Takker og bukker. Da er jeg inne på topplista igjen. Det er rett og slett fantastisk.

Hatt verdens supreste besøk idag med masse skravling. Det var rett og slett godt for sjela mi. Takk, vakre menneske. Det er godt jeg har slike som du.

Vi pratet om så mangt, så var det masse vi ikke rakk selvfølgelig. Jeg ble sittende og tenke på hva vi ikke kom inn på.

Det er den fordømrade barndommen min. Som jeg har hatet den. Så mye tid jeg har brukt på å lete etter det gode i den, for det var mye godt. Det er bare slik at disse onklene og familievenn og mobbere og mamma stjal så mye. Jeg har hatet barndommen min så intenst så lenge. Tidvis har hatet blitt plassert over på mennesker. Men jeg elsker jo mamma. Alltid gjort det og kommer alltid til å gjøre det. De andre derimot….

Men la oss ta dette med mamma. Hva er det egentlig jeg har hatet? Jo, det er nok mangelen på trygghet. Det er det at hun ikke slo ned døra da jeg var låst inne med onkel. Det å bli dratt etter håret. Det å bli låst ute. Det å alltid være redd for å gjøre feil. Jeg har trodd at jeg har hatet henne, men det har jeg ikke. Jeg har hatt store problemer med mangelen på kjærlighet, som jeg har lett etter kjærlighet oppigjennom. Jeg har masse kjærlighet i meg, litt ekstremt masse (en fordel med denne Borderlinen). Jeg har ikke skjønt at andre har også masse, bare viser den på andre måter. Mamma sleit med å vise positive følelser. Jeg sliter med å vise sinte følelser. Da er vi jo egentlig like, bare motsatte. Tenk at jeg faktisk klarer å tenke dette nå. Mamma har lært meg å være den mammaen og trygge voksenpersonen jeg er. Jeg er en alle kan komme til. Er nok også den som er der enten du vil eller ikke. Ingen som møter meg skal føle seg alene. Jeg har mer enn nok til alle. Jeg aksepterer alle, men klarte lenge altså ikke å akseptere mamma. Trodde jeg. Det er valgene mamma tok, jeg ikke aksepterer og det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Men, jeg hadde en oppvask med mamma. Den kommer nok til å hjelpe meg fremover. Jeg tror oppriktig hun snakket sant da hun sa hun ikke visste. Jeg tror hun hadde mer enn nok med seg selv når jeg var liten. Jeg tror ikke hun klarte å se det som skjedde med meg. Det kan jeg leve med. Det jeg vet er at hun var glad i meg. Det er det ingen tvil i sjel om akkurat det. Hadde mamma bare vært her nå, så jeg kunne fortalt henne at jeg skjønner henne. Aksepterer ikke valgene hennes, men aksepterer og elsker henne.

Min kjære skriver i sangen ” Et smil, et ord en klem, et vennlig blikk. Et lite noe å ta med seg. Du gir til andre det du aldri fikk.” Jeg fikk det ikke da, men jeg får det nå og har endelig skjønt hva han mente. Jeg gir og med det får jeg tilbake tryggheten.

Mamma, takk for at du ga absolutt alt du hadde å gi. Jeg er nå sikker på at det var mer enn nok. Elsker deg, alltid.

Lag deg en god dag.