Du er verdifull. Jeg er verdifull.

Idag er en tankefull dag. Jeg har bestemt meg for å innse at det er slike dager innimellom. De slår meg ut, men de går over. Heldigvis. Kjenner bare når jeg skriver at alt blir litt lettere. Allikevel er skuffelsen så stor hver gang jeg detter litt sammen. 

Men jeg har masse. Jeg har masse bra i livet mitt. Jeg blir så skamfull når fortiden går utover det gode i livet. Men det er ikke min skyld noen av traumene mine. Det var andre som tok valg å ødelegge meg litt da og den ødeleggelsen fortsetter nå. Jeg kommer aldri over det virker det som. Kanskje jeg må slutte å prøve å komme over det? Kanskje innse at fortiden er der. Den er bare så tung å bære. Det er så masse jeg ikke har fortalt om. 

Idag er voldtekt som er i hodet mitt. Jeg har dessverre vært igjennom dette også. Flere ganger. Dette er fryktelig vanskelig å sette ord på, men skal prøve å ta for meg en av de nå. Jeg var igjennom en sovevoldtekt. Det var en såkalt venn som tok seg til rette når jeg sov. Det å våkne på den måten var forferdelig. Heldigvis var det en annen kompis i samme leilighet og han fikk ut denne idioten. Jeg kom hjem og fortalte om dette. Reaksjonen var ikke den jeg trengte. Jeg fikk spørsmål om jeg var full og hva jeg hadde på meg. Ingen klem, ingen omsorg. Når det gjelder spørsmålene mamma stilte så var jeg ikke full og jeg lå med klær på fordi det var en dobbelsovesofa. Jeg la meg med ryggen til og la meg for å sove. Uansett om jeg hva jeg hadde hatt på meg er det da ikke greit å ta seg til rette. Hvorfor skjønte han ikke dette? Ikke han heller…  Hvorfor skjønte ikke mamma dette? Jeg anmeldte ikke fordi jeg rett og slett ikke klarte å stå i det alene.

Dette har jeg syntes vært vanskelig. Tenk om han gjorde det med flere. De som har tatt eie i min kropp kan ha gjort det med flere. Jeg prøvde å anmelde en gang, men ble sendt mellom legevakt og politi flere ganger til slutt måtte jeg bare hjem. Dette førte til at jeg ikke klarte å anmelde nå heller. Det er vanskelig å akseptere dette. Men jeg må. Det var ikke min feil. Det kan ikke ha vært min feil, men som jeg føler på skyld. 

Det at ulike mennesker har valgt ut meg er vondt. Det at jeg er degradert til et offer er skikkelig tungt. Jeg har sagt så mange ganger til min gamle psykolog at jeg vil ikke bli sett på som et offer. Han har faktisk fått meg til å innse at jeg er det… Offer for omsorgssvikt, offer for seksuelt misbruk, mobbeoffer og voldtektsoffer… Jeg er også en overlever. Det er bare veldig vanskelig å blande disse to i hodet mitt. Klarer ikke å finne styrken i meg selv. Men jeg har en gjeng som finner styrken i meg og det er godt. Jeg har idag gode venner som er glad i hele meg. Jeg blir ikke utnyttet mer. Føler jeg et snev at dette sier jeg ifra, for jeg blir syk av det. Jeg må bli verdsatt av andre for å klare å i det hele tatt tenke tanken at jeg er verdifull selv. Jeg tenker nemlig tanken innimellom nå.

Så idag forteller jeg deg at du er verdifull. Ingen har rett til å utnytte deg på noen som helst måte. Jeg skriver dette til deg for at du må tro det. 

Til meg selv skriver jeg at jeg er verdifull.

Og kjære verdifulle deg,

lag deg en god dag.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg