Må bare takke for tilbakemeldinger, sympati og at jeg har blitt pakka inn i bomull idag. Det var akkurat det jeg trengte, mens jeg bekjempet migrenen og tror den er borte nå.
I tillegg er det veldig hyggelig å få masse tilbake om at det ikke er syting, men at jeg har en stemme som må høres. Tenk om alle som hadde en stille stemme kunne prate. Kanskje rope. Tenker vi sammen gir alle de stille en stemme. Den stemmen de trenger å bruke. Noen må hviske, noen snakke og noen rope. Jeg må skrive.
Det jeg skriver om prater jeg nemlig sjelden om. Det er mitt indre dere får servert. Kun min kjære får høre alt, etterhvert. Det har tatt tid, men jeg klarer litt og litt.
Det er bare synd at ikke alle i min situasjon klarer å åpne seg. Jeg veit at det spiser deg opp innvendig. Tror nok det er derfor jeg er der jeg er. Så la oss tillate de som har en stemme få den ut på en eller annen måte. Klarer vi det uten å dømme tror jeg mange får det litt lettere her i livet. Jeg veit at jeg har fått det.
Takk, for at dere gir meg en stemme. Til dere som ikke klarer å bruke stemmen, bare prøv, litt og litt.
Og du,
lag deg en god dag.
