Takk igjen dere. Bare del bloggen som dere vil. Det trenger jeg.
Mestring er magisk! Tok med store deler av gjengen (en måtte jobbe) og en kompis på Gaustatoppen!!!! Vi har altså gått 700 høydemeter i rart terreng, og endte på 1883 over havet. Barn og kompis tok banen ned, men min kjære og jeg ville gå. Det vil si vi løp litt ned og vi.
Turen opp var spektakulær nok i seg selv, men det å føle alt jeg følte i tillegg gjorde nok opplevelsen hakket bedre enn spektakulært til og med. Det å gå oppover og føle deg som verdens minst spreke menneske. Det å høre en hviske at jeg er tykk og det var rart jeg kom så langt opp. Det å kjempe mot alle demoner og nyte deler av turen. Det å høre de som prøvde å ødelegge meg fra fortiden. Det å komme opp… Tror bildet sier alt. Min kjære tok det uten at jeg fikk det med meg. Ble noen tårer. Tror vel han kjente like godt på stoltheten som meg.
Fy søren for en gjeng jeg har. Null stress. Vi gikk i hvert vårt tempo. Vi kom oss opp. Bare det å kunne ta en kaffe og vaffel på toppen og se ned!! Det er langt. Jeg er altså så stolt. Tenk at jeg som gikk maks 1km i januar, idag har gått over en mil rett opp og rett ned. Det å ha min kjære på tur ned som bare ga meg en hånd når han visste jeg trengte det. Jeg kunne til og med si at det gikk bra noen ganger. Så derfor hadde jeg også verdens beste utsikt. Min bauta, min helt.
Det å gå ned sammen med min gentleman, som også er min kjæreste, var en hyggelig greie. Hadde vært gøy med alle, men de ville ta banen og vi gå. For litt siden hadde jeg og tatt banen for å ikke skuffe noen. De kom ned først. Selvom vi følte oss så spreke at vi kjørte intervaller ned.. Hva skjer med verden? Vi gjorde det med et smil til og med. Tror vel noen på tur opp fikk en liten boost der vi kom.
Jeg har ikke mindre enn 24000 skritt på telefonen. Vi sjekket telefonen for bilder da vi kom hjem og ser at idag er det akkurat et år siden turen til Skorve der jeg kom meg nesten hel ned Jeg hadde et kraftig overtråkk som jeg slet med i over et halvt år. Fy søren som jeg har trent for å bli bedre. Idag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er bra. Idag kom jeg meg ned på en helt fin tid i tillegg. Det er lov å synes det er kult.
Det å meste er magisk. Jeg mestrer alt jeg har med gjengen til. Noe av dette klarer jeg også aleine. Men denne turen takker jeg mine kjære for. Hadde det ikke vært for den hadde jeg ikke klart å komme meg opp.
Nå sitter jeg på verandaen og gleder meg til middag som eldstemann skal lage. Jrg gleder meg til å tenke tilbake på idag.
Min kjære skriver i sangen sin “Du gir til andre det du aldri fikk.” Idag ga jeg det til mine barn, min mann og min kompis (som aldri har vært på topptur) og til de som hadde mistet motivasjonen på tur opp. De fikk motivasjon av meg.. Men viktigere de ga det til meg. Og du som leser dette, jeg ga det til meg selv. Jeg vant over egen kropp og indre demoner idag.
Og du, gjett hva jeg vil be akkurat deg om nå?
Lag deg en god dag.