Takk, kjære lesere. dere altså. Del gjerne videre. Hopper oppover når dere gjør det.
Må ærlig innrømme at idag har jeg vært igjennom mange følelser. Grått av glede, sinne og frustrasjon. Skal lede dere gjennom dagen hittil med litt attåt.
Idag løp jeg sammenhengende 2km! Jeg hadde faktisk ikke trodd det var mulig for 2,5 uke siden. Heller egentlig ikke idag før jeg startet. Kjente meg litt tung i kroppen idag, men skulle jogge litt før trening. Mandag for 2,5 uke siden jogget jeg min første 400meter ute sammenhengende, har alltid måttet gå litt. Idag altså 2km. Det er så utrolig gøy. Så var det trening etterpå. Idag var det litt anderledes trening, men fortsatt styrke og kondisjon, var utrolig gøy.
Etter dette skulle jeg på kafe med en nydelig venninne. Rett før ringer de fra psykologen igjen. Kjente hjertet dunket hardt da. Det blir ikke oppmøte imorra, men telefontime. Dette må jeg ærlig innrømme at var et slag i magen. Jeg sliter allerede nok med relasjoner og denne skal starte på telefon, men må starte så har ikke valg egentlig…
Fikk kommet meg på kafe og det var utrolig hyggelig. Det er altfor lenge siden sist. Vi hadde litt lite tid som vanlig, men slik skjer. Det å ha disse gode samtalene er deilig. Det å kjenne gode mennesker er et privilegia.
Jeg er vel et av de mest sosiale mennesket noen kjenner, men jeg er ikke det. Jeg er mye hjemme. Mye alene. det å bli kjent med nye er vanskelig. Når en i tillegg har brent seg på mennesker før blir det å ta kontakt med nye folk tøft. De gangene min kjære er med er det ikke vanskelig for da har jeg en utvei, men ellers sliter jeg. I tillegg er det vanskelig å lese om alle som er på supre turer og sosiale tilstelninger der en ikke er invitert. Den digitale verden har brakt det perfekte livet inn i stua til oss som ikke er perfekte. Og det er selvfølgelig slik at alle er ikke perfekte. Det er ingen som er det. Jeg er selv altfor dårlig på å invitere folk på besøk eller invitere meg selv bort, men jeg prøver. Nå under pandemien er jeg så glad for at jeg har gjengen min. Tenker med gru på de som er alene.
Det å flytte vekk fra venner og familie var vanskelig, men allikevel helt riktig. Det har vært vanskelig å finne plassen sin i og med at alle har nok med sitt og sine. Jeg har prøvd å komme inn, men det har rett og slett til tider vært tøffe tak. Det er allerede vennegjenger og det er ikke alltid plass til flere. “Alle” andre er fornøyde med det de har. Jeg vet at jeg er ram på å komme i kontakt med nyinnflyttede. For det å føle seg alene på ny plass er vanskelig. Ser det på de jeg er mer enn bekjent med nå og blitt venner med er flertallet innflyttere. De har ikke gjengen sin og man har liksom skapt sin egen. Vet ikke hvor jeg vil med innlegget og finner ikke en god måte å avslutte på. Jeg tenker i hvert fall at om en tenker at noen virker hyggelige si hei og inviter dem på kaffe eller kafe. Det kan være helt avgjørende for at dette mennesket blir i bygda og du kan i beste fall du ende opp med et vennskap. Jeg vet at de fleste vennene jeg har har jeg fått i voksen alder.
Tenker å avslutte nå og forberede middag. Her er det fotballettermiddag med to treninger og en kamp. Må bare bli bra. Må huske ullgenser.
Kjære du,
lag deg en god dag.
