Dere er rett og slett fantastiske. Var på 28.plass igår. Jeg er utrolig takknemlig!!!
Våknet til et hue som ikke var helt med. Hatt disse drømmene, eller la oss kalle en spade for en spade marerittene. I natt har jeg vært igjennom det meste, så vet ikke hvor jeg skal starte. La oss ta det positive med en gang. Jeg føler meg allikevel klar for dagen. Jeg sto opp allikevel. Min kjære kommer alltid inn og stryker meg rolig på leggen og spør om hans kjære vil stå opp, om jeg ikke er ute til vanlig tid. Jeg vil nemlig stå opp. Jeg elsker morgen med å smøre matpakker til de som skal på skole og jobb. Det er mitt første bidrag til dagen deres.
Vi kan starte der. Mine bidrag til andres dager. Jeg hadde altså mareritt om dette. Det er sjukt det. Mareritt om at jeg ikke bidrar nok. Tror dette kommer fordi jeg har fått meg jobb og noe av det som har plaget meg mest er at jeg føler meg som en snylter og at jeg ikke bidrar nok generelt. Dette er på alle områder. Igår var det fotballtrening. Den måtte endres fordi det var færre av mine, men flere av de andre som ikke kunne. Det ble en super trening. Tanken var å ta med de eldre som hadde fått avlyst sin trening og de som kom tidlig til sin. Alle hadde det supert og jeg fikk den “løkkasstemningen” jeg ville ha. Allikevel satt jeg igår og idag og lurte på om det ble feil for noen. Ingen ville hjem etter trening. Jeg lurer fortsatt på om det ble da feil for barna eller foreldrene. .Dette re rett og slett teit og jeg skal legge det bort nå.
Så er det å ikke bidra nok til gjengen min. Her tror jeg det verste er å akseptere at jeg har vært så mye sykere fysisk og psykisk enn nå. Slik jeg er nå har jeg aldri vært så lenge jeg kan huske. Det er jo fantastisk. Jeg er absolutt ikke der at nå er jeg slik at jeg kan jobbe 100% og alt er tilbake til for mange år siden, men jeg er på vei til noe bedre. Gjengen min elsker det og synes alt er rått. De er takknemlige for alt jeg gjør og er. Jeg klarer altså ikke å akseptere at det er nok. Jeg klarer vel ikke helt tigi meg selv for å hå “stjålet” den Linda de har nå fra dem. Jeg har en slik teit tanke at hadde jeg bare tatt tak før så…. Men hadde jeg tatt tak før hadde jeg kanskje ikke vært klar til å ta tak i kropp, sinn og få meg jobb.
En annen ting som er tøft er at jeg føler jeg ikke tok nok vare på mamma på slutten. Det kommer med en gang en tanke om at jeg gjorde mitt beste og at jeg ikke kunne gjøre mer for mitt eget ve og vel. Det var skikkelig tøft å se henne forfalle under pandemien. Jeg vet, fordi folk har sagt det til meg, at det ikke var noe å gjøre. Det var hennes valg å bli sittende inne i stolen sin, men allikevel tøft som fy. Det var vondt å ikke kunne reise på sykehuset, men alt var nedstengt. En dag klarer jeg nok å se at det er hennes og ikke mine valg som førte til det endelige resultatet. Det skulle bare vært noe en kunne gjort.
Til slutt får jeg ta det jeg synes er aller vanskeligst. Det å være en som hever trygda si hver 20. Det har gjort noe med selvfølelsen. I natt drømte jeg at en mobb løp etter meg og ropte NAVer. Jeg løp for livet, men de var så mange og tok meg igjen og heiv meg i bakken. Det var sjukt, for jeg bråvåknet og visste ikke hvor jeg var med en gang. Dette var et mareritt, men jeg har slitt så med at jeg ikke bidrar nok til samfunnet. Jeg gjør jo det er det mange som sier og ramser opp alt jeg gjør i fleng alt jeg gjør i kommunen og for andre. Jeg skal begynne å virkelig lytte til det folk sier til meg. Når mange sier en ting er det muligens noe i det. Det er som jeg har sagt mange ganger “Er alle rundt deg en idiot, er det på tide å se seg i speilet.” Det blir det samme med meg. Om mange nok sier at jeg er mer enn bra nok er jeg nok det. Jeg er ikke av de raskeste så det tar litt tid bare å skjønne det, men jeg er på vei.
Nå skal jeg snart ut på min første jogge/gåtur i bygda, for har et mål om et eller annet løp neste år for å holde motivasjonen oppe.
Du,
lag deg en god dag.
