Dere altså, takk for gode ord og at dere gidder å lese. Fortsett gjerne med det.
Idag er det min nest eldste som skal få gjennomgå. Neida, han skal ikke få gjennomgå. Idag vil jeg skrive litt om han.
Han har nemlig i hele år vært i militæret. Førstegangstjeneste langt oppi nord. Det å være så langt borte fra en stor del av hjertet mitt har vært tungt. Tidvis har han nok stortrivdes, men var nok også veldig klar for å bli ferdig. Endelig har han dimma. Han skal nå være hjemme i over et halvt år. Det er surrealistisk å vite det. Så godt å vite at mange gode samtaler er i vente. Han er nemlig en av de smarteste jeg veit om.
Det er mange gode ting man kan lære i militæret helt sikkert og det har han nok også gjort. Vi har fått hjem en godt voksen gutt. Han er utrolig smart og ikke minst reflektert. Det å se hvilken venn han er, er utrolig godt. Haha, jeg sitter nå her og griner litt. Har altså savnet han så utrolig masse.
Det må være lov til å si at jeg grugleder meg til all den ekstremt tørre humoren jeg vet kommer til å fare gjennom huset. For de tre gutta som er her hjemme nå er like ille. Det må også være lov til å si at jeg gleder meg til å le enda mer enn jeg allerede gjør.
Kattene her hjemme er muligens mer lykkelige ann noen gang. For er det noen som har et ekstremt godt lag med de er det han og Frøken Fryd. Helt utrolig å se og varmer mammahjertet.
Veien videre er ikke helt satt og det må jeg ærlig innrømme at jeg synes er helt greit. Det å ikke helt vite hva man vil bli er greit det. Jeg visste ikke det og har to utdanninger bak meg. Nå er det jobbing i et halvt år og så studier et sted i Norges land. Det blir spennende å følge, for gutten har et meget godt hue.
Kjære Marius, jeg er ufattelig stolt av deg. Digger at du går egne veier. Digger at du tenker sjæl. Digger deg som person. Elsker å bruke tid med deg. Elsker deg.
Legger ved et bilde fra en dag jeg aldri kommer til å glemme. (Ikke alle som liker å ha bilder av seg på nett) Du og jeg, Marius. Takk for at du er akkurat du.