Tusen takk for alle delinger og tilbakemeldinger, bare fortsett med det.
Idag er det første dag i uka. Det betyr trening. Først har jeg unnet meg en rolig start på dagen med TV og strikking. Det er fotballkamp i kveld og jeg har en kropp som ikke fungerer idag, men det går greit. Slik er det etter en helg med moro, tar noen dager før kroppen er tilbake. Håper den blir bedre av trening idag, litt spent på det. Fyller i hvert fall på med litt næring før trening. Det merket jeg hadde effekt forrige uke.
Sitter litt sjokkert og tenker på forrige uke og alt jeg har klart å få til, på tross av de to telefonene om at psykologtimen ble utsatt. Jeg var på Skorve og klarte å jogge 1,2 km !!! Det er rett og slett sjukt. Jeg gikk mange runder med meg selv om jeg skulle reise på fest eller ikke. Det er nemlig skummelt å være alene. Det er skummelt med nye ting og anfallene kommer ofte i disse situasjonene. Jeg reiste på Skorve og klarte det. Jeg reiste på fest og klarte det. Dette får meg til å føle meg litt som Superwoman.
Det å føler mestring er avgjørende for min tilheling. Det å takle nedturene på best mulig måte. Men jeg jobber ikke hver dag med å være mitt beste. Jeg tillater meg å ikke være positiv hver dag. Jeg tillater meg å ikke hoppe ut av senga de dagene som er grå. Jeg nærmer meg at jeg tillater meg selv å være meg.
Som min kjære skrev i sangen ” Halve livet har du måttet vente, på å finne ut hvem du skal bli. ” Dette hadde ikke jeg sett selv før han skrev det. Ikke på ordentlig. Jeg veit jeg sa det, men jeg skjønte ikke på ordentlig. Det er noe av det jeg sliter mest med. Så nå føler jeg at jeg skaper mitt nye jeg. Jeg skaper den jeg vil være. Jeg vil være en god mamma og kjæreste. Jeg er det, men her kan jeg utvikle meg mer. Jeg er nok god nok for gjengen min, men de fortjener det beste. Jeg vil være en venninne som alltid er der, men også en som tør å spørre om hjelp. Jeg vil være en som ikke lar seg utnytte. Jeg vil være sterkere fysisk og psykisk. Fysisk er jeg på god vei, psykisk får jeg hjelp til. Jeg vil være en som trener jevnlig. Jeg vil finne min indre trygghet og ro. Jeg vil akseptere at jeg er et offer og gå videre i livet med den rollen i en koffert. Jeg vil føle meg trygg i ukjente situasjoner. Jeg vil kunne slappe av uten tankekjør. Jeg vil komme delvis tilbake i jobb. Jeg skal ikke tilbake til der jeg var for bare noen få år siden og igjen etter noen mnd med denne hersens pandemien. Det krever masse arbeid nå, men det blir lettere og lettere. Den berømte dørstokkmila blir kortere og kortere. Det blir lettere og lettere. Det blir jo jeg og da. Det blir jeg nok fordi nå har jeg kun fokus på treningen, ikke mat. Vi spiser helt greit, men ingen kurer på meg. Jeg vil ikke være en på diett. Det har jeg prøvd og det var det som fikk meg til å forfalle. Funker for mange, men ikke meg. Og jeg vil ikke dø av overvekt. Ikke denne her, nei.
Må smile litt for jeg vet jo aldri hvor bloggen ender. Og idag var det meningen med et lite innlegg om ukas planer, men den gang ei. Gøy å lese korrektur og tenke at dette ble et kaotisk og fint innlegg, akkurat som meg.
Du,
lag deg en god dag.
PS: Bruk stemmeretten uansett hva du stemmer eller om du stemmer blankt. Jeg har stemt.
