Det er egentlig fortsatt helt surrealistisk at jeg er blandt topp 5 på miniblogg sin toppliste. Det er takket være dere og deres delinger.
Idag er det en sliten kropp her. To meget aktive dager er over og jeg forbereder meg på en litt vill uke. Her er det tapas imorra. Onsdag, fredag og lørdag har min kjære sitt band spillejobber. Torsdag er det ut å spise der de to eldste jobber i sommer. Tenk å få maten laget av en sønn og servert av en annen, mens de to minste er med og spiser. Denne uka blir minner skapt. Gode minner.
Dere tenker vel at jeg er over snittet opptatt av minner. Men minner er jo så viktige. Her vil jeg skape gode minner for de rundt meg og meg selv. Jeg har nok vonde minner. Det rare er jo at det er de som må jobbes med og det er jeg ikke alltid helt klar for. Har vel egentlig i alle år tenkt at jeg ikke vil pirke i gamle sår…. Jeg har aldri vært så bra som når jeg åpnet meg først for psykolog, så min kjære og så dere. Jeg har heller aldri vært så skjør. Er ikke skjør på en vond måte, bare følsom. Det er fint å føle. Det er vondt å føle.
Alternativet til å ikke kunne føle er verre. For litt over tre år siden var min mann, to av barna og jeg i en bilulykke. Det kunne gått galt. Det kunne vært over på et blunk. Heldigvis har det gått bra med alle. I ettertid føler vi oss styrket. Vi har sett hva som bor i bygda vår og venner og familie, og oss selv.
Det å vite at alt kan være over på et øyeblikk har nok ført til at vi lever mye i nuet. Vi prøver å leve hver dag til det fulle. Det er ikke slik at det må skje noe stort hver dag, men vi er mye sammen og tar godt vare på hverandre. Vi nyter hverandres selskap.
Det å oppleve at man kan miste alt kan være ødeleggende og for min del var det det en stund. Jeg kjørte bilen og fikk også skylda. Jeg husker ikke ulykken i seg selv og satt igjen med det at jeg kunne ha endt med å ta livet av 7 mennesker. Dette skjedde ikke og jeg har måttet jobbe for at den tanken skal slippe. Tror noe av det lureste vi gjorde var å kjøre bil raskt igjen etter det skjedde. I tillegg har min mann og barn aldri vært annet enn støttende. Dette var en ulykke. Jeg kommer nok til å slippe skyldfølelsen en dag, men ikke enda.
Det å føle glede er godt. Jeg er litt ekstra heldig for jeg kjenner nok andres glede også, nesten like godt som den det gjelder. Det å se gleden i andres øyne noe de klarer noe, opplever noe er for meg magisk. Innimellom blir det faktisk litt slitsomt for jeg gjør alt jeg kan alltid for å få frem denne følelsen hos andre. Det er sjelden jeg ikke er på.
Det å føle smerte og sorg er vondt. Her er jeg vel litt uheldig. Jeg vil fjerne denne følelsen fortest mulig, både hos meg selv og andre. Jeg vil ikke at noen skal ha det vondt. Jeg blir fysisk dårlig når barna slår seg. Om de er triste brister hjertet mitt nesten.
Nå har jeg lært at det er viktig å kjenne på de vonde følelsene også og stå i de. Det å jobbe med det synes jeg er vanskelig, men prøver. Jeg vet jeg overlever vonde følelser og kanskje kommer styrket ut av det. Men i øyeblikket er det vanskelig. Det å føle er generelt avansert.
Nå er det meldt litt regn de neste dagene så akkurat nå vet jeg hva jeg skal.
Og du,
lag deg en god dag.
