Tenke seg til at jeg er blandt de topp 100 her. Det er litt kult synes jeg. Det er takket være dere. Topplista oppdaterer seg ikke, men har en egen side der jeg ser aktiviteten her inne. Takk.
Idag lurer jeg altså litt på om det er verdt det. Har så ekstreme smerter at jeg vet faktisk ikke. Liksom litt krise når det å skrive gjør vondt. Kan ikke grave meg ned, må holde tanken om mestring. Blir så frustrert over at jeg hele tiden må vurdere om det er verdt det.
Igår var jeg på trening som jeg skrev og etter treningen var jeg så mye bedre. Idag ser jeg at jeg ødela godt for meg selv med å være all-in på klatring og trening. Tror nok kroppen hadde vært bedre om jeg hadde klart å trene litt roligere igår. Om jeg bare hadde hørt på fysioterapeuten. Hun kan jobben sin, men jeg skal alltid gå fult inn for det jeg gjør ellers er det liksom ikke noe poeng å trene, i mitt hode.
For å ikke krabbe ned i kjelleren helt må jeg nå ta dere med inn i hodet mitt litt. Det er et sinnsykt tankekjør for nå jobbes det for å finne ut at det var verdt det. Dere har sikkert sett , og kanskje lager dere det selv, slike for- og imotlister. I huet mitt lages det hele tiden. De dagene jeg våkner og kjenner livet er grått lages det lister for å gå i butikken, bli hjemme, trene, vaske hus osv. De dagene kroppen ikke lystrer lages og lister. Som jeg skrev igår, jeg aksepterer at dette er kroppen min, men det er slitsomt på dager som idag.
Det er også noe i spørsmålet som river litt i meg. Jeg har fått utdelt denne kroppen ved fødselen, men smertene er ikke bare derfra. Det er folk som har gjort ting med meg som har ført til dette livet med smerte. Det at det er verdt det for de som har misbrukt og voldtatt…. Det er en tanke som har blitt sådd. Klarer ikke skjønne hvorfor noen gjør det.. Tanken om hvordan hadde det vært om jeg ikke hadde opplevd alt sammen. Det er for mye å tenke på på dager som dette. Det koker over.
Jeg må komme meg ut av denne evige spiralen om å hele tiden vurdere utfra verdi. Må komme tilbake til der å bare gjøre. Det er bare det at da kommer i hvert fall de fysiske smellene oftere. Idag verker alle steder i kroppen. Allikevel klarer jeg å innse, nesten, at ja det var verdt det. For om noen dager, forhåpentligvis imorra, er smertene tilbake til normalt nivå og jeg kommer til å tenke på da Frøken Fryd og jeg sto oppe i et tre og hun utfordret frykten sin. Jeg klarte å snakke ho gjennom det. Utrolig fascinerende at jeg som var livredd selv klarte det. I tillegg husker jeg en gutt som var tidenes motivator. Virkelig skrøt av hvor flink jeg var å snakke til barna og av min kjære frøken hvor tøff hun var. Hans heiarop vil jeg heller ikke glemme. Selv bussturen var superhyggelig. Jeg kommer til å huske den følelsen jeg hadde da jeg trodde jeg ikke klarte mer og klarte det. Den følelsen da jeg slapp meg ut i zipline etter å kjenne at hele kroppen ristet. Det at angsten ikke fikk lov til å slå ut. Stoltheten! Mestringen!
Konklusjonen min nå etter å ha skrevet ned kaostankene mine til dere er at ja det er verdt det. Jeg skal bare lære meg å roe litt ned etter slike strabasiøse opplevelser. Prøve å skjønne at det er trening i opplevelser også. Treningen er verdt det. Jeg har endret så mye at jeg nå klarer toppturer, trampoline- og klatrepark. Det er verdt det.
Idag skal min kjære og jeg reise bort da han har spillejobb. Jeg gleder meg. Mulig jeg ikke blogger i helgen, men det ser dere. Kjenner vi meg rett gjør jeg nok muligens det allikevel.
Du,
lag deg en god dag.
