Blir ikke dagen ofte litt verre med regn… Neida, ikke min, Jeg har nemlig gjengen min her. Hele gjengen inkludert to utenbygdfras. Disse to har fått plass i gjengen vår med sine barn og barnebarn. De har vel egentlig blitt litt innbyggere her, men har nå fortsatt hus og hytte et annet sted.
Vi fikk plutselig melding idag at vennene våre hadde kjørt seg vill, men de var heller fremme. Tullete folk. Vi trodde de kjørte i dag tidlig, men de kjørte i natt. Så vi fikk besøk og nesten en ekstra dag med dem. Takk.
Så kommer overskriften idag. Min ene venn sier at jeg er flink å skrive. Det er fint å lese det jeg skriver. Jeg kjenner at alt inni meg låser seg. Jeg vet jeg må si takk, men hva mer? For ja, jeg klarer ikke bare si takk. Det er alltid “Takk, men…” Har jeg fått kompliment for klær er det noe jeg fant innerst i skapet. For håret, da kommenterer jeg at jeg ikke skal til frisør i 2021. For at jeg ser bra ut, så har det vært en hard jobb…. Så kom kommentaren idag om bloggingen. Jeg prøvde å si takk…. Måtte virkelig jobbe. Da kom det fra min vakreste kjære “Linda, godt over 40 og har lært å si takk.” Det er den beste kommentaren noen sinne. Jeg må lære meg det, for det er lov å bare si takk uten bortforklaring. Det kan hende de som sier noe hyggelig mener det. Jeg vet jo at jeg mener det jeg sier. Om noen sier “Takk, men..” til meg er jeg den første som sier at de må lære å ta til seg komplimenter. Men det er ikke så lett å skjønne at folk mener det de sier. De fleste er jo ærlige. Jeg er ærlig. Allikevel er “TAKK” et vanskelig ord. Så resten av sommeren tenker jeg vi øver sammen på det. Vi sier “TAKK” uten noen forklaring, eller å gi kompliment tilbake til avsender. La folk skryte av deg.
Og nå?
Lag deg en god dag.
