Takker og bukker igjen. Takk for at dere leser.
Får gå inn på dette med å være ufør. Dette er ikke noe jeg er stolt av. Spørsmålet når man møter mennesker etter lang tid er “Hva jobber du med da?”. Ofte blir jeg så satt ut at jeg bortforklarer meg… Jeg skammer meg. Hvorfor det er så vanskelig for meg å si at jeg er ufør vet jeg ikke, men kanskje jeg finner ut litt av det med å skrive til dere.
Jeg har jobbet i alle år frem til alt gikk i stå. Aldri tatt hensyn til kropp eller sinn. Jeg var jo ikke syk…. Så begynte jeg på lærerhøyskolen, ble gravid og jobbet samtidig. Da stoppet til slutt alt og jeg gikk inn i en lang periode med aktiv PTSD, angst og depresjon. Jeg prøvde alt jeg kunne med å jobbe redusert, noen timer om dagen, en dag i uka osv. Jeg fikk null hjelp av daværende arbeidsgiver og NAV. Jeg havnet midt mellom alt. Da avgjørelsen om å søke ufør falt, falt den ikke hos meg. Det var legen som sa det. Min vakre, fantastiske lege. Vet ærlig ikke hvor jeg hadde vært i prosessen min uten henne.
Husker vi satt i et møte med tidligere arbeidsgiver, NAV, legen og meg. Jeg hadde vært sykemeldt og på AAP i et par år. Så kom spørsmålet fra NAV “Er du virkelig sikker at det er dette du vil?” Før jeg rakk å tenke på svaret, svarte min lege “Linda, vil ikke dette. Det er jeg som har satt ned foten, for dette går ikke lenger.” Jeg tror det er eneste mennesket, utenom gjengen min, som jeg har stått opp for meg på den måten. Så her havna vi fordi jeg ikke hørte på kropp og sinn og legen, men også fordi jeg sto med ingen oppfølging fra arbeidsgiver og NAV.
Prosessen videre var også rimelig tung. Alt som kunne gå feil gikk feil i søkeprosessen. Så en dag kom vedtaket. Jeg var 100% ufør. Fra å de første dagene sveve på en sky av lettelse og glede kom kræsjlandinga brått og uventet. “Hva nå?” tenkte jeg. Jeg gikk inn i en passiv periode. Jeg turte ikke gå ut, turte ikke gjøre noe hjemme og ble igjen deprimert. Heldigvis så lege og psykolog dette og vi jobbet med det. Jeg gikk da rett inn i fella med å si ja til alt frivillig. Jeg ble med på alt. Ny kræsjlanding…
Hutte tu for en periode. Så kom denne koronaen ifjor og for første gang så kjente jeg en trygghet med min uføretrygd. Tenk jeg hadde en sikker inntekt hele året. Nå har jeg også innsett at jeg er mer enn min uføretrygd. Jeg vet ikke helt hva, men jeg skal finne ut av det.
Jeg er ufør, men jeg er også mamma, kjæreste, søster, tante, venn, fotballtrener, i husflidslag, i lokallag med fibro, trener, husmor og mye mer. Jeg aksepterer at jeg idag er ufør.
Idag er jeg litt sjåfør også, for noen skal hit og dit og jeg elsker det. Vi bor jammen på en bra plass der ungene kan finne på så mangt.
Og du,
lag deg en god dag.
PS: Jeg har ingen problemer med NAV idag og får all oppfølging jeg trenger. Jeg var kun uheldig der og da.
