Takker og bukker. Hele måneden har jeg vært blandt topp 10. Det er rått takk.
Tenkte å skrive litt om en tilbakemelding jeg fikk. Jeg fikk beskjed at jeg måtte tenke på at jeg hadde det bra og det er det ikke mange som har. Da er spørsmålene mine, hvem bestemmer at jeg har det bra til enhver tid? Hvem vet det? Om jeg ikke har det bra, kan jeg da ikke skrive om det fordi dagen igår var topp? Hvorfor lese en blogg du mener bare er syting? Hvorfor klikker en seg inn på en syteblogg?
Livet er opp- og nedturer. I den digitale verden vi lever i er det ofte kun glansbildet som kommer ut. Livet mitt er ikke kun glansbilde. Det er masse som er bra og jeg er privilegert. Allikevel er det da så mye som har skjedd tidligere som har ødelagt noe i meg. Jeg jobber for å fikse mest mulig, men det er en lang vei å gå. Tror der for meg og andre faktisk hjelper å se at en ikke er alene om å slite med diverse. Tror i hvert fall ikke det er skadelig med åpenhet.
La oss ta ulykka vi var i. Her om dagen kjørte vi forbi noen biler som hadde kjørt i hverandre. Dette er den første ulykka jeg har sett etter vår. Allerede før vi kjørte forbi, da vi sto i kø, kjente jeg at noe var i gjerde. Jeg ble sint på de med telefoner som skulle filme. Ingen visste hvordan det hadde gått med de i ulykka. Håpet intenst det gikk bra med de i bilen og var inne på nett og så hva politiet hadde lagt ut. Stoler kun på det i slike kriser. Da vi smalt var det nemlig mye som ikke stemte og det var vondt å lese mens en lå på sykehuset. I tillegg var det da folk som tok snap av bilen vår og la ut. Dette kom venner av barna for øret og det er bare vi her i bygda som har den bilen med den fargen. Vet det var mange som ikke sov for de fikk kun oppdateringer på nett og der var det verre en først antatt. Da vi kjørte forbi bilene kom reaksjonen. Jeg så det antagelig gikk bra med de og da begynte huet mitt med vår egen ulykke. Det var vanskelig da to av barna satt baki når vi kjørte forbi nå og det samme i ulykka. Dette satte igang tanker og bilder om det som kunne skjedd og faktisk skjedde. Noen vil kalle det krisemaksimering. Noen sier det er PTSD som setter igang disse sterke følelsene og bildene som spoles i full hastighet i hodet. Uansett hvem som mener hva er det jeg som vet hva som skjer i meg. Det er gjengen min som dessverre opplever meg på det verste. Det er da jeg ligger en dag på rommet eller er ute av det som jeg var dagen før eldste reiste. Etter anfall går det ofte fint en god stund, hvorfor vet jeg ikke, men huet får pause.
Jeg håper med dette innlegget at dere som mener det er syting det jeg driver med, gjerne dropper å sende meldinger. Jeg trenger det ikke. Har i fortiden blitt mobbet masse. Vil dere spre noe så spre åpenhet og kjærlighet og om livet deres. Dette er en blogg om mitt liv og det er det kun jeg som kjenner. Tror mange har nytte av den og håper det.
Med dette innlegget håper jeg at alle dere som viser meg sympati og kjærlighet fortsetter med det. Jeg trenger det for det er tøft å være så åpen som jeg er, men jeg og andre trenger det. Trenger du det samme skal jeg prøve alt jeg kan å vise det og gi det.
Idag reiser min venninne desverre og jeg vet hun får besøk innen rimelig tid. Plutselig for noen få år siden møtte jeg ho gjennom kjente. Dessverre bor hun langt borte, men det går da buss. Digger deg, kjære venninnesøster. Sees snart.
Og alle,
lag deg en god dag.