Takker og bukker. Det er utrolig hyggelig at dere leser bloggen vår. Håper vi får den til å vokse litt mer.
Idag tenkte jeg at jeg bare skulle ha en dag med TV og strikking. Jeg er helt kjørt i huet. Trur det er mye pga psykolog på fredag. Livredd for å bli skikkelig dårlig igjen. Leste på nett igår at det å ikke kjenne følelsene helt ut spiser en opp og at det kan bli verre av det. Det er jo dette jeg har gjort. Jeg tør ikke kjenne på følelsene helt ut, for jeg er redd for å bli de.
Nå for tiden har jeg grusomme mareritt igjen. Jeg våkner av at jeg gråter eller i smerter. Det er misbrukene og voldtektene. Det jeg har begynt å kjenne er et enormt sinne. Dette sinnet kjenner jeg av flere grunner tror jeg. Det er sinne over at disse drittsekkene har valgt å gjøre dette mot meg. Jeg klarer ikke skjønne hva det gir et menneske å ødelegge et annet. Jeg klarer ikke og vil heller ikke. Fytti, som tårene triller her jeg skriver. I tillegge er jeg rasende for all den tiden de har stjålet fra meg. Noen har søren fått 30 år av livet mitt. Det er så utrolig lenge. Jeg blir forbanna over å fortsatt høre latteren i stua, mens jeg ble misbrukt i naborommet. Jeg blir sint over hva gjengen min faktisk må stå i sammen med meg fordi jeg sliter. Jeg blir sint over all den støtten jeg får nå, men ikke fikk da.
Så er det vanskeligste. Jeg er så sint på meg selv. Jeg rett og slett skammer meg. Hvordan kan alt dette skje et menneske om en ikke har gjort noe for å fortjene det? Jeg blir forbanna at jeg kan si dette til meg selv gang etter gang, år etter år, for jeg hadde aldri sagt det til noen andre. Aldri hadde jeg lagt skylda for overgrep over på offeret, men gjør det altfor ofte, nesten hele tiden, på meg selv. Og jeg hadde ikke skyld. Ingen skyld. Men hvorfor skjedde det? HVorfor skammer jeg meg?
Jeg leter etter svar jeg ikke får.
Klarer heller ikke skjønne at ingen hjalp meg. Hvordan i all verden fikk jeg ikke hjelp? Hvorfor var det ingen som så? Og så når jeg først forteller noe kommer spørsmålet fra ens egen mor “Var du full? Hva hadde du på deg?” Hvordan er det mulig å føre seg verdifull da? Jeg leter etter svar jeg ikke får.
Jeg vet at hadde noen rørt noen av mine nærmeste hadde de hatt all støtte. Jeg vet at skjer det noe med meg nå, så har jeg det. Det er en tanke som slo meg akkurat nå og som jeg skal holde på. Jeg vet at om noe skjer meg har jeg noen som passer på meg og støtter meg, men det har jeg jo når ingenting skjer heller. Min gjeng er der alltid og mine venner også. Jeg skjønner i dette sekund hvorfor jeg velger bort de som ikke stiller opp for meg. Jeg kan ikke ha de i livet som ikke er der for meg, for jeg er mye.
Jeg nærmer meg slutten av innlegget idag. Jeg må rett og slett ta en pause. Det er nesten så jeg ikke vil lese korrektur idag, for dette var heftig. Fingrene har flydd over tastaturet og jeg vet nesten ikke hva jeg har skrevet en gang. Det jeg vet er at det hjalp. Nå skal jeg krype under teppet og se en film over en kopp kakao, bare fordi jeg fortjener det.
Og du,
lag deg en god dag.
Kjenner meg godt igjen, men har traumer fra andre ting. Jeg har ofte spurt meg selv de samme spørsmålene, uten å få noe godt svar.
Du har ikke skyld, jeg har ikke skyld, likevel er det vårt ansvar å fikse det andre har ødelagt, noe som gjør alt desto mer urettferdig. Men du er godt på vei og hjelper mange ved å dele dine opplevelser. Selv om det er vondt og vanskelig, går vi likevel til psykolog for å rydde opp rotet andre har laget. DET er imponerende det! Takk som deler❤️du er ikke alene, du er sterk og du kommer deg gjennom dette og🧡
Såvakk utrolig fint skrevet. Takk 🥰🥰 Du er vakker på utsiden og innsiden.