Takk igjen, fine folk. Dere er best.
Igår spilte mannen ute og det var rett og slett en magisk stemning fra begynnelse til slutt. Og idag håper jeg på det samme. Det er utrolig deilig å sitte en hel kveld med gode venner og god musikk.
Jeg prøver som sagt å bli snillere med meg selv. Det er helt rart hvor vanskelig det er. Igår fikk jeg kompliment for hvordan jeg så ut og jeg klarte faktisk å si takk. Inni meg var det et virrvarr av tanker som satt igang. Kanskje kjolen var for kort? Hadde jeg sminket meg bra nok? Var jeg for pyntet? Burde jeg? Det er så rart at det at noen sier noe fint får meg til å tvile på meg selv. Det er vanskelig å skjønne. Men jeg vet at ho som sa det mente det. Jeg må bare øve videre.
Det å aldri føle jeg strekker til er vondt og fryktelig slitsomt. Det fører til at jeg aldri klarer å slappe av. Jeg må alltid gjøre litt til, bidra litt til, hjelpe litt til. Det å bare sitte stille og ikke gjøre noe koster meg masse, men jeg øver. Jeg blir rett og slett utslitt. Jeg er rundt som sprettball alltid. Idag skal jeg rett og slett ligge rett ut på verandaen og ta livet med ro fram til kvelden. Jeg trenger det idag. Så idag blir det kort blogg, for jeg trenger det og.
Du,
lag deg en god dag.
