Da er vi på tur hjem etter 2 døgn med luksus masse familie, bading, nydelig mat og drikke.
Man sier at man ikke kan velge familie. Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Da min kjære og jeg valgte hverandre fikk vi familie på kjøpet. Det at alle matcher er fantastisk. Det er deilig å være i en storfamilie. Takk alle sammen. Dere får meg til å føle velkommen og verdsatt.
Det å føle seg verdsatt er en god følelse. Det er deilig å føle det og få folk til å føle det. Tror det er viktig at alle blir bedre på å verdsette hverandre. Tenk om vi kan gi flere komplimenter og lære oss å takke hverandre. Det tror jeg vil gjøre verden til et bedre sted. Det å skryte av folk for den de er og ikke bare hva de gjør.
Jeg er fryktelig dårlig på å ta til meg komplimenter. Prøver å øve aktivt på dette. Rimelig god på å skryte av andre og gi komplimenter, men ser nok ikke på meg selv slik jeg ser på andre. Så nå skal jeg skryte mer av meg selv til meg selv og til dere selvfølgelig.
Jeg er sterk.
Jeg er flink med barn.
Jeg er en god mamma.
Jeg er sta.
Jeg er morsom.
Jeg trener.
Jeg ser andre for den de er.
Jeg er fordomsfri.
Jeg er flink til å skrive.
Dette er er godt utgangspunkt å jobbe videre med i min vei mot en god selvtillit. Starter fra toppen av lista. Jeg er sterk. Nå er jeg rimelig sterk fysisk og psykisk. Det er lenge siden jeg har følt dette. Det at jeg står oppreist er ingen selvfølge. Noen ødela meg litt, men jeg er på vei til å heles. Til å bli hel. Jeg trener masse nå og blir bare sterkere og sterkere fysisk. Jeg har vært på Gaustatoppen og trampolinepark i to timer. Jeg skal bare bli sterkere og sterkere.
Så sitter man her litt lemster etter trampolinepark i går. Jeg begynte å grine når jeg var ferdig. To timer hopping holdt jeg ut. Hoppet uti pitten og kom meg opp til og med. Dette var min hemmelige bucket list. Det å komme seg opp derfra var umulig for bare litt siden. I går kjente jeg på følelsen av å være stolt av meg selv. Det er sjeldent, men veldig godt.
Jeg må lære meg følelser. Jeg var som tidligere skrevet et stille barn. Er ikke stille lenger. Sier vel ifra om alt og ingenting. En løvemamma er jeg nok også. Mine barn må kjempe litt selv, men når de ikke vil eller klarer er jeg der. Vi er to som står opp for våre. De skal alltid vite at det er noen her for dem.
Det å kjempe for de som ikke har en stemme har jeg nok alltid gjort. Det å være fordomsfri er vel den egenskapen jeg er mest stolt av. Håper og tror det er det barna tar med seg videre inn i voksenlivet fra meg. Hadde nemlig noen år der alle mennesker var skumle. Jeg dømte alle etter tidligere erfaringer. Jeg var egentlig redd for folk. Det er rett og slett ikke riktig. Forståelig ja, men ikke riktig. Så fikk jeg spørsmålet hos psykologen. «Hva er din beste egenskap?» Der og da kunne jeg ærlig innrømme at det hadde endret seg veldig. Den dagen jeg ble tryggere i meg selv.
Dette blir et lite innlegg for jeg er hos min mann sin familie og de har blitt min. Jeg er verdens heldigste. Jeg er trygg. Her er det trygt og morsomt. Jeg har ledd i et døgn tror jeg. Skriver mer i dag. Nå skal jeg nyte dagen.
Gårsdagens innlegg var tøft å skrive. Jeg havnet en liten tur i kjelleren. Men det trengs innimellom. Jeg tenker veldig på det i dag også. Det er meg helt fjernt at ingen ante noe. Jeg må tro det, men klarer ikke det helt. Må bare jobbe videre med aksept her.
I dag skal jeg faktisk i trampolinepark. Må nesten le. Vi har vært i park før, men da har jeg måttet se på. I dag skal jeg bli med inn og hoppe. Det kan jeg nå fordi jeg er sterk nok i kroppen til det. Blir spennende å se åssen det blir. Kiler litt i magen.
I går var to av barna i vannpark med Sommerskolen. De var rimelig slitne når de kom hjem, men lykkelige. Jeg skal ærlig innrømme at jeg satt hjemme i full angst for at noe skulle skje. Var vel egentlig på nippet til å sette meg i bilen og se på dem. Her må jeg øve. Jeg er alltid med på alt. De elsker at jeg er med. Det som er dritt er at jeg sliter altså så når jeg ikke er med. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Der er her fortiden slår inn og ødelegger. Selv om de er med mennesker jeg stoler på er jeg livredd for at noe vondt skal skje med dem. Men jeg har sluppet taket delvis og lar de reise på egne ting. De vet ikke at jeg innimellom sitter hjemme i angst. Nå er den katta ute av sekken også. Blir mange katter etter hvert.
Første gang jeg kjente på dette var da jenta mi kom hjem et kvarter senere enn planlagt. Jeg var livredd for at noe hadde skjedd. Heldigvis klarer jeg å beholde roen ovenfor dem. Men jeg stusset over reaksjonen min og måtte prate med psykologen om det. Da var det lett å skjønne hvorfor. Det er jo rundt denne tiden jeg hadde det som verst. Da hadde jeg noe håndfast å jobbe med. Min datter er trygg. Jeg vet hvor hun er og hvem hun er hos. Jeg vet dette er mennesker jeg kan stole på. Vi er heldige som har trygge folk i livene våre.
Ble et litt kort innlegg nå. Kommer mer senere om jeg får tid for vi skal på besøk etter trampolinepark. Ønsk meg lykke til som hoppende og leende mamma i dag.
Takker igjen. Noen dager på 2.plass nå. Blir glad om dere fortsetter å dele. En ydmyk frøken som sitter på verandaen.
Idag sto jeg opp etter en ytterst merkelig natt. Jeg har drømt så ekstremt masse minner. Både gode og vonde. Rart at det er så blandet både i søvne og her jeg sitter i våken tilstand. Håper at jeg klarer å ta dere med i min helingsprosess. Det er nemlig utrolig skummelt, men som jeg har skrevet allerede, jeg trenger det og vet at jeg allerede har hjulpet andre. Da er det verdt det.
Dette med vonde minner er bare trist. Tenkte når jeg våknet at det er vel derfor jeg er så opptatt av å skape gode minner med egne barn. Opptatt av å være med på det de vil ha meg med på, og litt til. Skape gode minner for alle barn er vel det jeg gjør. Mye av det er dog ubevisst.
Det som jeg er stolt av oppi dette er at mine vonde minner er snudd om til noe bra i hverdagen til andre barn. De har gjort så jeg er blitt en trygg voksen for barna.
Det som er vanskelig er at de vonde minnene river i meg. Jeg er livredd for å kjenne for godt etter. Jeg er livredd for at barn skal oppleve det jeg opplevde.
Barndommen var fylt med mye utrygghet. Det var mye krangling. Det rare er at dette med at man vet ikke hva som skjedde bak fire vegger må være sant. Det er den eneste forklaringen jeg tør å tro på. Men noen må ha visst hvordan det var? Så ensom jeg følte meg der jeg sto i kampene alene.
Husker så godt da jeg var i denne vannsengen jeg har fortalt om. Husker lyden av at mamma banker på. Døra er låst og ingenting skjer. Jeg kunne ikke lage en lyd for jeg hadde en hånd over munnen. Hvorfor ble ikke den døra rivd ned? Hvorfor lot de han fortsette? Det var jo ikke bare en gang. Det var en kjent sak hvem denne mannen var. En gris. Jeg måtte være innelåst og bli misbrukt gang på gang, mens jeg hørte TV og latter fra stua. Men han sier alt er bra og ingen krever at jeg kommer ut av det rommet. Mens ingen spør hva som skjedde der inne. Mens jeg sitter å skriver nå og kjenner lukter, hører stønning, hører latter… Dette skjedde flere steder med flere menn og ingen gjorde noe.
Jeg var et stille barn. Alle synes jeg var så søt og sjenert. Mulig jeg var søt, men jeg var konstant redd. Ikke sjenert. Lurer på om dette er grunnen til at jeg gikk fra stille til det stikk motsatte. Tenåra var fylt av kaos. Kanskje ikke så rart ser jeg nå.
Så kan man si hvorfor sa jeg ikke ifra til noen. Jeg turte altså ikke. Pappa rakk jeg ikke prate med om dette før han døde. Mamma snakket jeg med i mai ifjor, en måned før hun døde. Hun visste ikke. Hun skjønte ikke. Jeg tror henne. Klarer å tenke at de ikke skjønte, ikke visste alt. Sliter veldig med lyden av banking på døra og at den fortsatt var hel etter det. Jeg vet at jeg hadde knust den. Dette sa jeg til mamma. Hun gråt og sa unnskyld. Da jeg tok den telefonen til henne var jeg redd for reaksjonen. Redd for at det skulle komme unnskyldninger. Det gjorde det ikke. Hun sa unnskyld til meg for at jeg ikke hadde blitt holdt unna denne mannen og tok skylda på sin kappe. Det var så mye jeg skulle ha spurt om, men rakk ikke mer før hun også var borte. Jeg tok imot unnskyldningen og håper hun skjønte det. Det er som sagt mye jeg ikke fikk tatt opp, men får bruke til på å gå igjennom alt med dere og etterhvert ny psykolog.
Det er vanskelig å skive om de døde. Det er vanskelig å skrive det jeg skriver. Jeg kan innimellom føle jeg sverter de. Men jeg lever og jeg trenger at folk vet. Jeg trenger at folk vet de ikke der alene. Jeg elsker mamma og pappa. Jeg savner de masse. Det betyr ikke at alle valgene de tok var ok. En dag klarer jeg kanskje å tilgi i hjertet, men ikke ennå. Men en gang.
Dette innlegget gikk en helt annen vei enn forventet. Jeg sitte på verandaen og ser knallblå himmel og gledet meg til dagen. Kanskje den blir hakket bedre etter at jeg har fått vært mye mer åpen enn planlagt. Hvem vet? Jeg vet at jeg skal gjøre mitt for at dagen blir så bra som mulig for meg og mine. Vet at minner skaper for ungene for de er i en vannpark med sommerskolen. Gleder meg til at de kommer hjem. Da skal det koses og finne på noe sprell.
You may say I’m a dreamer But I’m not the only one I hope someday you’ll join us And the world will live as one.
Jeg har fått flere kommentarer om det første innlegget idag. Jeg er visst ikke så naiv. Det er flere som drømmer om det samme som meg. Det er flere som har drømt om det før. Om vi alle drømmer om en bedre verden og gjør vårt for at verden blir et bedre sted blir den et bedre sted. Bli med på det da vel.
Jeg har i hvert fall idag gjort mitt for at de rundt meg har fått en god dag. Jeg har ikke dømt noen og kommer ikke til å dømme noen. Jeg har blitt glad for alle meldinger om kjærlighet som jeg har lest idag og blitt litt trist over dømmende meldinger. Idag minner vi alle som vi vil og klarer. Det er opp til den enkelte.
Dagen har vært tilbrakt med min kjære kusine og hennes datter, min mann og min datter. Vi har badet, spist god mat, snakket masse og nytt dagen. Vi har levd livet for vi er heldige og kan det. Vi er utrolig heldige.
Idag har jeg satt ekstra pris på at jeg har 4 barn som lever. Jeg har fire friske barn. Jeg har følt meg heldig idag. Den følelsen skal jeg holde på. Takk alle som elsker hverandre litt ekstra idag. Takk alle som gjør sitt eget og andres liv litt bedre idag.
Takker igjen for delinger. Dette har nesten doblet antall lesere. Takk. Jeg er ydmyk over velkomsten i bloggverden. Håper jeg klarer å komme over til blogg.no der dere kan kommentere direkte.
Idag våknet jeg med mer smerter, men er nok litt treningsverk også. Så tenkte jeg at jeg gleder meg til vaksine nummer 2 idag. Det er et skritt nærmere normalitet.
Det tok ikke lang tid før jeg kom på hvilken dag det er idag. La oss minne de tapte 77 liv. La oss la de lære oss aksept og respekt. La oss sende en tanke til de etterlatte og til de som risikerte sitt eget liv for å redde liv. La oss idag spre kjærlighet.
Det er for meg helt vilt at ulike meninger er bakgrunnen til så mye uro i verden. Tenk om alle bare kunne mene hva de ville uten å bli hatet da. Tenk om alle kunne elske den de elsker uten å bli hatet. Tenk om alle kunne tro på det de ville uten å bli hatet.
Ekstremisme er farlig på alle områder, men om alle bare roer seg litt ned og feier for egen dør. Om jeg lar du være deg og du lar meg være meg… Blir ikke verden et litt bedre sted å leve? Og om ikke bedre i hvert fall enklere? Jeg vet det er en naiv tanke, men tenk om flere var litt naive.
Vi har ytringsfrihet mange steder i verden, men det betyr ikke at det ytringsplikt. Vi trenger ikke å spy ut all eder og galle vi har i oss. Vi trenger ikke spre hat. Det å blogge for min del gjør jeg for å spre åpenhet og kjærlighet. Jeg tror nemlig på at om vi innser ulikhetene oss i mellom vil det bli lettere å like hverandre. Om vi ser at alt ikke er like rosenrødt hos naboen er det lettere å fortelle at idag er det tøft. Jeg er også klar over at jeg vil sikkert møte et nettroll eller to, men det er verdt det. Jeg vet nemlig allerede at jeg har hjulpet flere med å åpne seg.
Det å tro på alle glansbildene der ute i den store internettverden har vært vanskelig for meg opp igjennom. Det å akseptere at livet er ikke en dans på roser er også vanskelig. Men det kommer seg. Dessuten blir vi matet med så mye trist i nyhetene at det gjør noe med meg.
Jeg hadde en runde med depresjon i starten av koronaen. Tok litt tid før jeg skjønte det var det det var. Det som utløste det var faktisk at jeg ikke hadde noe å klage over med mann og fire friske barn. Han eldste ble permittert og vi var alle hjemme sammen. Tenkte på alle de som satt alene. Jeg hadde ingenting å klage over. Ikke var vi syke heller. Jeg kjente jeg ble gråere og gråere innvendig. Følte ikke glede i en periode og det er slik jeg merker min egen depresjon. Jeg har heldigvis en verktøykasse og kom meg ut av det. Jeg må bevisst si til meg selv at jeg har fire friske barn og en mann som elsker meg. Jeg må aktivt jobbe for å komme meg ut av det svarte hullet. Det er tøft og vanskelig, men det går. For meg hjelper det å vite jeg er ikke den eneste som sliter.
Poenget mitt er. Det er like skummelt å sammenligne seg med de som har opplevd noe du mener er verre enn deg som glansbilder. Livet kan ikke sammenlignes. Livet er ikke en konkurranse. Ditt liv er ditt liv. Dine følelser er dine følelser. Det som er sikkert er at uansett hvor ensom du føler deg er du ikke alene. Og virker alt svart be om hjelp. Det er folk der ute. Er køen til psykolog for lang ring hjelpetelefoner.
Idag må vi minnes de 77 døde. Jeg tenker vi kan hedre de mest med å leve videre og spre kjærlighet.
Så du,
lag deg en god dag.
PS: Kanskje du kan lage en god dag for andre også.
Takk for delinger det har ført til en rekord for meg. Bare å fortsette om dere vil. Jeg er på 2.plass faktisk. Takk!!
Idag har kroppen fått en skikkelig knekk. Jeg har vondt i alle deler av kroppen, men smiler allikevel. Jeg var jo på Gaustatoppen igår!! Det har ikke gått opp for meg helt at jeg klarte det. Det er helt sykt hvor langt denne kroppen har kommet på et halvt år eller egentlig et år.
Det å leve med Fibromyalgi var egentlig skikkelig dritt. Husker da legen konkluderte med at dette var diagnosen min. Hun fikk klar beskjed at det ville jeg ikke ha. Etter en stund skjønte jeg at dette var rette avgjørelse. Så kom en tid med ekstreme smerte, lav livskvalitet, vektøkning og diverse ba jeg om hjelp. Vi hadde da prøvd alt av medisin og jeg sluttet med alt. Jeg var skikkelig lei. Så fikk jeg et opphold på Kysthospitalet i Stavern Dette endret alt. Lærte der om sentral sensitivisering eller på godt norsk kaos i nervesystemet. Lærte at jeg vant ikke i Lotto da jeg fikk utdelt kroppen min. Så lærte vi om aksept.
Dette er et av mine favorittord. Aksept, smak litt på det. Er muligens et av de viktigste ordene i hele verden. For meg startet endringen i kroppen med å rett og slett akseptere at jeg har fibromyalgi og de andre diagnosene, men jeg har mye mer også. Fibroen skulle ikke styre dagene mine mer. Jeg kom igang med trening. Gråt av smerte de første månedene, men med litt god stålvilje går alt. Trente uansett. Nektet å la smertene la meg bli inaktiv igjen. Dette gikk fint til vi skulle på Skorve et år siden igår. Da ramlet jeg på tur ned og jeg måtte ta det med ro og trene meg opp. Gikk inn i en depresjon og periode med inaktivitet. Alt raste litt. Utenom vekta. Pluselig var det 10kilo opp. Smertene ble verre og verre. Så da var det bare å kontakte fysioterapeut igjen og få treningsopplegg og oppfølging. Fy søren jeg er glad for det helsevesenet vi har. Rundt juletider kjøpte min mann en tredemølle og dørstokkmila ble borte. Det å starte på nytt med aksept som en aktiv tanke og trene har endret alt. Det høres lett ut, men det er rett og slett beinhard jobbing. Fibroen er der, men den stopper ikke meg for å skape nye minner. Jeg får mer vondt av å ligge rett ut enn å være aktiv. Igår ble det litt for mye og jeg vet at jeg lever med større smerter enn vanlig i noen dager, men du så verdt det er.
Så over til aksept. Tenk om det var en aktiv tanke hos alle. Tenk om vi aksepterte oss selv med våre feil og mangler, men like viktig alle andre. Vi er alle forskjellige og heldigvis sier nå jeg. Jeg hadde synes det var fryktelig slitsomt om alle var som meg og ikke minst hadde det blitt grusomt kjedelig. Nei du, vær snill med deg selv og de du møter på din vei. Tenk om vi kunne smile mer og si hei. Få med de du vet sitter alene på en tur eller kafe. Ikke gi opp etter første nei. Det kan hende det er en tøff dag for den du spør. Ikke vær redd for å spørre hvordan det går med folk, men vent på svaret.
Min mann har har jo skrevet en sang til meg om meg. Ene setninger er “ Den som ikke synes får du med deg. Et smil, et ord, en klem, et vennlig blikk, et lite noe å ta med seg”. Dette er rett og slett ting som kan endre liv. Veit med meg selv på de tøffeste dagene hvor det å komme seg på butikken er uoverkommelig, men klare det til slutt. Det å da komme og få et klapp på skulderen eller et smil endrer hele dagen. Dette er derfor jeg alltid prøver å komme meg ut av huset hver dag. Eller i hvert fall nå skrive ned litt av alle tankene mine.
Og nå tenker jeg å nyte været med min kjære og litt kaninlufting. Så blir det kafe med han og et av barna. Resten av dagen blir nok rolig for oss voksne. Vi gikk tross alt opp og ned Gaustatoppen igår.
Takk igjen dere. Bare del bloggen som dere vil. Det trenger jeg.
Mestring er magisk! Tok med store deler av gjengen (en måtte jobbe) og en kompis på Gaustatoppen!!!! Vi har altså gått 700 høydemeter i rart terreng, og endte på 1883 over havet. Barn og kompis tok banen ned, men min kjære og jeg ville gå. Det vil si vi løp litt ned og vi.
Turen opp var spektakulær nok i seg selv, men det å føle alt jeg følte i tillegg gjorde nok opplevelsen hakket bedre enn spektakulært til og med. Det å gå oppover og føle deg som verdens minst spreke menneske. Det å høre en hviske at jeg er tykk og det var rart jeg kom så langt opp. Det å kjempe mot alle demoner og nyte deler av turen. Det å høre de som prøvde å ødelegge meg fra fortiden. Det å komme opp… Tror bildet sier alt. Min kjære tok det uten at jeg fikk det med meg. Ble noen tårer. Tror vel han kjente like godt på stoltheten som meg.
Fy søren for en gjeng jeg har. Null stress. Vi gikk i hvert vårt tempo. Vi kom oss opp. Bare det å kunne ta en kaffe og vaffel på toppen og se ned!! Det er langt. Jeg er altså så stolt. Tenk at jeg som gikk maks 1km i januar, idag har gått over en mil rett opp og rett ned. Det å ha min kjære på tur ned som bare ga meg en hånd når han visste jeg trengte det. Jeg kunne til og med si at det gikk bra noen ganger. Så derfor hadde jeg også verdens beste utsikt. Min bauta, min helt.
Det å gå ned sammen med min gentleman, som også er min kjæreste, var en hyggelig greie. Hadde vært gøy med alle, men de ville ta banen og vi gå. For litt siden hadde jeg og tatt banen for å ikke skuffe noen. De kom ned først. Selvom vi følte oss så spreke at vi kjørte intervaller ned.. Hva skjer med verden? Vi gjorde det med et smil til og med. Tror vel noen på tur opp fikk en liten boost der vi kom.
Jeg har ikke mindre enn 24000 skritt på telefonen. Vi sjekket telefonen for bilder da vi kom hjem og ser at idag er det akkurat et år siden turen til Skorve der jeg kom meg nesten hel ned Jeg hadde et kraftig overtråkk som jeg slet med i over et halvt år. Fy søren som jeg har trent for å bli bedre. Idag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er bra. Idag kom jeg meg ned på en helt fin tid i tillegg. Det er lov å synes det er kult.
Det å meste er magisk. Jeg mestrer alt jeg har med gjengen til. Noe av dette klarer jeg også aleine. Men denne turen takker jeg mine kjære for. Hadde det ikke vært for den hadde jeg ikke klart å komme meg opp.
Nå sitter jeg på verandaen og gleder meg til middag som eldstemann skal lage. Jrg gleder meg til å tenke tilbake på idag.
Min kjære skriver i sangen sin “Du gir til andre det du aldri fikk.” Idag ga jeg det til mine barn, min mann og min kompis (som aldri har vært på topptur) og til de som hadde mistet motivasjonen på tur opp. De fikk motivasjon av meg.. Men viktigere de ga det til meg. Og du som leser dette, jeg ga det til meg selv. Jeg vant over egen kropp og indre demoner idag.
Takker igjen. Det er altså jevnt antall lesere på denne bloggen min. Håpet om å komme over på blogg.no er blitt tent. Det var ikke nødvendigvis den originale planen, men håper nå at om jeg holder antall lesere eller klarer å øke så får jeg mulighet til det. Trenger nok litt hjelp fra dere med delinger, men det gjør dere om dere vil. Takk uansett alle og enhver som leser.
Så er en ny uke i gang. Det var utrolig hyggelig i helgen med fest og utrolig godt å komme hjem. Kjenner kroppen er sliten, skikkelig sliten, men grei dag med huet. Idag skal det i hvert fall trenes. Der har jeg nemlig blitt flink.
Ved nyttårstider skrev en venninne at hennes mål var å trene 3ganger i uka. Det inspirerte meg og jeg har satt som mål 2ganger i uka. Har vel i snitt doblet det. I perioder trener jeg hver dag. Det som er så rart er at jeg i januar gikk og gråt på grunn av smerter. Tenker turene var på maks en kilometer. Det reiv i kroppen og jeg gikk kun på stålvilje. Min kjære kjøpte tredemølle og det er faktisk en drøm å ha. Der får man litt ekstra drahjelp. Plutselig kunne jeg jogge litt. Kom igang med styrketrening og livet ble litt lettere. Så kom telefonen fra psykologen og jeg ble altså livredd for å kræsjlande psykisk og fysisk. Derfor kontaktet jeg Frisklivssentralen her i kommunen og fikk ny resept. Dette er det lureste valget jeg har tatt på egne vegne.
Har mange ganger lurt på hvorfor jeg ble så inspirert av en status med et slikt mål. Etter noen timer med psykolog så er nok forklaringen logisk. Ifjor ble jeg foreldreløs, da mamma også døde. Mamma var blitt ekstremt overvektig og da coronaen kom ble hun helt stillesittende. Dette førte til økt vann i kroppen og sår grodde ikke. Hun havnet inn på behandling. Kom hjem en tur for så å bli lagt inn samme sted. 12juni ifjor hadde hun bursdag og jeg hadde en rar samtale med henne. Hun var liksom litt ute av det, men tenkte ikke noe over det. Hun lovet at nå skulle hun ta tak i tilværelsen og kun drikke solo med blå kork. 13juni får jeg telefonen jeg har fryktet i flere år. Den var fra Ullevål. Jeg måtte reise innover. Hun var innlagt med dårlig prognose. Skal ærlig innrømme at jeg ikke skjønte noe. Jeg spurte om jeg kunne vente til mandag for det gikk ingen busser herfra da. Legen var heldigvis ærlig og anbefalte ikke det. Vi pakket bil og barn og reiste direkte til Oslo. Kom inn på kvelden og hun var nesten apatisk. Jeg hadde allikevel trua på at det ville snu og ba ho kjempe på. Ba ho holde ut så hun fikk oppleve eldstemann sin fagprøve 16juni. Jeg spurte om hun kunne åpne det ene øyet for meg og sta som hun var åpnet hun begge og lo. Jeg fortalte litt tørre vitser og hun lagde latterlyder. Da visittiden var over reiste min bror og jeg til han. På natten blir vi oppringt og må tilbake. Vi får ca en halvtime med henne. Jeg ser hun er sliten og sier hun kan slippe og at jeg skal ta vare på bror og alle barnebarna. Så dør hun. Fredelig, helt fredelig.
Forklaringen på dødsfallet er dårlig sirkulasjon og at alt av organer klapper sammen og sviktet. Inaktivitet er altså i verste fall dødelig. Tenk på det, jeg synes det er så rart at det gikk så langt. Og tro meg, jeg har kjeftet og smelt. 16mai ifjor ringte jeg og det endte i en stor krangel. Jeg tok opp alt og sa at jeg var livredd for å miste henne. Sa rett ut at det å stå på sidelinjen og se at hun sakte tar livet sitt er vondt. Så skjer det.
Jeg har gått igjennom alle følelser dette året. Har vært mye sinne og skuffelse. Jeg har følt meg forlatt. Det å være eldste generasjon er vanskelig. Nå er det opp til bror og meg å snu trenden. Gjengen vår har gjort det. Vi er mye mer aktive. Mine barn skal ikke oppleve det jeg har opplevd. Det skjer ikke. Så grepene som nå er tatt er for alltid. Det som har skjedd med meg er at jeg tar litt og litt. Gikk selvfølgelig ut hardt og har nå funnet en balanse som funker. Jeg vet at jeg dør ikke av overvekt.
Mamma hadde sine indre demoner. Livet hennes var ingen dans på roser. Hun gjorde sitt beste og jeg har akseptert mye av dette. 16 mai fikk jeg unnskyldningen jeg trengte og kan jobbe videre på dette. Det er tøft for vi trengte mer tid.
Men kjære mamma. Jeg har gode minner og det blir flere for hver dag. Jeg skal jobbe hardt for å finne fler og holde fast i de. Mine indre demoner jobber jeg for å slippe og jeg får hjelp. Jeg tar vare på bror og dine vakre barnebarn. Min kjære tar vare på meg. Vi klarer dette. Og mamma, jeg savner deg masse og elsker deg for alltid. Idag skal jeg jobbe for å lage meg en god dag. Det blir en jobb, men jeg skal klare det store deler av dagen. Akkurat nå skal jeg gråte litt og kjenne på sorgen.
Så er det bare å takke igjen. 2.plass faktisk. Hva skjer? Jeg er en takknemlig sjel.
Vi er nå på tur hjem etter en hyggelig helg med fest og moro. Fikk til og med satt i gang en vannkrig. Digger vann, digger lek. Takk alle som gjorde helgen minneverdig.
Hjem, kjære hjem. Borte bra, men hjemme best. Først etter at vi flyttet til huset vårt kjente jeg på følelsen av å ha et hjem jeg ville hjem til. Det å gi barna en trygg havn. Et sted de kan være seg sevl og føle seg trygge har vi jobbet hardt for og klart det. Vi har fire trygge barn. Det er så deilig og jeg kjenner at jeg er stolt vi har klart det.
Det å ikke ville hjem fordi man ikke vet helt hva som møter en er skikkelig dritt faktisk. Slik hadde jeg det i mange år. Dessverre førte dette til at jeg trakk vekk og tok mange dumme valg. Jeg lette etter trygghet i utrygge omgivelser. Søkte vekk for jeg orket ikke gå på eggeskall hele tiden. Det var krangling og kjefting. Det var aldri bra nok og om jeg var uheldig å knuse noe var marerittet ute. Når ungene er uheldige å knuse noe, knuser hjertet mitt. Jeg reiser rett tilbake til barndommen og spretter opp for at de ikke skal skjære seg. Gjør alt for at de skal skjønne at jeg ikke er sint et sted. De ler nok litt av meg hver gang. For de ser ikke meg sprette så fort opp noen gang og frem med kost og støvsuger veldig ofte. Det er nok et syn for guder. Hutte tu. Dette huet mitt altså. Klarer ikke å legge bort den vonde fortiden.
Jeg kjenner så at jeg gleder meg til september og ny psykolog. Jeg er ingen psykolog for meg selv. Jeg gjør mitt beste hver dag, men det er ting som popper opp og ødelegger for meg og mine. Dager som skal være gode kan snu for meg på null komma niks. Det er fryktelig slitsomt å ikke klare å slappe av noen gang, men jeg øver. Nå klarer jeg å gå tur uten lyd på øret. Dette var så skummelt før. Jeg gikk og var livredd. Konstant. Mye øving har måttet til. Jeg kan også sitte på verandaen og sole meg og la hus være hus. Jeg er ikke så god på å ikke få dårlig samvittighet, men det kommer seg. Min kjære er helt super her. Hver gang jeg beklager at jeg har trengt en rolig dag roer han meg ned. Jeg får alltid beskjed om at jeg er mer enn bra nok og at han er glad jeg har klart å slappe av. Fytti katta så heldig jeg er.
En dag skal jeg bli så frisk at jeg kan lage meg en god uke. Rart at det er så vanskelig nå. Jeg har jo et godt liv og en god gjeng. Allikevel kommer disse nedturene, men en dag…..
