Takker igjen. Dere er supre.
Igår skulle hatt dere med på middag. For en opplevelse det var. Nutheim er et hotell her i bygda hvor eldstemann jobba litt i starten av skoletida og nå i sommer har han hatt sommerjobb der. Samme har nest eldste som jobber som servitør. Det å få se de i aksjon var rett og slett magisk. De briljerte begge to. Jeg var altså så stolt. Takk begge to. og takk til dere andre som spiste med oss og satt prikken over ien.
Etter middag var det hjem med flere venner og sang og musikk. Når besøket reiste satt min kjære og jeg og sang karaoke. Det er mange år siden sist, så gøy. Igår var en strøken dag fra ende til annen.
Idag er det mer musikk siden min kjære skal spille på puben. Jeg gleder meg altså så masse. Han er utrolig flink og jeg er så stolt.
Mens jeg sitter og skriver kommer andre tanker inn. Jeg prøver å dytte de bort, men det er ikke lett. Det er nemlig sånn at det å føle at ingen er stolt av deg er vanskelig. Jeg vet at gjengen min er det fordi de sier det. Jeg ser på meg selv og tenker altfor ofte at det er ingenting jeg har å være stolt av hos meg selv. Men dette er helt feil for det første har jeg fire selvstendige, trygge, morsomme og sterke barn. Jeg har et liv jeg kan være stolt av å ha skapt. Men om meg ser jeg ikke dette så ofte. Det ble hakket verre etter at jeg ble ufør. Føler meg som en belastning for samfunnet. Her er jo det rare at jeg ser ikke på andre uføre på samme måte. Det er det flere grunner til, men jeg er jo i perioder frisk nok til å være med på masse. Da er jeg også så klar for å jobbe, så kommer kjelleren eller anfall igjen og veien tilbake til jobb blir lengre igjen. Dette er litt derfor jeg nå skriver litt. Kan jeg lage meg en liten følelse av å jobbe? På blogg.no kan jeg kanskje tjene noen kroner. Det hadde vært fantastisk.
Jeg ville jo ikke søke ufør, men fikk beskjed at nå var nok nok. Jeg hadde prøvd alt og klarte ikke. Jeg tror allikevel ikke jeg trodde jeg fikk søknaden innvilget. Da den ble det med 100% måtte jeg lese igjennom alle papirer fra lege og psykolog. Det var egentlig veldig tøft. Men jeg skjønte at de kunne jobben sin og så mye jeg ikke klarte å se selv. Så ble jeg altså ufør. Første året ble jeg redd for å si ja til noe som helst. Jeg var livredd for å bli sett på som en snylter. Dette har gått seg til litt, kanskje litt mye for nå sier jeg ja til alt. Jeg er fotballtrener, vikartrener, skateansvarlig, nestleder i FAU og oppmann på Alaget. Av og til blir dette rett og slett for mye. Så jeg må ta en runde med meg selv i høst. Det blir ikke lett for alt gir meg noe, men jeg klarer faktisk ikke å ha så mye på mine skuldre.
Sa til min kjære her om dagen at katta er liksom ute av sekken etter innlegget om voldtekt. Det er jammen mange katter som slippes ut og flere blir det. Så blir jeg jo å skrive om de allerede utslupne og. Til slutt blir jo dette materiale til en bok. Nei, nå sitter jeg her og ler. For noen uker siden tenkte jeg ikke på å lage blogg og nå drømmer jeg om å bli en påvirker. Det er noe jeg i hvert fall skal gi et forsøk. Med dere på laget kan det gå.
Da skal bikinien på og sola nytes et par timer. Deilig!!!
Du vet hva jeg vil du skal?
Lag deg en god dag.
