Tusen takk, kjære dere. Dere er bare best.
Idag starter hverdagen min litt igjen. Endelig. Jeg har tatt noen uker med ikke trening. Kroppen trengte det og det har vært så mye på tapetet. Idag skal Frøken Fryd på sommerskolen, så skal jeg på frisklivvstrening og så er det jammen fotballtrening for G16. Det blir supert å se treningspartnerne mine og gutta på laget igjen.
Ferien har vært super rett og slett, men tror barna faktisk er klare for å ha vennene inn i hverdagen igjen. De er super heldige som har gode venner nå på barne- og ungdomsskolen. De to største har også sine gode og nære venner. Min mann og jeg har en del felles venner og noen egne.
Dette med venner er ingen selvfølge. Jeg hadde noen venner i oppveksten, absolutt. Men aldri den ene som alltid stilte opp for meg. Husker mye lek, men også mye ensomhet. På barneskolen ble jeg mobbet. Mye skjult og noe var ikke det. Noe på tur til og fra skolen og noe i friminuttene. Gikk mye på utseende og størrelse. Jeg begynte alltid å gråte og da var det alltid “Skal du løpe hjem og få mammaen din til å sette seg på meg nå?” eller “Nå må jeg vel passe meg for du er like feit som mammaen din!” Dette har selvfølgelig satt spor.
Så kom ungdomsskolen og videregående. Det samme skjedde begge steder. Jeg ble utsatt for rykter og på videregående var det i tillegg mobbing om vekt. Det er egentlig helt vilt at heller ikke dette ble tatt tak i. Det var åpenlyst. Jeg har prøvd å tilgi mobberne og ryktesprederne. Klarer det til en viss grad og vet de sikkert har forandret seg. Det som er vanskelig er at de sliter muligens ikke med det de har gjort. Vet at noen hadde glemt det. Litt urettferdig, egentlig. Jeg har fått noen unnskyldninger. For har sagt ifra til noen jeg har møtt på min vei. Veit også at noen hadde det beintøft selv og er oppriktig lei seg for at det gikk utover meg. Dere vet hvem dere er og jeg har tilgitt dere. Takk for at dere har bedt om unnskyldning. Det har ført til at jeg vet det ikke var noe med meg. Takk.
Her hjemme har vi prøvd å lære barna at skal du si noe skal det være hyggelig. Det er ikke lov å gjøre narr av familie, utseende, religion, etnisitet, legning, utfordringer osv. Føler vi har klart dette bra. Vi er også veldig opptatt av at vi ikke blir krenket av alt, for det er en balansegang.
Jeg skulle ønske at dette ikke var noen mobbetemaer. Tenk om man en dag kunne slippe å komme ut av skapet. Slippe å være nervøs for å tro noe annet enn foreldre. Ikke være flau over diagnoser. Slippe blikk og kommentarer om man blir sammen med en med en annen etnisitet. Tenk om vi bare kunne elske hverandres ulikheter og heller ville lære av hverandre. Det å være nysgjerrige på andre er bare bra.
Jeg vil at det å elske skal være en menneskerett og drømmer at det blir en mulighet.
Og du,
lag deg en god dag.
