Fine, fine folk. Supert at dere deler. Tusen tusen takk. Litt lettere å dele direkte herfra.

Send meg gjerne kommentarer på bloggen og ting dere vil jeg skal skrive om eller lurer på. Denne bloggen lager vi sammen.

 

Idag ble jeg så inspirert av noen treningsvenner på Friskliv. Så idag er emnet aksept.

Skal gå litt tilbake og noe er kanskje litt repetisjon for noen. Jeg har en haug diagnoser psykisk og noen fysisk. Den fysiske jeg sliter mest med er Fibromyalgi. Om du vil lese litt om det https://www.felleskatalogen.no/medisin/sykdom/fibromyalgi Dette er en kjapp innføring. For meg er fibro alt dette. Sliter med vandrende smerter, mage og søvn. Hva det kom av vet jeg ikke, men har hatt dette siden barneskolen og tror det eskalerte etter en overfallsvoldtekt og så etter bilulykken. Fibromyalgien er også grunnen til at jeg ba om resept hos Frisklivssentralen.

Ifjor måtte jeg til legen og si at dette går ikke lenger. Da hadde jeg stått på et morfinpreparat og sovemedisin i 2 år uten ønsket effekt. Sluttet tvert og smertene økte, så en viss effekt hadde de, men…. Etter kort tid fikk jeg, selvom det var en viss pandemi igang, et kort opphold/kurs på Kysthospitalet. De rundt meg har sett at det er før og etter Kysthospitalet hos meg.

Dette oppholdet var over 3-4 dager og kun et kurs. Vi lærte om sentralsensitivisering, kaos i nervesystemet og aksept. Idag skal jeg skrive litt om det siste.

Ene kursholderen fortalte en historie der du inviterte en del mennesker til en fest. Du inviterer folk du liker. Så er du på butikken og handler inn. Det kommer en du ikke liker og synes er sykt slitsom og lurer på hva du handler inn til. Du forteller, men inviterer ikke. Så kommer selve dagen og gjett hvem som banker på. Du svarer ikke. Dette mennesket kjenner ikke si besøkstid og titter inn gjennom vinduer. Du overser. Så møtes blikket deres og du åpner døren. Du slipper inn mennesket, men det får ikke oppmerksomhet, men er egentlig ikke like irriterende. Du tenker du gjorde noe lurt. Ok, hvorfor denne historien?

Jo, da legen min sa jeg hadde fibro sa jeg klart ifra at det kunne hun drite i for det gadd jeg ikke ha. Jeg visste vel det var det, men ville ikke. Nektet lenge å prate om det, men vi startet veien mot å finne best mulig lindring. Google ble min verste venn. Som jeg brukte tid på å fjerne mest mulig av denne uinviterte irriterende gjesten. Så sluttet jeg på alt og fikk oppholdet. Aksepten kom snikende.

Jeg tenkte da de startet med akseptpjattet sitt at dette er bare svada. Rett etter kurset første dagen hadde jeg så vondt og la meg i senga. Det var vanvittig fint utenfor vinduet. Så begynte tankene å surre. Hva er det beste nå? Invitere fibroen eller naturen inn? Jeg valgte det siste og gikk tur i flere timer. Dette var starten på min vei mot der jeg er idag. Jeg har ikke sjeldnere smerter. Det er kroniske smerter og plager, men det er greit. Jeg lever jo.

Plutselig endret tankegangen min seg. Det å ligge på sofaen førte til at smertene ble ikke bedre eller verre. Trening førte til litt verre smerter i starten, men en vanvittig mestringsfølelse, så det var verdt det. Jeg var i god sig frem til mamma døde. Da datt jeg rett tilbake. Så slo det meg brått og plutselig. Mamma dør faktisk av overvekt og med masse plager og smerter. Det skal ikke jeg. I januar i år startet jeg på ny. Litt hver dag om det så er å gå i butikken. Aldri en hel dag på sofaen pga smerter, men kan ligge pga migrene. Nå er det slik at jeg er ikke venn med fibroen, men den får lite oppmerksomhet. Den er bare der. Den kommer til å bli der. Hadde jeg ikke akseptert hadde jeg ikke vært på Skorve, Bindingsnuten, Gaustatoppen, trampolinepark, isbadet, klatrpark, trent over 3000 minutter i mai osv. Jeg opplever nå å våkne som idag med ekstreme smerter fordi jeg overhørte igår. Så er det trening da og denne avlyser ikke. Så er det etter trening da og jeg er idag faktisk bedre enn før. Dette skjer ikke alltid. Vet ikke hvordan det er imorra, men fordi jeg ikke hørte på gjesten (som aldri reiser) trente jeg. Minner skapt. Fikk en fantastisk samtale etter trening på kjøpet.

Oki, jeg vant ikke i lotto når jeg fikk denne kroppen, men det er greit. Jeg har vinni i lotto med gjengen min. Jeg har vinni i lotto med så mangt. Idag er det fokus på det jeg vant, må jobbe hardt for å holde fokuset, men det er et arbeid å være kroniker. Det er faktisk bare sånn det er. Det er ikke min feil. Det er ikke noen jeg har gjort. Det er mye jeg kan gjøre for å ha det best mulig med denne gjesten og mye jeg ikke skal gjøre. Kommer masse tilbake til dette, for idag er en god dag.

Idag er det i hvert fall å nyte gjengen. Imorra er det gode venner.

Du,

lag deg en god dag.