Takk for delinger det har ført til en rekord for meg. Bare å fortsette om dere vil. Jeg er på 2.plass faktisk. Takk!!
Idag har kroppen fått en skikkelig knekk. Jeg har vondt i alle deler av kroppen, men smiler allikevel. Jeg var jo på Gaustatoppen igår!! Det har ikke gått opp for meg helt at jeg klarte det. Det er helt sykt hvor langt denne kroppen har kommet på et halvt år eller egentlig et år.
Det å leve med Fibromyalgi var egentlig skikkelig dritt. Husker da legen konkluderte med at dette var diagnosen min. Hun fikk klar beskjed at det ville jeg ikke ha. Etter en stund skjønte jeg at dette var rette avgjørelse. Så kom en tid med ekstreme smerte, lav livskvalitet, vektøkning og diverse ba jeg om hjelp. Vi hadde da prøvd alt av medisin og jeg sluttet med alt. Jeg var skikkelig lei. Så fikk jeg et opphold på Kysthospitalet i Stavern Dette endret alt. Lærte der om sentral sensitivisering eller på godt norsk kaos i nervesystemet. Lærte at jeg vant ikke i Lotto da jeg fikk utdelt kroppen min. Så lærte vi om aksept.
Dette er et av mine favorittord. Aksept, smak litt på det. Er muligens et av de viktigste ordene i hele verden. For meg startet endringen i kroppen med å rett og slett akseptere at jeg har fibromyalgi og de andre diagnosene, men jeg har mye mer også. Fibroen skulle ikke styre dagene mine mer. Jeg kom igang med trening. Gråt av smerte de første månedene, men med litt god stålvilje går alt. Trente uansett. Nektet å la smertene la meg bli inaktiv igjen. Dette gikk fint til vi skulle på Skorve et år siden igår. Da ramlet jeg på tur ned og jeg måtte ta det med ro og trene meg opp. Gikk inn i en depresjon og periode med inaktivitet. Alt raste litt. Utenom vekta. Pluselig var det 10kilo opp. Smertene ble verre og verre. Så da var det bare å kontakte fysioterapeut igjen og få treningsopplegg og oppfølging. Fy søren jeg er glad for det helsevesenet vi har. Rundt juletider kjøpte min mann en tredemølle og dørstokkmila ble borte. Det å starte på nytt med aksept som en aktiv tanke og trene har endret alt. Det høres lett ut, men det er rett og slett beinhard jobbing. Fibroen er der, men den stopper ikke meg for å skape nye minner. Jeg får mer vondt av å ligge rett ut enn å være aktiv. Igår ble det litt for mye og jeg vet at jeg lever med større smerter enn vanlig i noen dager, men du så verdt det er.
Så over til aksept. Tenk om det var en aktiv tanke hos alle. Tenk om vi aksepterte oss selv med våre feil og mangler, men like viktig alle andre. Vi er alle forskjellige og heldigvis sier nå jeg. Jeg hadde synes det var fryktelig slitsomt om alle var som meg og ikke minst hadde det blitt grusomt kjedelig. Nei du, vær snill med deg selv og de du møter på din vei. Tenk om vi kunne smile mer og si hei. Få med de du vet sitter alene på en tur eller kafe. Ikke gi opp etter første nei. Det kan hende det er en tøff dag for den du spør. Ikke vær redd for å spørre hvordan det går med folk, men vent på svaret.
Min mann har har jo skrevet en sang til meg om meg. Ene setninger er “ Den som ikke synes får du med deg. Et smil, et ord, en klem, et vennlig blikk, et lite noe å ta med seg”. Dette er rett og slett ting som kan endre liv. Veit med meg selv på de tøffeste dagene hvor det å komme seg på butikken er uoverkommelig, men klare det til slutt. Det å da komme og få et klapp på skulderen eller et smil endrer hele dagen. Dette er derfor jeg alltid prøver å komme meg ut av huset hver dag. Eller i hvert fall nå skrive ned litt av alle tankene mine.
Og nå tenker jeg å nyte været med min kjære og litt kaninlufting. Så blir det kafe med han og et av barna. Resten av dagen blir nok rolig for oss voksne. Vi gikk tross alt opp og ned Gaustatoppen igår.
Og du? Jo du vet hva jeg vil du skal,
lag deg en god dag.
