Tusen takk igjen for at dere leser og kommer med tilbakemeldinger. Jeg trenger delinger og at dere inviterer inn folk til bloggruppa på FB. Takk for all hjelp.
Idag startet dagen med et bad i 13 grader. Det var kaldt, men guri så godt etterpå. Fibroen min var supervond når jeg sto opp. Ble vel litt i overkant med 30000 skritt igår. Men nå etter å ha bedet er den mye bedre! Det er nesten litt magisk hvilken effekt kaldt vann har på smertene.
Disse smertene har ødelagt fryktelig mye for meg. Jeg har ødelagt mye av tiden min med å høre på smertene og ta hensyn til de. “Lytt til kroppen” , “Nå må du ikke slite deg ut”, “Du ser jo ikke syk ut”, “Hvorfor jobber ikke du da?” , “Klarer DU det?” har jeg fått høre mer enn en gang. Det som er litt stas er at etter at jeg åpnet meg er det endret til at folk uttrykker sin beundring over hva jeg får til med smertene mine og ikke på tross av. Dette bringer meg over på noe annet som nå er litt, veldig sårt å tenke på.
Det jeg har idag er nok både på tross av og med alt som har skjedd i fortiden. Jeg har lært av egne og andres feil. Min kjære og mine barn har en trygg oppvekst selvom vi ikke alltid hadde det. Vi har utrolige barn. Tenk at jeg er en del av grunnen til at de er så bra. Jeg har i alle år lagt mye skyld på meg selv for at jeg er som jeg er. Jeg har i tillegg brukt mye tid på andres valg med meg. Lagt all skyld over på meg selv. Når så mye dritt skjer, må man se seg selv i speilet. Men er ikke det helt feil? Uansett hva jeg har gjort eller ikke har gjort, er det ingen grunn til å ta seg til rette med å misbruke meg. Jeg har ingen grunn til å føle på skyld og skam. Jeg vet det av og til, men klarer ikke helt tro på det. Dette er noe av det jeg trenger hjelp til å få gode verktøy til.
I tillegg har jeg slitt spesielt det siste året med et sinne over hva jeg gikk glipp av. Jeg kjente til og med på det igår da jeg var med Frøken Fryd sin skole på tur. Hun takket flere ganger for at jeg var med og sa at det er så hyggelig å være sammen. Slik var det ikke hos oss. Igår kjente jeg på savnet igjen og tankekjøret satte igang. Jeg har noen mangler her og vet dermed ikke hvor grensa går. Som min kjære skrev “Du gir til andre det du aldri fikk.” Sånne dager som igår blir derfor litt tøffe selvom de ikke skal være det. Derfor blir jeg stolt at jeg gjør det og vet at jeg kan få en reaksjon eller anfall. Det er verdt det. DEt blir litt bedre for hver gang.
Nå skal huset til pers og så er det handling til helgen.
Du, min kjære leser,
lag deg en god dag.