Dere er rett og slett verdens beste lesere. Takk for alle heiarop og delinger. Uten dere hadde ikke starten på bloggen blitt som dette.
Da er hverdagen altså nesten igang. Hvordan vi klarte oss uten at jeg hadde lappen aner jeg ikke. Idag har jeg vært sjåfør for meg selv og tre barn på ulike ting. Som jeg elsker det. Det er nydelig å føle at noen trenger meg. Det er slitsomt til tider, ja, men alternativet er verre.
Kjenner at jeg har latt styrketreningen hvile i sommer og tror nok HuMor er god og støl imorra. Men jeg liker det litt også. Det er nemlig litt tilfredsstillende å kjenne på andre enn kroniske smerter. Dessuten vet jeg at det er ikke lenge før jeg er klar for å guffe på med litt trening igjen. Kroppen trengte pause og fikk det. Tok jammen hensyn til meg selv. Det er pluss i boka.
Noe jeg finner vanskelig i hverdagen er uforutsettte eller ikke planlagte ting. For eksempel en ekstra trening eller kjøring eller møte. Legger gjerne en plan for uka og skriver opp alt. Da er det vanskelig når andre ting kommer inn, for jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det. Istedet for da å spørre om hjelp løper jeg rundt som en hodeløs kylling og prøver å finne tid til alt. Om jeg ikke har tid, eller altså at noe skjer samtidig, får jeg nesten alltid en eller annen reaksjon. Ofte føler jeg at jeg svikter den som jeg da ikke kan være med. Til mine har jeg alltid sagt at det de sier ja til først er det de skal gjøre. For meg burde det være en huskeregel, men går i fella hver gang. Ja, jeg øver, men det er så mye å øve på.
Det å leve er ikke bare å kjøre i fult tempo, men også å slappe av. Leste et sted at å øve på å leve er å klare å klare å slappe av om det er litt rotete når det kommer besøk. Husker ikke hvor jeg leste det og det er ikke direkte gjengitt. For meg er dette så sant. I tillegg er det å øve på å leve rett og slett å takle humpene i veien. Det skjer uforutsette ting, men vi er to. Det er så mange som må ta alt alene. Jeg må ikke det. Om mannen min må gjøre noe, som jeg hadde planlagt å gjøre selv, er det garantert en mor med en svart samvittighet. Han gjør det alltid med glede, men jeg takler rett og slett ikke å ikke gjøre alt. Men jeg kan ikke gjøre alt for alle, selvom jeg vil.
Derfor er jeg nå i denne kjipe prosessen med å velge bort. Det er en prosess som kommer til å ta tid, for kan ikke velge feil. Jeg må i tillegg øve på å ta valg som fører til at jeg sier nei til andre for å si ja til meg selv. Hutte tu… Det er jammen ikke lett å slappe av. Men skal øve på det i kveld.
Og du,
lag deg en god dag.
