Tusen takk, fininger. Digger dere.
Noen dager lurer jeg bare på å bli i senga. Det er rett og slett mer fristende enn å sette igang med dagen. Kjente meg rett og slett dyster idag tidlig. Sto opp og lagde matpakker og satte på kaffe og dagen var igang. Det å få noen øyeblikk med mine kjære hver morgen er virkelig verdt å stå opp for. Det å elske hverdager er egentlig en fin ting.
Jeg sliter med angsten min for tiden. Igår hadde jeg en skikkelig tøff dag. Det var vanskelig å rett og slett komme seg ut døra. Det å faktisk klare å reise på frisklivstur var en seier. Så mye bedre det var enn å ligge på sofaen. I tillegg ble fibroen mye bedre. Angsten ble ikke bedre, men jeg hadde en fin tur og samtale på tross av angsten.
Det å føle redsel er medfødt. Angst er irrasjonell frykt. Min angst for tiden er knyttet til sykdom, død og generelt mer bekymret og urolig i hverdagen. Vært det lenge. Mye indre tankekjør og stress. Det å være bekymret er jo helt vanlig tenker du kanskje? Det har du helt rett i. Jeg er bare bekymret konstant for mye og mange. Dette har eskalert over årene og periodevis er det helt hemmende. Men etter behandling både hos psykolog og på Kysthospitalet (da for fibro) har jeg fått en verktøykasse jeg tar i bruk. Åpenhet er det som hjelper meg mest. Bare det å forklare dere hvordan mitt indre er nå, hjelper meg å sortere ut litt av det irrasjonelle og det rasjonelle.
I tillegg har jeg enda ikke vært i eksponeringsterapi, men vet at det å ikke rømme fra det jeg har angst for eller låse meg og mine inne, som jeg helst vil, hjelper. Noen ganger må jeg allikevel ha en utvei. Dette er når jeg blir usikker på PTSDen min. Den er dessverre ganske aktiv for tiden. Du kan rett og slett være glad du ikke er inni huet mitt for tiden for der er det voldtekter, misbruk, død, sykdom, kollisjoner, mobbing osv. Bildene er så tydelige, marerittene så ekte, luktene så skarpe og lydene realistiske. Jeg utsetter meg selv for ting for å få tilbake kontrollen, men kan ikke det på alle områder i livet. Det blir for mye. Derfor er det et puslespill om gangen. Skrøyt på meg nå med et om gangen for det er flere som legges parallelt. Når jeg blir ferdig har jeg vel egentlig laget en collage av egne traumer. Da kan jeg begynne på en nye en med det gode i livet. Må nok pusle mer på de bildene også.
Jeg har angst for at mine skal oppleve noe som helst av det jeg har opplevd, foruten det gode. Jeg legger ned mye energi i å beskytte mine for fare. Når de er ute av huset sliter jeg. Veldig. Når jeg er med dem er jeg veldig bevisst på at min frykt ikke skal smitte over på dem. La meg gi et eksempel. Gaustatoppen, jada jeg klarte det. Der ville de ta banen ned. Jeg ville absolutt ikke det for er livredd for trange rom og mørket. Mange grunner til det. Selvom jeg vet at jeg ikke vil oppleve det samme i toget fra toppen. Det å sende barna ned med kompisen vår var vanskelig. Jeg ble da så delt om hva som er riktig å gjøre. Men de ville, jeg ville ikke ta det selv eller at de skulle det, men de gjorde det. Turen ned med min kjære var nydelig og de var superhappy for å ha tatt banen. Dette er slike ting jeg eksponerer meg selv for i hverdagen. Sønnen på 14 har reist og badet med kompiser i sommer. Jeg sitter hjemme og er livredd for døden. Frøken Fryd er jo alene ute med venner og sykler. Jeg er livredd for at hun skader seg. Mannen er på jobb. Tenk om han kræsjer. De eldste på jobb og jeg er livredd for at noe skjer. Har behov for oppdateringer hele tiden, men sender sjelden melding til barna, mannen derimot prater jeg med hver dag. Det er vanskelig å skjule mine indre redsler. De eldste har jeg nå, etter at de ble myndige, hatt gode samtaler om dette med. De tar hensyn og sender meldinger om at de har det bra om de er på tur. Dette fordi det koster dem lite og de vet at det roer tankekjøret og pulsen min. Synd at det hjelper, men godt allikevel at vi har noe som funker for oss. Det blir også oftere litt greiere om de ikke sender melding, angsten kommer ikke like fort. De minste kommer hjem til tiden (og da trenger de ikke blir ringt etter, selvom jeg trenger det) og vet ikke så mye om mitt indre kaos her.
Det å være delvis åpen med barna er jeg allikevel. Vi har jo de dagene angsten ligger utenpå og jeg skvetter eller gråter for den minste lille ting. Eller at jeg er i en depresjon. Alltid får barna da vite at det er ingenting med dem, det er kun mitt indre og mine tidligere erfaringer som gjør at jeg reagerer litt anderledes enn andre. Det at de får vite at det er ingenting de har gjort eller kan gjørevet jeg er viktig. Jeg vet hvordan min barndom var.
Det å gå på eggeskall er fryktelig tungt og vondt i lengden. Det å hele tiden aldri strekke til. Det å bli dratt etter håret. Låst ute. Kalt navn. Det å alltid ha dårlig samvittighet og dette på toppen av alt misbruket og alt det andre. Jeg kjenner at jeg akkurat nå er stolt jeg står på begge beina. Jeg er stolt av det mannen min og jeg har gjort med våre vakre. Jeg er stolt av den medmenneskeligheten og selvstendigheten barna våre og vi har. Vi er rause mennesker alle seks.
Fordi jeg nå har skrevet dagens er pulsen roligere og angsten ikke like intenst. Dette er muligens rotete for der, men det har funket for meg. Vet det er andre der som har det som meg, det er liksom kaotisk innimellomheletiden for oss.
Kjære vakre medmenneske,
lag deg en god dag.
