Takk for at dere leser og kommer med tilbakemeldinger. Nå lurer jeg på hva dere vil jeg skal skrive om. Mer historie, trening, psyken, hverdag, hobbyer? Kom med forslag. Jeg er åpen for og om det meste.

Idag har jeg faktisk en skikkelig tøff dag. Det er litt veldig kjipt for vi har ingen planer i kveld. Både kropp og sinn har en reaksjon jeg ikke helt klarer å finne ut av. Dårlig søvn er nok også en god grunn til at jeg er litt ute av drift. Idag var jeg på tur med Frisklivssentralen. Vi var ikke så mange, men hadde en veldig god samtale underveis og etterpå. Trente igår og dagen før, kan være derfor kroppen ikke spiller på lag, men er anderledes enn det pleier. Jeg er mer sliten i tillegg til smertene. Liker det ikke, det føles som det har kokt over og at jeg har møtt veggen litt igjen. Den trives jeg ikke med og jeg tar ikke hensyn til den og vil ikke det heller.

Blir nok en plan med både lege og psykolog om akkurat dette. Jeg klarer liksom ikke lade mellom slagene og vet ikke hvordan jeg skal klare å få det til heller. Nå har jeg sagt fra meg en del ting, men skal fullføre høsten. Trenger det for egen selvfølelse og for å vite at jeg kan fullføre det jeg har sagt ja til. Det som er problemet er at jeg fortsetter jo bare å si ja til nye ting, men det må jeg jobbe med. Jeg klarer å ha litt ansvar, men i og med at jeg har null filter og går all in i alt jeg gjør blir totalen for stor, når tilleggstingene kommer. Det er her jeg må bremse og det har jeg bestemt meg for,  men jeg liker ikke å bremse. Jeg vet ikke hvordan man gjør det.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg har liksom plutselig fått egne behov. Helt merkelig. tror egentlig noe skjedde når mamma døde så brått. Tror jeg rett og slett ubevisst startet prosessen om å ta vare på meg selv og behovene meldte seg. Mitt hovedbehov er å være tilstede for gjengen min. Det er det aller viktigste. Det klarer jeg her hjemme. Men jeg vil være med på annet moro med de og, men det klarer jeg ikke alltid. Det å ikke lenger ha ork til å finne på sprell som før, slo meg helt ut en dag. Jeg hoppet på trampoline, tok de med på turer, kafe, spilte masse, osv. Nå er kun det fritidsaktivitetene deres, mine forpliktelser og husarbeid jeg får til. Jeg er nesten ikke på kafe en gang. Jeg er tross alt kafedronninga. Forrige uke dro jeg på kafe alene faktisk. Det var skikkelig godt å bare være tilstede i nuet uten å skulle noe. Kjenner at jeg trenger å lade på kafe med venner eller alene, spille med barna, leke boksen går. Trenger å lade med å se film med min kjære på kvelden uten å sovne. Reise på besøk. Trenger vel også å lade med å ikke gjøre noe, men jeg vet ikke hvordan. Jeg vet jeg må øve.

Det går opp for meg nå at jeg har hatt et energioverskudd som nå er tomt og jeg har ikke noe på lager. Det går opp for meg at jeg er sliten. Jeg må lære meg selv å kjenne på godt og vondt. Tror nok min ene lille diagnose har lurt meg litt med å kamuflere egne behov bak gleden i å glede andre. For det gir meg energi, det. Det er som å spise en sjokolade, blodsukkeret stiger kjapt og høyt for så å falle til under der det var. Men kanskje det å glede meg selv også kan gi meg noe. Det å unne meg selv egentid og å gjøre det jeg kjenner jeg trenger. For jeg kommer til å lære meg å finne ut hva jeg trenger. En dag lærer jeg. Jeg lærer nemlig ikke så fort, men er på vei.

Jeg vet at jeg gleder meg til å trene laget mitt og være lagleder for Alaget i høst. Jeg vet jeg gleder meg til å kunne se på Frøken Fryd sine treninger neste år, mulig det blir litt friidrett også. I høst tror jeg ikke vi får til å starte med det. Frøkna er nemlig meget spretten og rask. Spennende. Jeg veit at det å være med nest eldste før militæret er viktig for meg. Jeg vet at samtalene med eldste er viktig for meg. Jeg vet at det å bruke tid med nest yngste på treninger og kamper er viktig. Digger samtalene våre i bilen på tur til og fra. Jeg vet jeg digger å følge mannen på kamper og spillejobber.  De er så dyktige i alt de gjør. Mitt mål er å bli bra på å være mamma og kjæreste. Jeg vet de synes jeg er det, men jeg kan bli bedre. I tillegg skal jeg bli snillere med meg selv.

Jeg skal lære meg å strekke til på de områder jeg vil strekke til på. Jeg klikker litt i tanken på å ikke strekke til overalt, for det er det jeg vil, men jeg drar i bremsen. Litt kjedeligere, men tryggere og mer langvarig.

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å lage pølsegrateng. Et av mine beste minner fra barndommen. Så tror jeg at jeg skal høre med de hjemme om vi skal benke oss foran TV og se film eller spille noe. Eller bare skravle. Oh yeah, dette skal bli en bra ettermiddag.

Kjære du,

lag deg en god dag.