Tusen takk alle sammen. Dere er suverene.
Gårsdagens innlegg var tøft å skrive. Jeg havnet en liten tur i kjelleren. Men det trengs innimellom. Jeg tenker veldig på det i dag også. Det er meg helt fjernt at ingen ante noe. Jeg må tro det, men klarer ikke det helt. Må bare jobbe videre med aksept her.
I dag skal jeg faktisk i trampolinepark. Må nesten le. Vi har vært i park før, men da har jeg måttet se på. I dag skal jeg bli med inn og hoppe. Det kan jeg nå fordi jeg er sterk nok i kroppen til det. Blir spennende å se åssen det blir. Kiler litt i magen.
I går var to av barna i vannpark med Sommerskolen. De var rimelig slitne når de kom hjem, men lykkelige. Jeg skal ærlig innrømme at jeg satt hjemme i full angst for at noe skulle skje. Var vel egentlig på nippet til å sette meg i bilen og se på dem. Her må jeg øve. Jeg er alltid med på alt. De elsker at jeg er med. Det som er dritt er at jeg sliter altså så når jeg ikke er med. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Der er her fortiden slår inn og ødelegger. Selv om de er med mennesker jeg stoler på er jeg livredd for at noe vondt skal skje med dem. Men jeg har sluppet taket delvis og lar de reise på egne ting. De vet ikke at jeg innimellom sitter hjemme i angst. Nå er den katta ute av sekken også. Blir mange katter etter hvert.
Første gang jeg kjente på dette var da jenta mi kom hjem et kvarter senere enn planlagt. Jeg var livredd for at noe hadde skjedd. Heldigvis klarer jeg å beholde roen ovenfor dem. Men jeg stusset over reaksjonen min og måtte prate med psykologen om det. Da var det lett å skjønne hvorfor. Det er jo rundt denne tiden jeg hadde det som verst. Da hadde jeg noe håndfast å jobbe med. Min datter er trygg. Jeg vet hvor hun er og hvem hun er hos. Jeg vet dette er mennesker jeg kan stole på. Vi er heldige som har trygge folk i livene våre.
Ble et litt kort innlegg nå. Kommer mer senere om jeg får tid for vi skal på besøk etter trampolinepark. Ønsk meg lykke til som hoppende og leende mamma i dag.
Frem til i kveld,
Lag deg en god dag.
