Joda, idag har jeg utfordret meg selv veldig. Latterlig stolt av meg selv og ikke minst frøken Fryd.

Sommerskolen her i kommunen har altså da fått en haug av unger og voksne ut i på klatring. Først var det ikke plass, men siden jeg kunne være med ble det da plass til oss allikevel. Hver voksne hadde 4 barn. Så vi har klatret og ziplinet i 3 timer. Jeg er så sliten.

Begge vi er da redde for høyder, men ho ville jo dette da. Vi var begge på nippet til å gi oss ved første zipline. Jeg havnet på en annen gruppe og de zippet avgårde så jeg måtte bare komme igang og da var det gjort. Det var så gøy, men før jeg slapp så skummelt. Neste runde tok bare vi to sammen og da var ho igang. For en mestringsfølelse.

Problemet mitt her etter er at jeg er ikke sterk i armene i det hele tatt og jeg er i tillegg kort og tung. Det var noen steder hvor jeg bare ville gi opp for jeg klarte det ikke. Selvtilliten var helt på bånn. Jeg følte meg som en geleklump og så kom følelsen av at jeg har herpa kroppen min. Jeg merket panikkanfallet nærme seg og det kom. Men da var det bare Frøken Fryd og meg og for første gang kom jeg meg ut av det ved at jeg fokuserte på hvor jeg var. Jeg var i klatrepark med min kjære datter og en haug andre barn og min frykt og dårlige selvtillit skal ikke smitte over på dem. Det klarte jeg. Ho ville hjelpe meg i siste hinder, men mor skulle klare selv og jeg klarte det.

Tenk hvor mange ganger jeg har valgt å ikke være med fordi jeg ikke klarer. Fordi jeg vet at gevinsten imorra er en ødelagt kropp. Mitt fokus har vært på denne ødelagte kroppen. Den er mulig ødelagt imorra, men jeg har ziplina og klatra og klart det. Fokuset imorra håper jeg kun blir på denne mestringen. Idag er et nytt minne skapt.

Mens jeg sitter her renner tårene. Jeg er så utrolig stolt. Den følelsen er så fjern for meg. Ja, jeg er stolt av min vakre datter, men jeg er oppriktig stolt av meg selv. Jeg har vondt i alle muskler og ledd, er rimelig forslått på armene, men jeg klarte det. Ofte er det jo slik at kropp og sinn ikke spiller på lag og om de er enige er de gjerne enige at livet er tøft. Nå kjenner jeg en følelse av “Bring it on”. Jeg føler meg som Superwoman.

Det er den samme følelsen jeg får når folk kommer og sier at de må bare si at jeg er tøff med denne bloggen og at det hjelper så mange. Det gjør at jeg kjenner at uansett hvor tøft det er, så er det verdt det. Vet at jeg har det tidvis bedre med meg selv og andre dager er det å skrive grusomt. Jeg tror allikevel at i lengden vinner vi alle litt på det.

Mine traumer er mange og det å være livredd har jeg vært mange ganger. Jeg blir så redd at angsten tar overhånd. Jeg får dødsangst. Idag vant jeg over alt. Jeg kjente igjen tegnene og klarte å overhøre de og kjøre på. Jeg vant over mye idag.

Jeg lagde meg en god start på dagen og den skal fortsette med fotballkamp. Må jo bli bra.

Kjære tålmodige du,

lag deg en god dag.