Jeg blir nesten stum og blir veldig ydmyk for jeg er fortsatt på topplisten her på miniblogg. Det er et trygt sted å være.
Skjønner at innlegget om Borderlinen min førte til reaksjon. Så idag tar jeg for meg min andre PFF, nemlig avhengig personlighetsforstyrrelse.
Dette er nok den diagnosen som jeg synes er aller tøffest å leve med og klarer heller ikke akseptere den. Det er nok også den som er vanskeligst for de rundt å håndtere. Det som kjennetegner denne PFFen min. Jeg blir veldig farget av andres meninger og sliter med å ta egne avgjørelser. Har blitt bedre på dette de siste årene, men også dårligere på andre områder. Jeg kjenner meg altfor ofte hjelpeløs og rett og slett inkompetent. Det aller verste er redsel og angst for å bli forlatt.
Dere skal få noen eksempler. Jeg lagde en gang en annen pose tomatsuppe enn vanlig. Min kjære spurte om det var et annet merke. Dette førte til at jeg gikk rett i kjelleren og var dårlig kokk, kjæreste, mamma, ja egentlig alt. Det satt altså så i at jeg brukte flere psykologtimer på å kunne le av episoden. For det er helt vilt å reagere som jeg gjorde på det. Og vi ler fortsatt godt av det.
Det å være redd for å bli forlatt er også vondt. Dessverre er dette en følelse som spiser meg opp innimellom. Problemet her er at jeg trenger så mye bekreftelse på at dette ikke skjer. Min kjære er fantastisk på dette. Han er verdens mest tålmodige. Som om jeg ikke har vært åpen før skal jeg fortelle dere noe som har skjedd denne uka. Jeg har fortalt min kjære om disse følelsene først nå. Han har visst og skjønt det i mange år, men jeg har ikke turt å fortelle om det av ren frykt at han ikke vil elske meg. Og jeg vet på disse gode og rolige dagene at han elsker meg. Allikevel er altså denne delen av meg så inngripende at jeg mister kontrollen på følelsene.
Dette med egne valg er også vanskelig. Jeg ringer min kjære for den minste lille ting. Og nå sitter jeg her og smiler, for det å bestille på restaurant er til og med noe som stresser meg. Spørsmålet til min kjære kommer alltid “Hva skal du ha?”. Det å bestille noe til meg selv, handle, klippe meg… Jeg må alltid spørre. Dette må øves på.
Det er vanlig å ikke klare å ta ansvar over eget liv og bli passiv. Dette er noe jeg med hånda på hjertet kan si at jeg jobber med. Jeg har jobba så hardt at jeg klarer dette de fleste dager. Det som gjorde at jeg klarte å endre var setningen “Lag deg en god uke.” Igår fikk jeg beskjed om at min setning er printa fast i huet til folk og at de da klarer å lage seg en bedre dag.
Så nå vet du hva som kommer,
lag deg en god dag.
