Takker igjen. Det er altså jevnt antall lesere på denne bloggen min. Håpet om å komme over på blogg.no er blitt tent. Det var ikke nødvendigvis den originale planen, men håper nå at om jeg holder antall lesere eller klarer å øke så får jeg mulighet til det. Trenger nok litt hjelp fra dere med delinger, men det gjør dere om dere vil. Takk uansett alle og enhver som leser.

Så er en ny uke i gang. Det var utrolig hyggelig i helgen med fest og utrolig godt å komme hjem. Kjenner kroppen er sliten, skikkelig sliten, men grei dag med huet. Idag skal det i hvert fall trenes. Der har jeg nemlig blitt flink. 

Ved nyttårstider skrev en venninne at hennes mål var å trene 3ganger i uka. Det inspirerte meg og jeg har satt som mål 2ganger i uka. Har vel i snitt doblet det. I perioder trener jeg hver dag. Det som er så rart er at jeg i januar gikk og gråt på grunn av smerter. Tenker turene var på maks en kilometer. Det reiv i kroppen og jeg gikk kun på stålvilje. Min kjære kjøpte tredemølle og det er faktisk en drøm å ha. Der får man litt ekstra drahjelp. Plutselig kunne jeg jogge litt. Kom igang med styrketrening og livet ble litt lettere. Så kom telefonen fra psykologen og jeg ble altså livredd for å kræsjlande psykisk og fysisk. Derfor kontaktet jeg Frisklivssentralen her i kommunen og fikk ny resept. Dette er det lureste valget jeg har tatt på egne vegne. 

Har mange ganger lurt på hvorfor jeg ble så inspirert av en status med et slikt mål. Etter noen timer med psykolog så er nok forklaringen logisk. Ifjor ble jeg foreldreløs, da mamma også døde. Mamma var blitt ekstremt overvektig og da coronaen kom ble hun helt stillesittende. Dette førte til økt vann i kroppen og sår grodde ikke. Hun havnet inn på behandling. Kom hjem en tur for så å bli lagt inn samme sted. 12juni ifjor hadde hun bursdag og jeg hadde en rar samtale med henne. Hun var liksom litt ute av det, men tenkte ikke noe over det. Hun lovet at nå skulle hun ta tak i tilværelsen og kun drikke solo med blå kork. 13juni får jeg telefonen jeg har fryktet i flere år. Den var fra Ullevål. Jeg måtte reise innover. Hun var innlagt med dårlig prognose. Skal ærlig innrømme at jeg ikke skjønte noe. Jeg spurte om jeg kunne vente til mandag for det gikk ingen busser herfra da. Legen var heldigvis ærlig og anbefalte ikke det. Vi pakket bil og barn og reiste direkte til Oslo. Kom inn på kvelden og hun var nesten apatisk. Jeg hadde allikevel trua på at det ville snu og ba ho kjempe på. Ba ho holde ut så hun fikk oppleve eldstemann sin fagprøve 16juni. Jeg spurte om hun kunne åpne det ene øyet for meg og sta som hun var åpnet hun begge og lo. Jeg fortalte litt tørre vitser og hun lagde latterlyder. Da visittiden var over reiste min bror og jeg til han. På natten blir vi oppringt og må tilbake. Vi får ca en halvtime med henne. Jeg ser hun er sliten og sier hun kan slippe og at jeg skal ta vare på bror og alle barnebarna. Så dør hun. Fredelig, helt fredelig. 

Forklaringen på dødsfallet er dårlig sirkulasjon og at alt av organer klapper sammen og sviktet. Inaktivitet er altså i verste fall dødelig. Tenk på det, jeg synes det er så rart at det gikk så langt. Og tro meg, jeg har kjeftet og smelt. 16mai ifjor ringte jeg og det endte i en stor krangel. Jeg tok opp alt og sa at jeg var livredd for å miste henne. Sa rett ut at det å stå på sidelinjen og se at hun sakte tar livet sitt er vondt. Så skjer det.

Jeg har gått igjennom alle følelser dette året. Har vært mye sinne og skuffelse. Jeg har følt meg forlatt. Det å være eldste generasjon er vanskelig. Nå er det opp til bror og meg å snu trenden. Gjengen vår har gjort det. Vi er mye mer aktive. Mine barn skal ikke oppleve det jeg har opplevd. Det skjer ikke. Så grepene som nå er tatt er for alltid. Det som har skjedd med meg er at jeg tar litt og litt. Gikk selvfølgelig ut hardt og har nå funnet en balanse som funker. Jeg vet at jeg dør ikke av overvekt. 

Mamma hadde sine indre demoner. Livet hennes var ingen dans på roser. Hun gjorde sitt beste og jeg har akseptert mye av dette. 16 mai fikk jeg unnskyldningen jeg trengte og kan jobbe videre på dette. Det er tøft for vi trengte mer tid. 

Men kjære mamma. Jeg har gode minner og det blir flere for hver dag. Jeg skal jobbe hardt for å finne fler og holde fast i de. Mine indre demoner jobber jeg for å slippe og jeg får hjelp. Jeg tar vare på bror og dine vakre barnebarn. Min kjære tar vare på meg. Vi klarer dette. Og mamma, jeg savner deg masse og elsker deg for alltid. Idag skal jeg jobbe for å lage meg en god dag. Det blir en jobb, men jeg skal klare det store deler av dagen. Akkurat nå skal jeg gråte litt og kjenne på sorgen. 

Og dere som leser,

lag deg en god dag.