Herlig med tilbakemeldinger. Takk!!
Morgeninnlegget var så vidt borti et for meg og flere med vanskelig tema. Men uttrykket at ting har blitt tiet i hjel er jo ikke nytt.
Da jeg var liten snakket vi ikke om følelser. Husker når bestemor døde, så var jeg knust. Ingen hjemme pratet om at hun var syk en gang. Hun var lam på en side og satt i rullestol, men verdens beste. Hun var i hvert fall ikke syk i mitt hode. Jeg da gikk i 3.klasse med en fantastisk lærer. Husker hun kom og skulle fortelle meg at jeg måtte hjem og hun slet med å holde seg. Da jeg kom tilbake på skolen spør hun “Hvordan er det med deg, kjære Linda?” Da brast det noe i meg og jeg gråt som aldri før. Tror rett og slett det var spørsmålet som gjorde det, Første gang noen spurte meg om det.
Det gikk egentlig ikke så bra. Under begravelsen til bestemor var det syning som jeg ville være med på, men det ble bestemt over hodet mitt at jeg ikke fikk være med. Dette sitter skikkelig i. Jeg fikk ikke sagt ha det.
Pappa døde i 2005. Jeg måtte kontakte psykolog for gutta ville være med på syning og jeg visste ikke hva som var rett. Trodde jeg ville skade dem om de var med. Fikk klarsignal og det ble en fin greie. Deres første møte med døden sammen og de fikk sagt ha det. De var 5 og 3 og synes det var rart bestefar lå der, var kald og død. Mamma døde ifjor og han eldste valgte å ha en egen stund inne med henne på syning. De ville det og da fikk de lov. Mange vil ikke og da må de ikke trues til det heller. Det er viktig dette er et informert valg for alle.
Blir litt overrasket over hvor dette innlegget tok veien. Ikke dit jeg planla i hvert fall.
Vi går tilbake til følelser. Jeg er sjeleglad barna og vi voksne her hjemme prater om følelser. Vi prater om mine utfordringer. Det er jo ikke lett for dem at jeg reagerer på en måte en dag og en annen en annen dag. Kommer så an på hvor jeg er i huet mitt den dagen. Det har vært vanskelig å åpne seg om traumer, men viktig. Dessverre opplever barna idag også traumer.
Håpet mitt er at åpenhet minimerer ensomhet. Minimerer det å føle “Det er bare meg” eller “Det er meg det er feil med”. Det er IKKE bare deg, dessverre.
Jeg håper at idag med fokuset på ulik mental helse for oss alle føre til så mangt. Blandt annet at ulike ting ikke utvikler seg videre til depresjon og angst. Dette kan videre føre til at skammen ikke blir så stor at det store svarte hullet blir for stort til å takle.
Det å snakke eller skrive om ting hjelper. Det å tie hjelper ikke. Du skal vite at det alltid er noen der for deg, uansett hvor aleine du sitter i dritten. Vi har mange hjelpetelefoner og chattjenester. Kontakt alltid noen når det er som verst. Det er alltid noen som bryr seg.
JEG BRYR MEG!
Dette kommer jeg dessverre tilbake til, men takk for at du leste. Du er super.
Og du,
lag deg en god dag.
