Takker igjen. Noen dager på 2.plass nå. Blir glad om dere fortsetter å dele. En ydmyk frøken som sitter på verandaen.
Idag sto jeg opp etter en ytterst merkelig natt. Jeg har drømt så ekstremt masse minner. Både gode og vonde. Rart at det er så blandet både i søvne og her jeg sitter i våken tilstand. Håper at jeg klarer å ta dere med i min helingsprosess. Det er nemlig utrolig skummelt, men som jeg har skrevet allerede, jeg trenger det og vet at jeg allerede har hjulpet andre. Da er det verdt det.
Dette med vonde minner er bare trist. Tenkte når jeg våknet at det er vel derfor jeg er så opptatt av å skape gode minner med egne barn. Opptatt av å være med på det de vil ha meg med på, og litt til. Skape gode minner for alle barn er vel det jeg gjør. Mye av det er dog ubevisst.
Det som jeg er stolt av oppi dette er at mine vonde minner er snudd om til noe bra i hverdagen til andre barn. De har gjort så jeg er blitt en trygg voksen for barna.
Det som er vanskelig er at de vonde minnene river i meg. Jeg er livredd for å kjenne for godt etter. Jeg er livredd for at barn skal oppleve det jeg opplevde.
Barndommen var fylt med mye utrygghet. Det var mye krangling. Det rare er at dette med at man vet ikke hva som skjedde bak fire vegger må være sant. Det er den eneste forklaringen jeg tør å tro på. Men noen må ha visst hvordan det var? Så ensom jeg følte meg der jeg sto i kampene alene.
Husker så godt da jeg var i denne vannsengen jeg har fortalt om. Husker lyden av at mamma banker på. Døra er låst og ingenting skjer. Jeg kunne ikke lage en lyd for jeg hadde en hånd over munnen. Hvorfor ble ikke den døra rivd ned? Hvorfor lot de han fortsette? Det var jo ikke bare en gang. Det var en kjent sak hvem denne mannen var. En gris. Jeg måtte være innelåst og bli misbrukt gang på gang, mens jeg hørte TV og latter fra stua. Men han sier alt er bra og ingen krever at jeg kommer ut av det rommet. Mens ingen spør hva som skjedde der inne. Mens jeg sitter å skriver nå og kjenner lukter, hører stønning, hører latter… Dette skjedde flere steder med flere menn og ingen gjorde noe.
Jeg var et stille barn. Alle synes jeg var så søt og sjenert. Mulig jeg var søt, men jeg var konstant redd. Ikke sjenert. Lurer på om dette er grunnen til at jeg gikk fra stille til det stikk motsatte. Tenåra var fylt av kaos. Kanskje ikke så rart ser jeg nå.
Så kan man si hvorfor sa jeg ikke ifra til noen. Jeg turte altså ikke. Pappa rakk jeg ikke prate med om dette før han døde. Mamma snakket jeg med i mai ifjor, en måned før hun døde. Hun visste ikke. Hun skjønte ikke. Jeg tror henne. Klarer å tenke at de ikke skjønte, ikke visste alt. Sliter veldig med lyden av banking på døra og at den fortsatt var hel etter det. Jeg vet at jeg hadde knust den. Dette sa jeg til mamma. Hun gråt og sa unnskyld. Da jeg tok den telefonen til henne var jeg redd for reaksjonen. Redd for at det skulle komme unnskyldninger. Det gjorde det ikke. Hun sa unnskyld til meg for at jeg ikke hadde blitt holdt unna denne mannen og tok skylda på sin kappe. Det var så mye jeg skulle ha spurt om, men rakk ikke mer før hun også var borte. Jeg tok imot unnskyldningen og håper hun skjønte det. Det er som sagt mye jeg ikke fikk tatt opp, men får bruke til på å gå igjennom alt med dere og etterhvert ny psykolog.
Det er vanskelig å skive om de døde. Det er vanskelig å skrive det jeg skriver. Jeg kan innimellom føle jeg sverter de. Men jeg lever og jeg trenger at folk vet. Jeg trenger at folk vet de ikke der alene. Jeg elsker mamma og pappa. Jeg savner de masse. Det betyr ikke at alle valgene de tok var ok. En dag klarer jeg kanskje å tilgi i hjertet, men ikke ennå. Men en gang.
Dette innlegget gikk en helt annen vei enn forventet. Jeg sitte på verandaen og ser knallblå himmel og gledet meg til dagen. Kanskje den blir hakket bedre etter at jeg har fått vært mye mer åpen enn planlagt. Hvem vet? Jeg vet at jeg skal gjøre mitt for at dagen blir så bra som mulig for meg og mine. Vet at minner skaper for ungene for de er i en vannpark med sommerskolen. Gleder meg til at de kommer hjem. Da skal det koses og finne på noe sprell.
Og du, vakre leser,
lag deg en god dag.
