Takker igjen. Dere er supre.

Igår fikk jeg en liten knekk rett og slett. Vi kjørte plutselig forbi huset til en som misbrukte meg. Det ble rett og slett et knyttneveslag i magen. Jeg hadde fortrengt mye av det og så kom alt opp. Dette var en fyr som liksom var så kristen. Han var en venn av pappa. Denne mannen var farlig. Alle stolte på han. Jeg stolte på han. Det varte ikke lenge. Han var skummel. Truet med at familien ville bli ødelagt om jeg fortalte. han skulle ødelegge oss. Jeg ville jo ikke det og holdt kjeft. Husker redselen jeg kjente når han løftet meg opp og slang meg ned. Så vondt. Så nedverdigende. 

Dette med å ha en misbrukt kropp er vanskelig. Jeg har jo da blitt misbrukt av flere mennesker. Jeg har skammet meg så mye. Tanken at det må være noe med meg når flere velger å ta eie i min kropp. Den skammen håper jeg jeg klarer å slippe. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vil ta tilbake makta over egen kropp. Jeg vil eie egen kropp. Jeg nærmer meg faktisk her. Her har jeg sitti i bikini foran masse menneske. Det hadde jeg ikke gjort bare for noen uker siden. Jeg har tatt grep for å ta tilbake egen kropp og dette er selvfølgelig mye pga min kjære. Han står støtt sammen med meg når det river som verst. 

Igår i bilen åpnet jeg meg for første gang for man om mange nye ting. Det er faktisk helt sykt at jeg har gått med dette inni meg fordi jeg er redd for å skyve han vekk med mer bagasje. Tenk at jeg skammer meg fordi det er så mye, så utrolig mye…. Men det er ikke min feil. Som han synger i denne fine låta “Det var ikke dine valg det som hendte. ” En dag skal jeg klare å tro på det. 

Nå skal jeg sette meg ut igjen til en super gjeng med mennesker der ingen dømmer noen. 

Så da sier jeg som alltid,

lag deg en god dag. 

Takk igjen. Altså ligget blant de 10 øverste på topplista siden først innlegg. Dette er noe jeg ikke forventet og takker igjen. Og igjen er det bare å dele.

I dag blir det et litt annerledes innlegg. Jeg er nemlig i bilen på til til sommerfest med en herlig gjeng Rednecks. Dette må jo bli en bra helg. Må allikevel innrømme at det var litt vanskeligere enn ellers å reise hjemmefra. Denne gangen gikk det greit med ungene. De var superklare for helg uten oss. Men jeg hentet vår nye pusegutt i dag og han er jo bare nydelig. Alle fire barna er hjemme og de eldste er jo myndige menn så de klarer jo dette da og de lovet masse bilder.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men over til venner. Her er det en frøken som har brent seg, men jeg har faktisk venner. Jeg føler meg jo ofte alene og innimellom, litt for ofte, ensom. Selv om jeg gjør mye og alltid har folk rundt meg banker ensomheten på døra.

Min aller først voksen venninne møtte jeg da jeg var 19. Som vi hatet hverandre. Hutte tu, hu var ei blondine som var så høy på seg selv. Det at hun var pen og rå til å synge dreit jeg i. Slik gikk vi i et par år. Så ble jeg gravid med eldste og vi møttes i en annen setting og ooopps vi likte jo hverandre. Etter det har det vært oss. Vi bodde sammen da eldstemann var liten til og med. Vi har aldri sklidd fra hverandre selv om vi ikke snakker like ofte med hverandre. Hun er tante til ine og jeg til hennes. De siste årene har vi begge jobbet hardt med kropp og sinn og jeg er sjukt stolt av oss. Jeg er skikkelig gla i deg, kjære du. 

Da vi flyttet var det som å starte litt på nytt. Ny i bygd er vanskelig. Alle har sine venner allerede. Jeg sto på bar bakke, men så kom det en søt dame inn i nabohuset for snart 15 år siden. Og som jeg digger den dama. Hun er min hverdagstrygghet. Jeg vet at hun slipper alt hun har i hendene for meg og mine. Hun vet at jeg gjør det samme. Denne dama har nå tatt godt tak i sine greier og jeg er vanvittig stolt av henne. Du er rå. 

Jeg har i tillegg fått en ny venninne de siste årene som jeg bruker for liten tid med. Dette er den peneste og tøffeste dama jeg veit om. Hun har siden jeg møtte henne hatt sine stormer ho har ridd av seg og kommet styrka ut av. Hun står tydelig frem mot baksnakking og er klar i talen når ting er urettferdig. Jeg gleder meg til å bruke mer tid med deg. Du er hysterisk festlig også. Glad i deg.

Så har vi flere vi har møtt. Blant annet bassisten som spiller med min kjære og han vakre kone. Ord blir fattige. Vi har fått nye familie. Den åpenheten de viser til oss alle. Gud som jeg digger dere. Det er så gøy å være med dere. Takk for at akurat dere valgte oss til familie. Jeg er glad i dere.

Så over til vår nye gjeng. Disse Rednecksa vi skal til. Her er det folk som tar ei kule for deg. Det verste er at det er alle sammen. Er du kommet inn i gjengen er du der for alltid. Man føler seg alltid velkommen. De reiser langveisfra for å høre bandet til min kjære og de lager et sant herlig liv. Kjenner jeg sitter her og smiler for jeg gleder meg til den hjerteligheten som kommer til å møte oss.  

Så denne helgen kan det hende det ikke blir blogg hver dag, men jeg skal prøve. Først vil jeg takke alle jeg ikke har nevnt, dere blir nevnt senere, og dere jeg har glemt. Jeg er glad i dere hele hurven. 

Og du, kjære leser, 

lag deg en god dag. 

Takker og bukker igjen. Takk for at dere leser.

Får gå inn på dette med å være ufør. Dette er ikke noe jeg er stolt av. Spørsmålet når man møter mennesker etter lang tid er “Hva jobber du med da?”. Ofte blir jeg så satt ut at jeg bortforklarer meg… Jeg skammer meg. Hvorfor det er så vanskelig for meg å si at jeg er ufør vet jeg ikke, men kanskje jeg finner ut litt av det med å skrive til dere. 

Jeg har jobbet i alle år frem til alt gikk i stå. Aldri tatt hensyn til kropp eller sinn. Jeg var jo ikke syk…. Så begynte jeg på lærerhøyskolen, ble gravid og jobbet samtidig. Da stoppet til slutt alt og jeg gikk inn i en lang periode med aktiv PTSD, angst og depresjon. Jeg prøvde alt jeg kunne med å jobbe redusert, noen timer om dagen, en dag i uka osv. Jeg fikk null hjelp av daværende arbeidsgiver og NAV. Jeg havnet midt mellom alt. Da avgjørelsen om å søke ufør falt, falt den ikke hos meg. Det var legen som sa det. Min vakre, fantastiske lege. Vet ærlig ikke hvor jeg hadde vært i prosessen min uten henne. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Husker vi satt i et møte med tidligere arbeidsgiver, NAV, legen og meg. Jeg hadde vært sykemeldt og på AAP i et par år. Så kom spørsmålet fra NAV “Er du virkelig sikker at det er dette du vil?” Før jeg rakk å tenke på svaret, svarte min lege “Linda, vil ikke dette. Det er jeg som har satt ned foten, for dette går ikke lenger.” Jeg tror det er eneste mennesket, utenom gjengen min, som jeg har stått opp for meg på den måten. Så her havna vi fordi jeg ikke hørte på kropp og sinn og legen, men også fordi jeg sto med ingen oppfølging fra arbeidsgiver og NAV. 

Prosessen videre var også rimelig tung. Alt som kunne gå feil gikk feil i søkeprosessen. Så en dag kom vedtaket. Jeg var 100% ufør. Fra å de første dagene sveve på en sky av lettelse og glede kom kræsjlandinga brått og uventet. “Hva nå?” tenkte jeg. Jeg gikk inn i en passiv periode. Jeg turte ikke gå ut, turte ikke gjøre noe hjemme og ble igjen deprimert. Heldigvis så lege og psykolog dette og vi jobbet med det. Jeg gikk da rett inn i fella med å si ja til alt frivillig. Jeg ble med på alt. Ny kræsjlanding…

Hutte tu for en periode. Så kom denne koronaen ifjor og for første gang så kjente jeg en trygghet med min uføretrygd. Tenk jeg hadde en sikker inntekt hele året. Nå har jeg også innsett at jeg er mer enn min uføretrygd. Jeg vet ikke helt hva, men jeg skal finne ut av det. 

Jeg er ufør, men jeg er også mamma, kjæreste, søster, tante, venn, fotballtrener, i husflidslag, i lokallag med fibro, trener, husmor og mye mer. Jeg aksepterer at jeg idag er ufør.

Idag er jeg litt sjåfør også, for noen skal hit og dit og jeg elsker det. Vi bor jammen på en bra plass der ungene kan finne på så mangt. 

Og du, 

lag deg en god dag.

PS: Jeg har ingen problemer med NAV idag og får all oppfølging jeg trenger. Jeg var kun uheldig der og da. 

Jeg blir nesten stum og blir veldig ydmyk for jeg er fortsatt på topplisten her på miniblogg. Det er et trygt sted å være.

Skjønner at innlegget om Borderlinen min førte til reaksjon. Så idag tar jeg for meg min andre PFF, nemlig avhengig personlighetsforstyrrelse. 

Dette er nok den diagnosen som jeg synes er aller tøffest å leve med og klarer heller ikke akseptere den. Det er nok også den som er vanskeligst for de rundt å håndtere. Det som kjennetegner denne PFFen min. Jeg blir veldig farget av andres meninger og sliter med å ta egne avgjørelser. Har blitt bedre på dette de siste årene, men også dårligere på andre områder. Jeg kjenner meg altfor ofte hjelpeløs og rett og slett inkompetent. Det aller verste er redsel og angst for å bli forlatt. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dere skal få noen eksempler. Jeg lagde en gang en annen pose tomatsuppe enn vanlig. Min kjære spurte om det var et annet merke. Dette førte til at jeg gikk rett i kjelleren og var dårlig kokk, kjæreste, mamma, ja egentlig alt. Det satt altså så i at jeg brukte flere psykologtimer på å kunne le av episoden. For det er helt vilt å reagere som jeg gjorde på det. Og vi ler fortsatt godt av det.

Det å være redd for å bli forlatt er også vondt. Dessverre er dette en følelse som spiser meg opp innimellom. Problemet her er at jeg trenger så mye bekreftelse på at dette ikke skjer. Min kjære er fantastisk på dette. Han er verdens mest tålmodige. Som om jeg ikke har vært åpen før skal jeg fortelle dere noe som har skjedd denne uka. Jeg har fortalt min kjære om disse følelsene først nå. Han har visst og skjønt det i mange år, men jeg har ikke turt å fortelle om det av ren frykt at han ikke vil elske meg. Og jeg vet på disse gode og rolige dagene at han elsker meg. Allikevel er altså denne delen av meg så inngripende at jeg mister kontrollen på følelsene.  

Dette med egne valg er også vanskelig. Jeg ringer min kjære for den minste lille ting. Og nå sitter jeg her og smiler, for det å bestille på restaurant er til og med noe som stresser meg. Spørsmålet til min kjære kommer alltid “Hva skal du ha?”. Det å bestille noe til meg selv, handle, klippe meg… Jeg må alltid spørre. Dette må øves på. 

Det er vanlig å ikke klare å ta ansvar over eget liv og bli passiv. Dette er noe jeg med hånda på hjertet kan si at jeg jobber med. Jeg har jobba så hardt at jeg klarer dette de fleste dager. Det som gjorde at jeg klarte å endre var setningen “Lag deg en god uke.” Igår fikk jeg beskjed om at min setning er printa fast i huet til folk og at de da klarer å lage seg en bedre dag. 

Så nå vet du hva som kommer, 

lag deg en god dag.

For noen folk dere er! Innlegget om min kjære mann plasserte bloggen vår på 2.plass. Det er bare rått. Aldri hadde jeg trodd at det jeg skrev kunne få lesere og topplister er jo bare en utopi. Jeg kjenner nå at jeg kommer til å fortsette å skrive blogg. Den første uka skulle være en test for mine reaksjoner og andres på å åpne meg. Jeg ville se om det ga meg noe og om jeg fikk tilbakemeldinger at det jeg skrev hjalp andre. Det vet jeg nå at det gjør. 

Jeg har hatt noen ganske heftige reaksjoner denne uka, men i etterkant har det vært verdt det. Andre har reagert og hittil er det kun reagert meg kjærlighet og stolthet. Utenom en i helgen som godt ut på kvelden fortalte at jeg var et grusomt menneske. Den om det, men er det noe jeg ikke er så er det det. Jeg vil takke dette mennesket som sa det til meg. Jeg havnet rett ut i anfall, men etterpå vet jeg at det stemmer ikke. Jeg er ikke grusom. 

Så idag skal dere få lære mer om meg. Tenkte å være såpass freidig å la dere kjenne litt på min ene personlighetsforstyrrelse, heretter bruker jeg PFF, som heter Borderline, eller på godt norsk emosjonelt ustabil PFF. Det er ikke alle som vet hva PFF er. Der er altså rett og slett  en forstyrrelse i utviklingen av ens personlighet. Dette da gjerne i en ustabil barndom og ungdomstid, som det har vært hos meg. Man kan også utvikle det ved en endring i personlighet over tid, for eksempel etter traumer. Dette er i mine ører litt flyende og vanskelig å forstå. Jeg fikk diagnosene mine for noen år siden og må ærlig innrømme at jeg var en god tur nede i kjelleren. Borderline var nesten det verste jeg kunne fått, men jeg har jo levd med det hele nesten hele livet. Kjennetegn på min Borderline er ekstreme svingninger i humøret som ofte går over i en tomhetsfølelse og/eller destruktive tanker om meg selv. Med destruktive tanker er denne håpløsheten og elendig selvtillit. Følelsen av å aldri være nok eller bra nok. Dette går da ofte rett og over i å si ja til alt som får meg til å føle meg bra og verdifull, men også sliter meg ut. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er allikevel heldig. Jeg er rett og slett litt glad i min Borderline. Den er en stor del av meg og ja den gjør meg litt ekstrem, men jeg kontrollerer den litt mer nå etter at jeg aksepterte den. Den gleden jeg kjenner er tilnærmet magisk. Det å få være en del av barns liv når de mestrer. Eller den gleden jeg kjenner når de roper navnet mitt på butikken og bare må fortelle meg noe. Den enorme kjærligheten jeg har til gjengen min. Stoltheten av de. Den ekstreme gleden av gode samtaler eller en fin tur ut med venner. Det å møte folk jeg er glad i. Alle kjenner glede i disse situasjonene min er bare litt anderledes eller heftigere.

Det som er tøft er de tunge følelsene. Den ekstreme følelsen av at gjengen min fortjener bedre. Jeg vet når jeg ikke er nede at jeg er bra som for de, men jeg kunne alltid gjort mer eller vært mer. Det er nå sjelden jeg bruker penger på meg selv. Dette er også helt i andre endret av slik det var før jeg møtte min kjære, jeg brukte penger i øst og vest. Jeg hadde null kontroll. Nå har jeg så kontroll at de månedene som har vært litt tøffere økonomisk pga korona har ført til at jeg blir stressa nå kontoen delvis tømmes. Men merker nå at alt er litt bedre og jeg har kommet meg langt her også. 

Det å se meg selv i speilet har vært veldig vondt. Jeg har jobbet så hardt med kroppen nå at til og med dette endres. Jeg har hatt så mye som har skjedd meg at det jeg har kunnet kontrollere har vært matinntaket. Enten ikke spist eller overspist. Dette har også satt sine spor. Nå har jeg satt av dette året  til å finne ut hva som funker for meg resten av livet. Det er null diett, men trene litt så ofte som mulig. Eneste jeg har endret i maten er at jeg spiser oftere og en porsjon til middag. 

Det rare med min Borderline nå er at jeg blir ekstremt glad når jeg er flink økonomisk og det å se seg i speilet er herlig. Jeg føler meg superfin, bruker til og med mindre sminke enn noen gang. Jeg vet nå at jeg er mer enn vekt og økonomisk sans. Det hadde jo vært litt kult om jeg ble en økonomisk og sprek dame. Noen drømmer må man jo ha.

Dette ble et innlegg som er typisk meg og mitt indre. Litt overalt. Det er mye med PFF som er vanskelig og jeg trodde fokuset kom til å være på nettopp det idag, men idag er det fint å være meg. Idag er jeg fin. Disse følelsene endres kanskje iløpet av dagen , men akkurat nå skal jeg nye det å føle meg bra nok. 

Så tenkte jeg at du, 

lag deg en god dag.

Min kjære er uten tvil mannen i mitt liv. Jeg er verdens heldigste.  

Starten på forholdet våre var nok litt merkelig. Vi var ute på hver for oss, men endte ved samme bord. Jeg var ikke i min mest sjarmerende form for å si det pent. Etter en stund tar jeg hånda hans og han skjønte vel ikke helt hva som skjedde. Litt senere må han dra for han skulle på jobb tidlig dagen etter. Jeg ble edru på null komma svisj og innså at der går mannen i mitt liv ut døra. Får gitt nummeret mitt til en kompis. Dagene frem til han ringte var helt rare. Jeg var ikke klar for kjæreste. Så ringer han og vi møtes. Det var helt supert. 

Selvom jeg altså falt pladask hadde man jo sine krav til fremtidige kjærester og jeg lette etter feil. Jeg fant også feilen, for han hadde en feil. Er du spent? Joda, han hadde en grusom anorakk. Så jeg ringer venninne og diskuterer faktisk dette. Men alt annet var på plass og jeg var forelsket, men også redd. Redd fordi han visste jo ikke noe om bagasjen min. Jeg var så redd for å miste han jeg var i ferd med å få. Redd for å miste han som er den eneste som har fått meg til å føler meg trygg.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Det endte med at jeg etter mye tanker inviterte han hjem og skrev et brev der jeg utleverte meg selv. Jeg avsluttet med at han fikk velge helt selv. Valget var å gå eller gi meg en klem og at jeg ville akseptere valget hans. Men kom klemmen, var det for alltid. Jeg fikk verdens beste klem. Dette er altså snart 18 år siden. 

Min mann er det vi her kaller hel ved. Han er alltid der for meg og ikke minst ungene. Han er der for alle rundt han. Det å få lov til å være der for han også er godt. 

I tillegg er han fantastisk i sitt arbeide. Både dagjobben og ikke minst den jobben jeg får følge han på . Musikken. Han har gått fra å stå i et hjørne og  til å bli en som får folk til å gå mann av huset for å høre på han. De reiser i timesvis. Det er helt nydelig å se. 

For noen få måneder siden fikk jeg verdens fineste gave, forruten barna. Han hadde skrevet sang til meg om meg. Kommer aldri til å glemme første gang jeg hørte den. Alle mine feil og mangler ble betydningsløse mens jeg hørte på den. Den fikk meg til å knekke som et pill råttent tre. Han elsker meg med alle mine feil og mangler ja, men han har sett mer i meg enn jeg har gjort selv. Han ser alt ved meg og elsker alt. Han elsker ikke bare blide meg eller svake meg som griner. Han elsker meg for at jeg ler og for at jeg gråter. Han skjønner hvorfor jeg ler og gråter. Han skjønner ikke alltid alle mine følelser, men lar meg alltid forklare og han aksepterer de. Han er den som gjør at jeg nå tør føle alle følelser. 

Min kjære, vakre mann, jeg elsker deg.

Du som leser og min kjære mann, 

lag dere en god dag.

3.plass to dager på rad er jo sjukt!!! Takk! Dere er best.

Dette med å blogge har jo kommet litt brått på meg og mange med meg. Det jeg ser etter snart en uke er at dette hjelper meg til å tørre å være meg selv. I tillegg har jeg fått så mange meldinger og flere har slått av en prat og takket. Da hjelper det noen av dere også.

Idag tenker jeg å ta en ny strofe fra denne nydelige mannen min. “Halve livet har du måttet vente på å finne ut hvem du skal bli.” Har ikke funnet ut dette helt enda. Det er faktisk tøft å ikke vite hvem jeg er utenom alle rollene jeg har. Det jeg vet er at jeg er mye mer enn det jeg har trodd. I alle år har jeg kjent på en uendelig stor skam over traumene mine. Jeg har tenkt at når andre har tatt valg på mine vegne er det noe jeg har fortjent siden det er aå mange ulike mennesker som har ødelagt meg litt. Jeg har i mitt lettere syke lille hodet altså tenkt at jeg har fortjent dritten. Slitt med å ta til meg positive ting. Glemt de gode minnene. Uansett, jeg er ikke minnene mine. Jeg er meg. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Igår følte jeg meg som superwoman. Så mange som sa jeg er råtøff. Jeg er i startgropen med å tro på dette. Det jeg vet er at jeg kan ikke være altfor ille når en ser på barna mine og mannen min. Gjengen min er helt fantastisk. Det å elske er vakkert. Det å bli elsket vel så godt. 

Jeg sliter litt innimellom med å skjønne at noen kan elske meg. Det er absolutt ikke ofte jeg elsker meg selv. Jeg har mange andre følelser mot meg selv. Kjærlighet er ikke en av dem. Men det er den jeg vil bli. Jeg vil bli hun som elsker seg selv og ikke lar seg bli utnyttet og dårlig behandlet. Jeg er jo hun som alltid gir alle andre kjærlighet. Jeg ser alle alltid. Det er det jeg er best på. Det er derfor jeg er dritgod med unger. Jeg vet hva relasjoner til voksne kan være. Det er ikke alltid gode relasjoner. Jeg vil være hun som alltid er der. Hun som ungene husker var en trygghetsperson i deres barndom. I går var jeg ute og hørte på Vandringsmenn igjen. Det var en hel haug av ungdom der og jeg får igjen høre at jeg er mamma til alle i bygda. Alle vet de kan komme til meg og jeg er der. Trenger de noe stiller jeg opp, alltid. Og det er det som gir meg energi. Stille opp for de som er takknemlige for at jeg er meg. Det at de faktisk sa det til meg igår skal jeg leve lenge på. 

Så var det å stille opp for mye da. Det gjør jeg absolutt. Jeg sier alltid ja til alt. Dette fører også til at andre ikke slipper til. Det fører til at det er litt for lett å spørre meg for jeg sier alltid ja. Men jeg sliter meg ut. Jeg tar ikke hensyn til kropp og sinn. Det å idag faktisk ikke ha planer er helt nydelig. Jeg skal bare være meg gjengen min. Har til og med fått hjem eldstemann. 

Jeg er Linda. Jeg er mamma. Jeg er kjæreste. Jeg er tøff. Jeg er åpen. Jeg er stolt av meg selv. Jeg er sterk. Jeg har god helse. Jeg er omsorgsfull. Jeg er fordomsfri. Jeg er meg. Sier jeg dette nok ganger til meg selv må jeg vel tro på det til slutt. For jeg lyver ikke. Jeg er tross alt frøken Nullfilter. 

Nå veit jeg hva du skal, 

lag deg en god dag.

Våkner idag til en litt tøff morgen, så ser jeg at jeg er faktisk på 3.plass på topplista. Det er sjukt. Kan ikke annet enn å takke alle som leser bloggen min. Jeg setter  så utrolig pris på det. 

En annen strofe i denne sangen min vakre mann har skrevet til meg er “Det er ikke lett når gamle tårer må gråtes gang på gang.” Det er altså så mange tårer som skal gråtes og jeg har ikke vært flink til å gråte de vonde tårene. Kjenner nå at jeg virkelig har rivi av plasteret og kjenner på alle følelsene i meg. Det er mange. Det er ikke bare godt, men nødvendig. Jeg har vel aldri helt klart å si at jeg har hatt det og har det ganske vondt. Det mye som er fantastisk i livet mitt og jeg opplever sjeldent nye vonde ting. Når det skjer er jeg fryktelig dårlig på å reagere. Det som nå skjer at jeg reagerer på alt. Den minste lille ting har blitt stor. Jeg er konstant tårelatent. Jeg er sliten. Jeg vil jo bare ha det bra. 

Det er vanskelig å innrømme at jeg ikke har det bra. Jeg har alle forutsetninger for å ha det bra. Allikevel river disse gamle tårene og minnene meg snart i stykker. Det er for mye. Jeg jobber så hardt hver dag for å ha det så bra som mulig. Det er slitsomt. Veldig slitsomt. Kjenner at jeg trenger at september kommer og jeg kan komme igang med behandlingen igjen. Det er så kaos oppi huet. Nesten så jeg må le når jeg skriver det, for jeg er jammen glad ikke andre er i huet mitt og kan se hva som foregår. 

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Noe av det som er vanskelig er det å ha en konstant frykt for å ikke være bra nok eller bare være nok. Jeg strekker ikke til. Jeg har mer enn nok med meg selv. Men så er det slik at jeg trenger andre, jeg må ha andre. Jeg er avhengig av andre. Så sitter jeg her på verandaen og gråter og skriver bloggen min. Bloggen vår. Jeg må lære meg at litt er bra nok. Jeg må lære meg at jeg er bra nok g at jeg fortjener å ha det bra. Veien er lang og tårer skal gråtes. 

Klarer ikke skrive mer nå faktisk, ser ikke gjennom tårene. Jeg vet at dagen blir bedre og jeg gleder meg til musikk og venner ikveld. Nå skal jeg legge meg litt og rett og slett gråte litt. Kjenner det trengs. 

Men du, 

lag deg en god dag. 

Min kjære har jo skrevet en låt til meg. Min fine, fine kjære. Takk.

Første strofe i låta slår meg ut noen dager. “Et tankekjør som spoler gjennom livet.” Med hånda på hjertet kan jeg si at idag er det et helt vilt tankekjør. Det å rive av plasteret igår har vært rett og slett beintøft. Men akkurat det JEG trengte. Det er akkurat det mange trengte. Tøft, men altså nødvendig.

Så over til tankekjør. Hva er så det? For meg er det så mye. Det er ikke bare drittminner som kommer opp. Neida, det er som jeg skrev, alt som kan skje eller for den saks skyld har skjedd. Og nei, alt det som har skjedd er ikke vondt. Det er masse som er godt også. Det er allikevel slitsomt. Veldig slitsomt. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

I mitt hodet er det aldri pause Jeg finner ikke ro. Det er et tankekjør konstant. Føler det som jeg sitter i en en berg- og dalbane der han som styrer banen sovner. Den stopper ikke og av og til er det dritgøy, men så kommer de øyeblikkene du egentlig bare vil spy. Før tanken er ferdigtenkt er du på tur opp igjen, men du kjenner du gruer deg for nedturen igjen. 

Der kommer jeg inn på det som er og har vært vanskelig. Det å ha angst for mine tanker. Jeg er redd for å sette meg ned med mitt eget tankekjør. Derfor er tempoet alltid høyt. Men, jeg klapper meg litt på skulderen nå, jeg har skjønt det. Jeg har ikke gjort mye med det, men jeg har skjønt det. I tillegg klarer jeg nå å gå turer med mine egne tanker løpende løpsk. Det rare er at jeg liker det. Den første turen jeg gikk var snørr og tårer, smerter og tankekjør. Et vondt tankekjør. Det kom altså ingen positive tanker. Nå etter et halvt år er dette endret. Jeg nyter turene. Ikke helt uten tanker, men uten slitsomme tanker. Av og til stopper jeg opp og nyter.

Idag spiller min kjære og min bestevenn på den lokale puben. Jeg gleder meg til å nyte nydelig musikk og vakkert selskap. Jeg er nemlig heldig. Jeg er bestevenninne med kona til bestevennen min( han som spiller med min kjære). Og jeg vet at jeg kommer til å la tankekjøret får en liten pause fordi det er fult liv hele kvelden. Imorra er det det samme. Jeg gleder meg og det er så godt. 

Men du, 

lag deg en god dag.

Igår satt vi og så på en spennende EM-semifinale. Plutselig kjenner jeg angsten river i meg. Helt ut av det blå, faktisk. Det å da kunne si til sine kjære at nå skjønner jeg ingenting, men her har jeg plutselig høy puls og angstanfall, er egentlig litt godt. 

Hvorfor kom så dette angstanfallet? Jo, det fant jeg ut idag skulle jeg gjennom flere ting som er nytt. Jeg skulle hente en venninne og ha med datteren i bilen. Så mange kriser som ble laget i hodet mitt er egentlig helt vilt. Tenk om datteren forsov seg, om vi ikke hadde noe å prate om, om bilen ikke startet, om vi ikke fant frem, om kroppen ikke funket, om ….. Vi fant fram, hadde en super biltur med masse god prat  både til og fra. Og en ting til  jeg fikk stilt opp for en venninne som alltid er der for meg.

En annen ting som skapte angst var at jeg skulle være borte fra gjengen min i en arbeidsdag. Dette er det verste for meg. Jeg har angst for så mye og glemmer det litt mellom anfallene. Hva om noe skjer? Jeg mister altså kontrollen. 

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Det er ikke slik at jeg må kontrollere alt, alltid. Det som har skjedd meg tidligere har ført til at jeg har blitt fratatt kontroll, ufrivillig. Jeg kommer ikke til å gå dypt ned i alle mine traumer, men dere skal få vite om noen. 

Første gang jeg kjente jeg mistet kontrollen var da min onkel valgte å starte misbruket på meg. Dette varte i flere år, frem til han døde. Det å besøke han var en grusom opplevelse. Husker vannsengen med disse ekle blomstene. Kjenner lukten av han. Hører lyder. Ser tær. Hører knekking i ledd. Husker følelsene av svik. Husker lyden av mamma og pappa i stua, mens de trodde jeg fikk ligge i vannsenga…. Dette er ikke gode tanker. Dette var starten på traumene. Jeg velger med dette å starte å ta kontrollen tilbake. Min kropp er min kropp og det skulle den alltid ha vært. 

Min vakre mann har skrevet en sang til meg. Ene strofen der er “Stor mot liten, det er rått parti-” Det er akkurat det det er. Takk, min kjære. Du ser meg og elsker hele meg.

Nå har jeg tråkket langt ut av min komfortsone. Dette fordi jeg trenger å ta makta tilbake og for at du der ute som dessverre har opplevd det samme som meg ikke er alene. Vi er dessverre flere, men vi er ikke alene.

Her er det rett på treningskamp og jeg gleder meg. Jeg har glede i livet mitt, de klarte ikke drepe gleden. 

Og, kjære du, 

lag deg en god dag.