Wow. må takke igjen. 2plass igjen igår. Det er fantastisk. Takk.
Idag er jeg rett og slett litt dyster. Det er skikkelig kjipt når gjengen deles. Vet at vi kommer til å kose oss idag, men vet også hva som kommer. Det er vanskelig å legge det vekk.
Her kommer nok angsten og avhengighet PFFen min. Det å konstant være bekymret for de som ikke er i nærheten er slitsommere enn man skulle tro. Jeg sliter med alt jeg ikke har kontroll på. Da mener jeg faktisk alt. Vil derfor gjøre alt jeg kan kontrollere og det er det som er problemet. Det å hele tiden skulle kontrollere er utmattende.
Det å be om hjelp føles som en umulighet.
Jeg er den som liker å planlegge besøk. Liker å vite når ungene trenger kjøring. Skriver opp ukeplaner med mat og gjerne hva som skal gjøres i huset og ute. Trenger å vite alle andres planer. Det som skjer når jeg ikke vet eller mister den tiltrengte kontrollen er at jeg blir helt satt ut, en tur i kjelleren, lei meg, såret osv. Dette er vanskelig for de rundt meg og meg selv. Og believe you me jeg jobber med det. Jeg er bare ikke sikker på hvordan jeg skal kvitte meg med denne PFFen.
Jeg vil i hvert fall ikke at de rundt meg skal endre seg. Det at de skal ta hensyn til meg er også uaktuelt for meg. Jeg må jobbe med min nye psykolog med dette for det blir verre og verre.
Skjønte det spesielt idag da min kjære eldste lager frokost, som jeg i mitt hode hadde tenkt skulle gjøre. Det er så deilig å våkne til lukten av bacon og rundstykker og diverse. Allikevel kommer da tristheten og håpløsheten av at jeg ikke sto opp tidligere. Dette skulle jeg ønske at jeg klarte å lære meg av med. Da sitter bare igjen med takknemligheten og gleden over å bli overrasket på morran. For ja, jeg gleder meg til frokost.
Det å be om hjelp, ja. Jeg klarte det når psykologen min måtte slutte. Da var det å ringe frisklivsentralen og si at jeg får ikke hjelp med hodet før i september og da må jeg ha hjelp med kroppen. Jeg var føre var og det er jeg stolt av.
Nå skal jeg ut og spise.
Og du,
lag deg en god dag.
