunne prate. Kanskje rope. Tenker vi sammen gir alle de stille en stemme. Den stemmen de trenger å bruke. Noen må hviske, noen snakke og noen rope. Jeg må skrive. 

Det jeg skriver om prater jeg nemlig sjelden om. Det er mitt indre dere får servert. Kun min kjære får høre alt, etterhvert. Det har tatt tid, men jeg klarer litt og litt. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det er bare synd at ikke alle i min situasjon klarer å åpne seg. Jeg veit at det spiser deg opp innvendig. Tror nok det er derfor jeg er der jeg er. Så la oss tillate de som har en stemme få den ut på en eller annen måte. Klarer vi det uten å dømme tror jeg mange får det litt lettere her i livet. Jeg veit at jeg har fått det.

Takk, for at dere gir meg en stemme. Til dere som ikke klarer å bruke stemmen, bare prøv, litt og litt. 

Og du,

lag deg en god dag.

Takker og bukker. Hele måneden har jeg vært blandt topp 10. Det er rått takk.

Tenkte å skrive litt om en tilbakemelding jeg fikk. Jeg fikk beskjed at jeg måtte tenke på at jeg hadde det bra og det er det ikke mange som har. Da er spørsmålene mine, hvem bestemmer at jeg har det bra til enhver tid? Hvem vet det? Om jeg ikke har det bra, kan jeg da ikke skrive om det fordi dagen igår var topp? Hvorfor lese en blogg du mener bare er syting? Hvorfor klikker en seg inn på en syteblogg?

Livet er opp- og nedturer. I den digitale verden vi lever i er det ofte kun glansbildet som kommer ut. Livet mitt er ikke kun glansbilde. Det er masse som er bra og jeg er privilegert. Allikevel er det da så mye som har skjedd tidligere som har ødelagt noe i meg. Jeg jobber for å fikse mest mulig, men det er en lang vei å gå. Tror der for meg og andre faktisk hjelper å se at en ikke er alene om å slite med diverse. Tror i hvert fall ikke det er skadelig med åpenhet.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

La oss ta ulykka vi var i. Her om dagen kjørte vi forbi noen biler som hadde kjørt i hverandre. Dette er den første ulykka jeg har sett etter vår. Allerede før vi kjørte forbi, da vi sto i kø, kjente jeg at noe var i gjerde. Jeg ble sint på de med telefoner som skulle filme. Ingen visste hvordan det hadde gått med de i ulykka. Håpet intenst det gikk bra med de i bilen og var inne på nett og så hva politiet hadde lagt ut. Stoler kun på det i slike kriser. Da vi smalt var det nemlig mye som ikke stemte og det var vondt å lese mens en lå på sykehuset. I tillegg var det da folk som tok snap av bilen vår og la ut. Dette kom venner av barna for øret og det er bare vi her i bygda som har den bilen med den fargen. Vet det var mange som ikke sov for de fikk kun oppdateringer på nett og der var det verre en først antatt. Da vi kjørte forbi bilene kom reaksjonen. Jeg så det antagelig gikk bra med de og da begynte huet mitt med vår egen ulykke. Det var vanskelig da to av barna satt baki når vi kjørte forbi nå og det samme i ulykka. Dette satte igang tanker og bilder om det som kunne skjedd og faktisk skjedde.  Noen vil kalle det krisemaksimering. Noen sier det er PTSD som setter igang disse sterke følelsene og bildene som spoles i full hastighet i hodet. Uansett hvem som mener hva er det jeg som vet hva som skjer i meg. Det er gjengen min som dessverre opplever meg på det verste. Det er da jeg ligger en dag på rommet eller er ute av det som jeg var dagen før eldste reiste. Etter anfall går det ofte fint en god stund, hvorfor vet jeg ikke, men huet får pause.

Jeg håper med dette innlegget at dere som mener det er syting det jeg driver med, gjerne dropper å sende meldinger. Jeg trenger det ikke. Har i fortiden blitt mobbet masse. Vil dere spre noe så spre åpenhet og kjærlighet og om livet deres. Dette er en blogg om mitt liv og det er det kun jeg som kjenner. Tror mange har nytte av den og håper det. 

Med dette innlegget håper jeg at alle dere som viser meg sympati og kjærlighet fortsetter med det. Jeg trenger det for det er tøft å være så åpen som jeg er, men jeg og andre trenger det. Trenger du det samme skal jeg prøve alt jeg kan å vise det og gi det. 

Idag reiser min venninne desverre og jeg vet hun får besøk innen rimelig tid. Plutselig for noen få år siden møtte jeg ho gjennom kjente. Dessverre bor hun langt borte, men det går da buss. Digger deg, kjære venninnesøster. Sees snart. 

Og alle,

lag deg en god dag.

Dere er supre altså. 

Idag er en dag som bare er borte fra livet. Den har blitt tilbrakt på rommet med migrene. Bare det å reise seg opp førte til ekstrem kvalme. Litt bedre nå og det er deilig. Det å være sengeliggende er rett og slett kjedelig. I tillegg liger huet og surrer. Jeg får dårlig samvittighet på disse dagene. Min mann stilte spørsmål om han hadde vært syk, skulle han hatt dårlig samvittighet og det skal han selvfølgelig ikke. Men allikevel blir jeg alltid slik. Graver meg dypere og dypere inn i min egne dårlig selvfølelse. Dette må jeg slutte med. Mer å øve på.

Migrenen kom kastet på meg idag. Var egentlig helt fin når jeg våknet, men kjente en murring. Tenkte det var etter en hyggelig kveld igår. Men så i tretida kom den i full fart. Dette med migrene er noe jeg rett og slett hater, men nekter å ta for mye hensyn til. Hadde jeg tatt hensyn til det hadde det begrenset livet veldig. Den har ikke et tydelig mønster. Den kommer av og til etter at jeg har vært ute eller på fest, under fotballkamp, sitter stille i sofaen, trener, på tur osv. Slutter ikke med noe av dette. Glad vi bor her i Norge for det er medisinering som hjelper. Idag tok det tid før den hjalp, men satser på at jeg er fin imorra. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Mulig noen ser på dette som et syteinnlegg og det er kanskje det. Akkurat idag trenger jeg å bli pakket inn i bomull og få litt sympati. Migrene er dritt. Jeg synes synd på meg selv idag faktisk. Det er ikke ofte, men idag er det litt dritt. Synd at en lørdag bare blir borte. Men nå er det natta og satser på at jeg kan komme meg ut en tur imorra.

Digger dere.

Lag deg en god dag.