Tusen takk dere som leser. Trenger alle delinger jeg kan få . Vil gjerne bli enda litt større og dele med enda flere.

Jeg sitter med litt mindre angst idag enn på lenge. Hvorfor vet jeg ikke og det er jo egentlig  litt typisk. Treningen idag førte til mindre smerter og det er alltid gøy. I kveld er jeg vikartrener for sønnen og får da åren av å være trener på kampen til frøken Fryd. Gøy, lenge siden jeg har fått trene dem. Gleder meg til det. Til og med fått startet på vask av klubbhuset idag. Dette er dugnadsuka kan man si, avslutter med cup på søndag. Deilig det.

Har i det siste tenkt mye på en strofe i denne sangen min kjære har skrevet til meg. Strofen er “Du gir til andre, det du aldri fikk.” Det har han nok rett i. Tror litt av denne angsten i det siste har kommet av at jeg ikke klarer å gi like mye mer. Jeg trenger å gi meg selv litt. Det er noe nytt. Helt nytt. Jeg har begynt å se hva jeg får av andre i tillegg, eller ikke får. Så er det kjipe at jeg har innsett hva jeg ikke har fått i min barndom.

Jeg fikk ikke trygghet og gir trygghet. Det å miste tryggheten er lammende. Jeg kan den dag idag bli lammet når jeg kjenner på utrygghet, enten egen eller andres. Det er ingen forskjell på det for meg. Hvilken diagnose som gjør det vet jeg ikke, men tenker det er PFFene mine. Det å nesten aldri være helt trygg er vanskelig. Det er lett å da bli hjemme, for det er mitt eneste 100%trygge sted. Det å være vekke herfra er noen ganger umulig. Når jeg da først er borte er det ekstremt viktig for meg at de rundt meg er trygge. Hvorfor jeg blir stressa og utrygg når andre er det vet jeg ikke. Det var derfor det er så vanskelig med disse utrygge humpene som skjer innimellom, som man ikke kan styre. Det er humper i veien og de kan slå meg ut, men de ødelegger meg ikke lenger.

Jeg  fikk ikke tid og jeg gir tid. Dessverre har jeg sett at jeg har hatt et behov for å gi alle på min vei tid, men det går ikke. Jeg har rett og slett ikke kapasitet til det. Alle jeg gir tid tar jeg med meg hjem. Jeg klarer ikke å legge fra meg de jeg møter på min vei. Jeg klarer ikke legge fra meg tanken på om jeg har gitt nok tid. Det å ha tid til mine nærmeste er det jeg nå må prioriere. Det de trenger av tiden min skal de få og det som er til overs da, kan jeg gi til andre.

Jeg fikk lite kjærlighet og jeg gir kjærlighet. Jeg gir nok kjærlighet til de som vil ha det og de som ikke vil ha det. Er det noe jeg har overflod av så er det det. Og en ting er sikkert, det er ekte kjærlighet. Det å aldri få høre noen er glad i deg som barn er tøft. Jeg vet de hjemme var det, altså, men ble aldri noe fokus på det. Aldri en spontan klem med etterfølgende “Jeg er glad i deg. ” Det var nattaklem og “Sove godt og drømme søtt.” Men jeg kjente alltid at det manglet noe. Jeg visste ikke hva det var som barn, men ser det nå. Her er det “Elsker deg” hver gang vi går fra hverandre og det går alle veier. Det som er deilig er at vi mener det. Vi elsker hverandre. Vi er der alltid for hverandre. Legger godt merke til at alle barn, spesielt, trenger tilbakemeldinger på at man er glad i de og stolt av de. Derfor er det viktigste for meg på treninger å bruke navnet til alle, snakke med alle og gi alle klem eller fist bump. Stjernene i øynene gir meg kjærlighet.

En annen ting som var tøft var det å aldri være bra nok. Jeg var livredd for å gjøre feil og for lite. Så var alltid igang. Husker jeg vasket og så kom mamma og vasket etter meg foran meg. I stedet for å lære meg hvordan jeg skulle gjøre det riktig eller bare vente til jeg hadde lagt meg var det kjeft. Om jeg var uheldig og knuste noe brøyt det ut andre verdenskrig. Guri for en redsel jeg kjente når jeg knuste. Har måttet fortelle om dette til barna for jeg blir så redd når de knuser noe. Redd for at de kutter seg ja, men aller mest redd for at de tror jeg blir sint. Reagerer helt vilt sterkt på dette. Kjenner pulsen øker når jeg skriver om det. Helt merkelig, men det er sånn huet er. Masse bilder som flasher fort her nå. Kjenner kvalmen. Kjenner det låser seg. Veldig rart at noe så uskyldig som å knuse noe setter igang dette.

Vi er relativt mye sammen i dette huset og vi digger hverandre. Det å vite at ingen her hjemme føler seg som en belastning er godt. Jeg vet så godt hvordan det føles. Det å føle at alt hadde vært bedre om du ikke var der. Tenkte ofte på bare å flytte. Dette er en tanke som kan ta meg i mine nedeperioder. Jeg vet at det er tøft å leve med meg. Idag vet jeg at de her hjemme ikke kan tenke seg at jeg ikke er her. De elsker meg alltid og jeg dem. Jeg vet at uansett hva som skjer er det noen som kjemper for meg, alltid. Jeg vet at jeg kjemper for mine alltid. Da han eldste flyttet spurte jeg han om hva han husker best og kommer til å ta med seg videre i livet. Jeg kommer aldri til å glemme hva han sa. Han sa at min kjære og jeg alltid hadde kjempet for han og alltid elsket han. Tenk å få et sånt kompliment.

Jeg er heldig med mye av det jeg har og det jeg er uheldig med kan jeg ikke styre, men jeg skal jobbe med å bli så heldig som mulig. Jeg skal jobbe med å elske meg selv så mye som mulig. Jeg skal lære meg å gi meg selv tid. Jeg skal lære at jeg er bra nok. Jeg skal lære meg selv å kjenne.

Du,

lag deg en god dag.