Dere altså. Digger dere. Takk for delinger og at dere leser.

Dagen idag startet med å smøre matpakker til de to minste og mann. Det er faktisk noe av det beste jeg vet å gjøre. Mat og en liten lapp med noen ord til hver av dem. Dette gjør så de får litt bedre tid på morgenen og kaffen er klar så jeg får tatt en kopp med dem før de reiser av gårde. Det er deilig med denne rolige stunden. En god start på en dag jeg vil lage god.

Sovet litt rart i natt. Vært fryktelig masse tanker. Tilnærmet panikk. Jeg hadde nok mareritt og det er vanskelig å skille de og virkelighet innimellom. Marerittene er like realistiske som anfallene mine. Slitsomt, men det går alltid over. Heldigvis.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg skrev igår om litt av min ungdomstid. Den var turbulent. Skulle så gjerne vært foruten mange av egne valg, men også valg andre tok for meg. Vet at mye av dette har formet meg til å bli den jeg er og det jeg er fornøyd med med meg selv. Det har også ført til at jeg sliter med det jeg sliter med og det er altfor mye. Helt uoverkommelig innimellom.

Var ikke helt klar igår med å fortelle om det som nå kommer, men skal starte på puslespillet om dette idag. Vi hadde en familievenn som jeg har skrevet om tidligere. Han likte at jeg var en ramp som han sa og hjalp meg alltid å lure mamma og pappa. Jeg snek meg alltid inn vinduet hans når han var der om jeg hadde vært ute uten lov. Jeg klarer ikke å skjønne at jeg gjorde det for det som skjedde på det rommet var ikke verdt det, men jeg skrudde av alt av følelser i denne perioden tror jeg. Kroppen min var til alle andres bruk. Den var allerede så misbrukt. Vet faktisk ikke hva jeg tenkte på. Dette er vel noe av grunnen til at det er en seksuell lavalder og at det faktisk er misbruk og voldtekt det jeg har vært igjennom. Jeg har altfor ofte tenkt at jeg fortjente det for jeg satt meg i situasjonen selv. Men jeg var ikke voksen. Noen skulle ha sett meg, hjulpet meg og ingen skulle misbrukt meg.

Jeg snek meg ofte ut nå han var hos oss. Det var ofte hans forslag. Han skulle la vinduet være åpent. Han var alltid våken når jeg kom hjem. Alltid. Mens jeg skriver nå blir jeg kvalm. Han hjalp meg inn vinduet og så var det igang. Jeg kan kjenne hånden for munnen og truslene han hvisket i øret. Lukten av gammel mann. Skummel mann. Farlig mann. Aner ikke hvorfor jeg ikke kjempet imot, ropte… Eller jo, når jeg skriver det skjønner jeg det. De hadde jo sittet på stua når alt skjedde med onkel. Det var ingen vits, dessuten lovet han å ødelegge livet mitt og familien. Jeg kjenner kroppen hans mot min. Det er bare ekkelt. Han luktet så ekkelt. Alltid. Kjenner grepet om skuldrene. Grepet om halsen når han løftet meg opp. Trusler  Følelsen av at nå dør jeg. Jeg døde ikke, men han er død. Jeg håper dette er siste gang jeg skriver om han. Dessverre er det nok ikke det.

Noe av det jeg synes var verst var å sitte og spise middag rundt samme bord som dette kreket dagen etter og han sitter der med det sleske smilet sitt. Han klarer å late som ingenting har skjedd. Ikke sjelden kjente jeg hånden hans under bordet på steder den ikke hører hjemme. Guri, som jeg hatet han. Ville bare rope. Kunne ikke. Han hadde full kontroll over meg, i flere år. Han fikk år av livet mitt. Jeg vil ikke gi han mange flere år. Ikke han. Ikke onkler. Ikke overgripere.

Jeg kjenner  at puslespillet er ikke ferdig lagt. Det er for mange følelser i det. Jeg har allerede skrevet jeg er kvalm, så kvalm at jeg måtte kaste opp. Det er helt grusomt å gå igjennom fortiden, men jeg må. Det er jo ikke bare jeg som har vært igjennom dette. Det er så mange. Altfor mange, men vi er ikke alene. Det er alltid noen å prate med. Alltid.

Jeg er utrolig heldig. Jeg har et godt liv. Veldig godt. Jeg har fire friske barn og en vakker mann. Denne gjengen er mitt alt. Jeg gjør alt for dem. Det er også veldig godt at de gjør alt for meg. De elsker meg for den jeg er.

Når jeg skriver det kjenner jeg at smilet er på tur tilbake. Jeg skal klare å ta tilbake de aller største delene av livet mitt. Mye av dette blir gjennom samtaler med min kjære, skrive med dere og 7september er jeg igang med behandling igjen. Mitt liv skal bli mitt, jeg må klare det. Nok er nok.

Idag skinner ikke sola ute, men den skal skinne inni meg.

Kjære, vakre du,

lag deg en god dag.