Takk, fininger, 2plass igjen. Fortsatt surrealistisk, men gøy. Kjenner jeg er litt stolt.
Så over til dagen idag. Eldste har reist og det ble uten tårer!?! Vi var skjønt enige at det er dritt han reiser, men han gleder seg til jobb. Det er forståelig. I tillegg er det snart landslagssamling for han og hans hverdag er igang. Vi har hatt en fin sommer og opplevd sammen og hver for oss. Minnene er evige.
Gidder ikke er overskriften idag og det er et par, tre, åtte ting jeg ikke gidder. Jeg gidder ikke ha flere dager som igår etter hverandre. Så idag har jeg lovet meg selv å ta grep hver gang tårene presser på. Igår kom alle tårer som jeg har holdt inne. Det skjer ikke idag.
Idag er det sol og jeg skal ut på tur eller trene på mølle. Gidder nemlig ikke det som har skjedd de siste ukene. Jeg har sklidd litt ut med aktivitet. Det skjer heller ikke. Måtte kontrollsjekke vekta og det er ikke noe opp, så krisen er avverget. Men det har vært aktivitet altså, bare ikke like organisert som jeg har vært. Eller? Er jeg streng med meg selv? Det var Gaustatoppen og trampolinepark og masse svømming. Har trent. Da blir det sikkert litt lettere å komme igang med treningsmål igjen da. Jeg har vært flink.
Gidder ikke være så streng med meg selv. Det er ikke lett, men jeg gidder ikke mer. Gidder ikke kritisere meg selv for alt jeg ikke kritiserer andre for. Lettere sagt enn gjort, men kanskje gidder ikke er mitt nye mantra. Sitter her og smiler og kjenner på at det er en stor overgang fra igår.
Noe jeg heller ikke gidder er at folk som kritiserer meg uten grunn skal få gjøre det uten at jeg sier imot. Det er faktisk ikke greit. Kritiser meg gjerne, men gi meg en grunn så jeg kan forstå og vokse på det. Konstruktiv kritikk er nemlig helt innafor.
Jeg gidder heller ikke slutte å drømme om å komme delvis tilbake i jobb, men skjønner at den veien er litt lengre enn jeg forestilte meg. Men det er greit. Jeg har gitt meg selv dette året for å bli så frisk som mulig og så se neste år hvor jeg er. Det som er sikkert er at skal jeg klare å komme tilbake til jobb litt, må timeplanen ryddes og det skjer i høst eller til neste år. Jeg trenger jo å ha noe som gjør at jeg føler meg som en bidragsgiver.
Så jeg gidder ikke gi opp drømmene mine om å bli bedre. Jeg må bare passe på å kjenne signalene på utmattelse, søvnmangel, depresjon, aktiv angst og PTSD, og finne ut hvorfor det er slik og så ta jobben. Det er slitsomt, men må gjøres.
Idag er det kroppen som står i fokus. Usikker allerede om det blir mølle, tur eller tvekamp med sommerskolen.
En ting til,
lag deg en god dag.
