Takker igjen for delinger. Dette har nesten doblet antall lesere. Takk. Jeg er ydmyk over velkomsten i bloggverden. Håper jeg klarer å komme over til blogg.no der dere kan kommentere direkte.
Idag våknet jeg med mer smerter, men er nok litt treningsverk også. Så tenkte jeg at jeg gleder meg til vaksine nummer 2 idag. Det er et skritt nærmere normalitet.
Det tok ikke lang tid før jeg kom på hvilken dag det er idag. La oss minne de tapte 77 liv. La oss la de lære oss aksept og respekt. La oss sende en tanke til de etterlatte og til de som risikerte sitt eget liv for å redde liv. La oss idag spre kjærlighet.
Det er for meg helt vilt at ulike meninger er bakgrunnen til så mye uro i verden. Tenk om alle bare kunne mene hva de ville uten å bli hatet da. Tenk om alle kunne elske den de elsker uten å bli hatet. Tenk om alle kunne tro på det de ville uten å bli hatet.
Ekstremisme er farlig på alle områder, men om alle bare roer seg litt ned og feier for egen dør. Om jeg lar du være deg og du lar meg være meg… Blir ikke verden et litt bedre sted å leve? Og om ikke bedre i hvert fall enklere? Jeg vet det er en naiv tanke, men tenk om flere var litt naive.
Vi har ytringsfrihet mange steder i verden, men det betyr ikke at det ytringsplikt. Vi trenger ikke å spy ut all eder og galle vi har i oss. Vi trenger ikke spre hat. Det å blogge for min del gjør jeg for å spre åpenhet og kjærlighet. Jeg tror nemlig på at om vi innser ulikhetene oss i mellom vil det bli lettere å like hverandre. Om vi ser at alt ikke er like rosenrødt hos naboen er det lettere å fortelle at idag er det tøft. Jeg er også klar over at jeg vil sikkert møte et nettroll eller to, men det er verdt det. Jeg vet nemlig allerede at jeg har hjulpet flere med å åpne seg.
Det å tro på alle glansbildene der ute i den store internettverden har vært vanskelig for meg opp igjennom. Det å akseptere at livet er ikke en dans på roser er også vanskelig. Men det kommer seg. Dessuten blir vi matet med så mye trist i nyhetene at det gjør noe med meg.
Jeg hadde en runde med depresjon i starten av koronaen. Tok litt tid før jeg skjønte det var det det var. Det som utløste det var faktisk at jeg ikke hadde noe å klage over med mann og fire friske barn. Han eldste ble permittert og vi var alle hjemme sammen. Tenkte på alle de som satt alene. Jeg hadde ingenting å klage over. Ikke var vi syke heller. Jeg kjente jeg ble gråere og gråere innvendig. Følte ikke glede i en periode og det er slik jeg merker min egen depresjon. Jeg har heldigvis en verktøykasse og kom meg ut av det. Jeg må bevisst si til meg selv at jeg har fire friske barn og en mann som elsker meg. Jeg må aktivt jobbe for å komme meg ut av det svarte hullet. Det er tøft og vanskelig, men det går. For meg hjelper det å vite jeg er ikke den eneste som sliter.
Poenget mitt er. Det er like skummelt å sammenligne seg med de som har opplevd noe du mener er verre enn deg som glansbilder. Livet kan ikke sammenlignes. Livet er ikke en konkurranse. Ditt liv er ditt liv. Dine følelser er dine følelser. Det som er sikkert er at uansett hvor ensom du føler deg er du ikke alene. Og virker alt svart be om hjelp. Det er folk der ute. Er køen til psykolog for lang ring hjelpetelefoner.
Idag må vi minnes de 77 døde. Jeg tenker vi kan hedre de mest med å leve videre og spre kjærlighet.
Så du,
lag deg en god dag.
PS: Kanskje du kan lage en god dag for andre også.
